Selen er et nødvendig næringsstoff for både mennesker og husdyr, men jordsmonnet i Norge og store deler av Europa er selenfattig. Dermed inneholder også mat produsert fra disse områdene, lite selen.

Lav selvforsyningsgrad av norsk korn «reddet» lenge selenstatus til den norske befolkningen. Fra rundt år 1880 skyllet amerikansk korn fra områder med selenrikt jordsmonn inn over det europeiske markedet og utkonkurrerte mange europeiske produsenter. Fram til ca. 1990 sikret derfor amerikansk korn at nordmenn fikk i seg nok at dette viktige sporelementet. Den norske befolkningen var blant dem som hadde de høyeste blodverdiene i Europa. Fra 1990-tallet har utviklingen av hvetesorter tilpasset det norske klimaet ført til større selvforsyningsgrad og større andel norskprodusert korn i matmelet. Samtidig har nordmenn fått i seg betraktelig mindre selen.

Jorda nær havet har høyere seleninnhold enn det øvrige jordsmonnet, og fisk fra havet er en god selenkilde. Selen blir også tilsatt dyrefôret – noe som gir et visst selenbidrag når vi spiser kjøtt, egg og melkeprodukter. Men disse faktorene har ikke gitt tilstrekkelig kompensasjon til frafallet av amerikansk korn.

Mer sykdom hos husdyra som følge av selenmangel

Helseeffekten av selenmangel er ofte vanskelig å identifisere og beskrive hos både mennesker og dyr. Selen som virker i kroppen, inngår i aminosyren selenocystein, som igjen inngår i over 25 ulike proteiner. Mange av disse har oppgave som antioksidanter som betyr at de beskytter mot harskning (oksidasjon), noe som er en viktig mekanisme ved mange sykdommer. Fortsatt kjenner vi ikke funksjonen til mange selenproteiner.

Mangelsymptomene hos dyr kan være uspesifikke og variere mellom arter. Imidlertid er såkalt ernæringsbetinget muskeldegenerasjon som gir stive, smertefulle muskler, samt akutt hjertesvikt, velkjente manifestasjoner av selenmangel hos unge husdyr.

Selv om fôret tilsettes maksimalt tillatt konsentrasjon av selen, er det tegn til økt forekomst av sykdom som kan relateres til selenmangel. Dette kan indikerere at tilsetningen i mengde og type selen ikke lenger oppfyller behovet til dagens rasktvoksende dyr. Forskning viser at selen bundet til aminosyren metionin i dyrefôret gir høyere seleninnhold i animalske produkter og muligens bedre helseeffekt enn den uorganiske formen som vanligvis tilsettes fôret og som også kan være giftig i for store mengder.

Mye tyder på at et lavt seleninntak kan være en medvirkende faktor for flere helseskader hos mennesker.

Les også denne saken fra NIFES:

Mye selen fører til færre unger hos fisk

Lav selenstatus i svangerskapet kan skade barnet

Kroppen har økt behov for selen i perioder med rask vekst. Vi vet at gravide, og ammende kvinner samt barn har økt risiko for selenmangel. Det finnes lite kunnskap om hva som er et optimalt seleninntak hos disse gruppene. I Norge i dag er anbefalt seleninntak 60 mikrogram pr døgn, det samme hos gravide og ammende som hos andre voksne kvinner, selv om man vet at det er et ekstra behov på grunn av overføring til fosteret og gjennom morsmelken. Den norske mor og barn-undersøkelsen har vist at omkring 40 prosent av de gravide hadde et seleninntak som lå under denne anbefalingen.

Det er nylig også vist at morsmelk fra norske kvinner har lavere selennivå enn det som er rapportert fra land utenfor Norden, og at omkring 30 prosent av fullammede norske spedbarn ikke får dekket sitt selenbehov. Undersøkelsen viste at barn født av mødre med et lavt selennivå har økt risiko for infeksjon de første leveukene, og de skårer dårligere på psykomotorisk test sammenlignet med barn født av mødre med høyere selennivå.

Det er imidlertid viktig å være klar over at også et for høyt selennivå hos mor kan være skadelig for fosteret. Det er blant annet forbundet med dårligere kognitiv utvikling hos barnet.

Hjertesykdom og selenmangel i Norden

Inntaket av selen ble undersøkt hos en gruppe friske, svenske pensjonister. Forskerne fant at inntaket av selen var godt under anbefalt nivå. Pensjonistene ble fulgt i seks år, og forskerne fant økt dødelighet som følge av hjerte-/karsykdom hos dem med lavt seleninntak.

Deretter gikk forskerne videre med en fire-års studie hvor 400 friske eldre ble gitt tilskudd av selen, samt koenzym Q10. Dette koenzymet virker sammen med selen og forsterker effekten mot oksidasjonsskader. De som fikk disse tilskuddene, ble sammenlignet med en gruppe som fikk placebotilskudd. Forskerne fulgte opp disse i opptil tolv år, og fant en betydelig reduksjon av faren for å dø av hjerte- og karsykdommer hos gruppen som fikk selen og Q10. I tillegg fikk de bedre hjertefunksjon og forbedret livskvalitet.

Les også denne saken fra NIFES:

Kvikksølv mindre giftig med selen

Er gjødsling med selen en løsning?

Omtrent halvparten av verdens befolkning lider av mangel på sporelementer som selen på grunn av lavt innhold i maten. Selenmangel kan unngås gjennom et mer variert kosthold, mineraltilskudd, mineralberikning av maten, eller ved å øke konsentrasjonene i mat- og fôrvekstene gjennom gjødsling.

Dette skjer ved at de ønskede sporelementene blir tilsatt gjødselen og ved bruk av plantesorter som lett tar opp stoffene. Slike metoder kan være gode strategier både for å øke sporelementkonsentrasjonene i plantene og for å forbedre avlingene i mineralfattig jord. Metodene har med suksess bidratt til å øke seleninnholdet i mat- og fôrvekster. Selen som tas opp gjennom plantene, er bundet til metionin. Som nevnt kan dette være bedre helsemessig og det gir bedre fordeling til animalske produkter som konsumeres enn ved tilsetning av uorganisk selen i dyrefôret. I Finland har myndighetene valgt en slik løsning der mineralgjødselen har vært tilsatt selen siden 1980-tallet. Det har gitt den finske befolkningen en god ernæringsmessig status med hensyn til selen.

Forfattere:

Aksel Bernhoft, seniorforsker, Veterinærinstituttet og leder av Komite for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videnskaps-Akademi; Urban Alehagen, professor og överläkare, Linköpings universitet og Universitetssjukhuset i Linköping; Jan Alexander, tidligere fagdirektør og professor, Folkehelseinstituttet; Anne Lise Bjørke-Monsen, overlege og førsteamanuensis, Haukeland universitetssykehus og Universitetet i Bergen; Lisbeth Dahl, seniorforsker, Havforskningsinstituttet; Michaela Falk, forsker, Veterinærinstituttet; Helle Margrete Meltzer, forskningssjef, Folkehelseinstituttet; Brit Salbu, professor Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU); Bal Ram Singh, professor emeritus, NMBU; Tore Sivertsen, førsteamanuensis emeritus, NMBU.

Artikkelen er konklusjoner fra et symposium om jod og selen i regi av Komite for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videnskaps-Akademi 30. oktober 2018