«Lussilangnatt måtte ingen våge seg i fjøset midnattstida. For då var det mykje underlegt å sjå og høyre», mente man på Skjervøy i Troms.

Merkedagen har lange tradisjoner i folketroa. Den kalles Lussidagen, Lussilangnatt og Lussimesse. Kveld, natt og mørke er den dramatiske rammen.

To tradisjoner

Feiringen den 13. desember av Lussidagen eller Lussi Langnatt er en sammensmelting av to tradisjoner. Den ene har sammenheng med årets grunnleggende skiftninger og kan festes til Julius Cæsar i Romerriket.

Den andre har sin rot i forfølgelsen av kristne på Sicilia i Italia, der den unge Lucia led martyrdøden den 13. desember år 304 e.Kr. Begge tradisjonene kan spores i dagens feiring av Lussidagen nord i vårt land. 

Juliansk kalender

Lussidagen var innskrevet på den Julianske kalender som ble innført år 46 f.Kr. Den har navn etter den romerske keiser Julius Cæsar og var i bruk til den ble erstattet av den Gregorianske kalender i 1582 av pave Gregor XIII. Ifølge den Julianske kalender falt vintersolverv på 13. desember. Det gjorde natten til denne dagen til årets lengste natt.

Man trodde det ble åpnet en passasje til underverdenen, der gjengangere kunne passere fritt. Det kunne derfor være farlig for mennesker å være ute. De kunne risikere å bli tatt med av hvileløse døde. Natten er til og med blitt kalt Lucifer-natt, etter den falne engel Lucifer som ifølge Jesaja kap.14, vers 13 skal ta plass på tingfjellet lengst i nord.

Hvem var Lussi?

Det trolske preget er videreført av Lussi, et vesen som etter tradisjonen gikk rundt med sitt følge av gjengangere. I Nord-Norge innbød hun til redsel og frykt der hun kom.

Denne natt sjekket hun om alt grovarbeid var gjort ferdig før jul – særlig det som medførte sirkelbevegelse, for eksempel spinning, maling og baking. Overtredelse medførte straff av ulike former. Og ungene måtte ikke være ute i mørket etter denne natt. Da kunne Lussi og hennes rei komme ta dem. En fabelaktig pedagogisk fiksjon.

Katolsk merkedag

Dagen er også en katolsk merkedag for helgenen Lucia, som betyr den lysende. Hun var fra Syrakus på Sicilia, ble kristen og hadde kontakt med de kristne som måtte skjule seg i katakombene i Roma. Hun skal etter sigende ha gitt hele sin formue til de kristne som ble forfulgt av keiseren. Lucia led martyrdøden den 13. desember år 304 e.Kr.

I dag er det hvitkledte barn med lys i håret, hvetebakst og mild sang som er den harmoniske feiring av Sankta Lucia. En av mytene om henne er at hun hadde de vakreste øyne. Da en hedensk adelsmann ble betatt av henne, lot hun seg blinde fordi hun var kristen. Hun ble torturert og drept av den forsmådde beiler.

I en annen heter det at hun av sin familie ble lovd bort til en frier, men ønsket selv å leve som jomfru. Frieren anga henne til myndighetene fordi hun var kristen. Som straff ville de føre henne til horehus. Men ikke tusen menn og flere okser fikk henne av flekken. Endelig prøvde de å brenne henne på bål, men selv med rikelig olje ville ikke bålet fatne. Til sist ble hun drept ved sverdstikk. Etter hvert ble hun helgen for øyesykdommer, for de blinde og skytshelgen for sin hjemby. Luciasangen sies å være en folkesang fra Sicilia.

Dyrenes natt

I Nord-Norge er denne natta ekstra lang. Ikke rart at kua på Andøya i Nordland beit tre ganger i bandet og sukka. Folketroa slik den kommer fram i fortellertradisjonen utdyper dyrenes helt nye rolle – de kunne snakke. Sauen sa: Lussinatta lange. Væren svarer: Ho e som to!

I andre fortellinger er det bjellekua og storoksen som snakker sammen. I trosforestillingene heter det at mennesket denne natt ikke skulle gå i fjøset. Overtrådte de dette varsel, gikk dem det ille.

Det ble for eksempel sagt at dyrene snakket om det som skulle hende i det kommende år og at om folk opplevde dette, ble de gale.

Fra Vesterålen fortelles det om ei taus som gikk i fjøsen på forbudt tidspunkt, i midnattstimen. Da hørte hun at bjellekua sa til storoksen: Det sat ei taus på grind. Så svarte storoksen: I morra sett ho blind. Neste morgen da husfolket kom ut, fant de tjenestejenta sittende blind utenfor fjøset. Det fortelles også at hornene på kyrne var løse denne natt, og de kunne snuses hit og dit.

På Sandtorg like ved Harstad het det at alle dyrene i fjøset slet seg på Lussinatta, og det var farlig å være der. I disse tradisjonene ser vi at maktforholdet mellom husdyr og menneske settes på spill, noe som er fryktinngytende for det naturavhengige menneske. Men det finnes tradisjoner som er mildere.

Kjærlighetsvarsel

Lussilangnatt er tvetydig slik som mange andre av årets merkedager, både skummel og til velsignelse. Dagen viser til nærhet mellom det jordiske og det hinsidige og ikke minst til den avgjørende relasjon mellom menneske og naturressurser. På denne natta kunne man ta varsel om livets viktigste begivenhet. I Lofoten ville man drømme sin livsledsager om man satte skoene i kors under senga og sa verset:

Lusseg, Lusseg den fromme
Lat det føre meg kome
Kem si kona eg skal bli,
Kem si seng eg skal reie,
Kem sin duk eg skal breie.