Slik ser det ut når norskamerikanere feirer 17. mai i Brooklyn i New York.  (Foto: Teri Tynes / CC BY-ND 2.0)
Slik ser det ut når norskamerikanere feirer 17. mai i Brooklyn i New York. (Foto: Teri Tynes / CC BY-ND 2.0)

Forskeren forteller: Derfor forsker vi på den siste Amerika-norsken

Ved å forstå de som fortsatt snakker sør-gudbrandsdalsk og trøndersk i USA, kan vi få viktig innsikt i hvordan det er å vokse opp med to språk i dag.

Publisert

En amerikansk motorvei i Midtvesten er omgitt på begge sider av et høstprega jordbrukslandskap. Et knippe norske språkforskere kjører gjennom Minnesota på vei til Wisconsin. Målet for dagens ferd er en liten by der nordmenn, eller amerikanere med norsk opphav, utgjør hovedparten av innbyggerne.

Etter noen timers kjøring gjennom Wisconsins kuperte landskap, kommer vi omsider fram. Hovedgata i den lille byen ser ut som noe fra en western-film i fasongen, men bygningene er mer moderne. I gatene er det blå skilt som hilser Velkommen på norsk, med bilde av en munter fjøsnisse som spiller fele.

«Ja, døkk kjenne e att!»

Innen vi har sjekka inn på Olde Towne Motel og fått planlagt morgendagens arbeid, har det mørkna ute. Før middag gjenstår bare ett ærend: Vi skal på bursdagsbesøk! En kjær kjenning fyller 94 år, og vi må selvsagt besøke henne.

Det er litt seint, så bursdagsfeiringa til vår venn er egentlig over. Når vi kommer inn, sitter hun og snakker med ei venninne. På Wisconsin-engelsk. De av oss som har vært i Wisconsin før går bort og snakker norsk til bursdagsbarnet. Og svaret lyder fra amerikaneren på klingende sør-gudbrandsdalsk: «Ja, døkk kjenne e att!»

I dette lille samfunnet bor det mange amerikanere som henne. De snakker engelsk på like amerikansk vis som noen, men snakka bare norsk hjemme før de begynte på skolen. I verden i dag er det mange som er i samme situasjon. De snakker et annet språk hjemme enn de gjør ute i samfunnet.

Halve Norge utvandra til USA

Besteforeldrene og oldeforeldrene til dem vi møter, var ofte de som emigrerte. Den store norske utvandringa til USA foregikk mellom 1820- og 1920-tallet. I det tidsrommet reiste omkring 800 000 nordmenn over Atlanterhavet, og kom ikke hjem igjen.

Nordmennene kom fra hele landet, hovedsakelig fra landsbygda. Du kan lett få inntrykk av at særlig mange har en tilknytning til dalførene på Østlandet, Østerdalen og Gudbrandsdalen, og har dialekter derfra. Når det er sagt, har vi opptak av amerikanere som snakker dialekter fra omtrent hele landet: sogning, grenlandsmål, trøndersk, halling, nordlandsk, lista kan fortsette.

Spor etter unike norske samfunn

Nordmennene kom til landområder der det ikke fantes vestlig sivilisasjon, i den amerikanske Midtvesten. Der slo de seg ned og bygde gårder. På bygda var det mange små samfunn som var sjølberga, og ganske fullstendig norske. På starten av 1900-tallet var det derfor samfunn der norsk var dagligspråk, der barna til og med gikk på norskspråklig skole og norsken blei brukt i den lutherske kirka.

Mange av de norsktalende amerikanerne vi språkforskere møter, er født i den siste tida da disse norskspråklige samfunnene eksisterte. Vi merker at det begynte å gå mot slutten rundt den tida de blei født: Nesten alle vi møter har utelukkende hatt engelskspråklig undervisning på skole og til konfirmasjonen. Barna til disse norsktalerne, som har gått på engelsk skole, snakker ikke norsk i dag, selv om mange er opptatt av den norske bakgrunnen sin.

I løpet av de siste årene har språkforskere gjort lyd- og video-opptak av mange godt voksne amerikanere som snakker norsk. I tillegg til å være data for forskning, er opptakene av det amerikansk-norske språket dokumentasjon for ettertiden av en tidligere lite kjent del av norsk kultur. Dette er en kulturskatt som vi har vært heldige å få mer kunnskap om, mens den fortsatt finnes.

Har arva språket

Norsk-amerikanerne vi snakker med, er alle sammen flerspråklige av en spesiell type. De snakker det vi nå kaller nedarvingsspråk. Dette er mennesker som gjennom livet har endt opp med å bruke et annet språk mye mer enn morsmålet sitt. Ofte kan det være i en slik grad at det er svært vanskelig, eller rett og slett umulig, for dem å i det hele tatt snakke på det språket de lærte først, og snakka i barndommen. Vi møter flere amerikanere som har det slik.

Det er ikke en oppvoksende generasjon som snakker nedarvingsnorsk i USA, men det er mange med for eksempel spansk, koreansk, arabisk eller hindi som morsmål. Når disse kommer på universitetet, tar de gjerne kurs i morsmålet. De tenker det skal være lette studiepoeng fordi de jo kan morsmålet hjemmefra. Nedarvingstalerne havner i klassene sammen med andre som ikke kan noe av språket fra før. Undervisninga blir svært dårlig tilpassa nedarvingstalerne. Ofte ender slike situasjoner i at studentene må gi opp kurset i språket de trodde de allerede kunne. Derfor har forskere endt opp med å spørre seg: Hvorfor kan forkunnskaper ende opp med å bli en ulempe for studentene? Hva slags utfordringer er det nedarvingstalere møter?

Vi kan finne svar hos norskamerikanerne

En del av svarene på disse spørsmålene kan vi finne ved å forske på språket og den mentale grammatikken til slike nedarvingstalere. Vi kan finne ut om det er noe som er annerledes med den, i motsetning til hos ettspråklige talere i språkets moderland. Språkforskere mener at språkevnen er lik for alle mennesker, og at alle naturlige språk har vesentlige fellestrekk. Derfor kan kunnskapen vi oppnår ved å studere språket til norsk-amerikanere, hjelpe oss med å forstå situasjonen til andre av innvandrerbakgrunn som er i en lignende situasjon.

På sikt kan forskninga på nedarvingsspråk hjelpe til med å tilpasse undervisning til nedarvingstalere, som utgjør en ganske stor gruppe mennesker i verden, også i Norge. Her bor det mange som snakker urdu, fransk, somali, tysk, vietnamesisk eller andre språk hjemme, samtidig som de snakker norsk på skolen eller jobben. For oss språkforskere er det kanskje enda viktigere å kunne lære mer om hvordan språket er strukturert mentalt hos denne typen flerspråklige mennesker. Slike problemstillinger er vi veldig interessert i. Og med tanke på millionene av flerspråklige mennesker i verden, er dette grunnkunnskap som kan komme godt med for oss alle.

94-åringen vi møtte novemberkvelden jeg skriver om, forlot oss dessverre omtrent ett år etter jeg først møtte henne, bare for noen måneder siden. Slikt er uunngåelig, men fortsatt like trist. Jeg kommer aldri til å glemme denne kvelden, og den reine gleden hun hadde over å snakke norsk med oss. Derfor vil jeg gjerne dedisere denne artikkelen til vår venn Florence Holen.