Allerede på starten av 2000-tallet bestemte norske politikere seg for at de skulle bruke grønne sertifikater til å støtte opp om fornybar energi.  (Foto: NTB scanpix)
Allerede på starten av 2000-tallet bestemte norske politikere seg for at de skulle bruke grønne sertifikater til å støtte opp om fornybar energi. (Foto: NTB scanpix)

Forskeren forteller: Grønne sertifikater: Sverige viste vei for Norge

Norge så først og fremst til Sverige for å utvikle en støtteordning for fornybar energi. Resten av Europa valgte en annen vei.

Publisert

Støtte til fornybar energi er en viktig del av europeisk klima- og energipolitikk. Land som Danmark og Tyskland innførte allerede rundt 1990 støtteordninger som over de siste årene har gitt en formidabel vekst i vind- og solenergi.

Siden årtusenskiftet har subsidieordningene spredd seg fra land til land i Europa. På den ene siden grønne sertifikater, på den andre siden såkalte innmatingstariffer.

Grønne sertifikater eller innmatingstariffer?

Grønne sertifikater er et støttesystem for å øke produksjonen av fornybar elektrisitet, fra for eksempel vind, biobrensel, bølgekraft og vannkraft. Leverandørene av strøm kjøper sertifikater fra produsenter av fornybar strøm på vegne av forbrukerne og tar betalt for dette gjennom strømprisen.

Produsentene får utdelt sertifikater etter hvor mye fornybar strøm de produserer.

Innmatingstariffer, bedre kjent under den engelske betegnelsen «feed-in tariffs», har akkurat samme formål som grønne sertifikater: Å øke produksjonen av strøm.

Det finnes en lang rekke varianter av denne subsidien i europeiske land. Hovedprinsippet bak de fleste variantene er at leverandørene av fornybar elektrisitet blir garantert retten til faktisk å levere denne strømmen – selv når etterspørselen etter strøm er lav – og at leverandørene får betalt mer enn vanlig markedspris for strømmen. Dette påslaget kan være noen øre ekstra per kilowatttime som kommer på toppen av markedsprisen, eller det kan være en garantert pris som er avtalt på forhånd. 

Med grønne sertifikater kan politikerne sette seg et bestemt mål – for Norge og Sveriges del en økning på 26,4TWh fornybar elektrisitet innen 2020. Man har dermed kontroll på hvor mye ekstra elektrisitet som produseres. Med innmatingstariffer setter politikerne istedenfor prisen på subsidien, mens det er vanskeligere å kontrollere akkurat hvor mye ekstra elektrisitet som blir produsert.

Overså erfaringene fra Europa

I 2000 nådde debatten også Norge, i utgangspunktet gjennom et krav fra miljøbevegelsen og kraftbransjen om å få på plass grønne sertifikater. I de første årene etter årtusenskiftet så det ut til at mange europeiske land ville. Men etter hvert som tiden gikk, skiftet vinden, og det ble klart at de fleste europeiske land valgte innmatingstariffer i istedenfor.

Selv EU-kommisjonen, som over lang tid hadde vært sterk tilhenger av grønne sertifikater, konkluderte i 2008 med at innmatingstariffer likevel var det mest effektive virkemiddelet for å øke andelen fornybar energi i europeiske land.

Ønsket grønne sertifikater i Norge

En ny artikkel i tidsskriftet Scandinavian political studies forteller at norske politikere allerede på starten av 2000-tallet bestemte seg for grønne sertifikater heller enn innmatingstariffer, og at de i løpet av den ti år lange politiske prosessen i liten grad tok inn over seg de erfaringene som ble gjort ellers i Europa.

Sverige valgte grønne sertifikater, og dette ble avgjørende for Norge.

I tillegg var den brede enigheten blant aktører i energibransjen og miljøbevegelsen av stor betydning. Norske politikere la dessuten vekt på at grønne sertifikater ville være uavhengig av de årlige budsjettforhandlingene, og at det derfor ville være et stabilt og godt virkemiddel for å øke fornybarproduksjonen.

Men første forhandlingsrunde med Sverige havarerte i 2006.

Historisk norsk-svensk samarbeid

I 2008 ble det klart at EUs nye fornybardirektiv ville få store konsekvenser også for Norge. Gjennom EØS-avtalen ble Norge pålagt å øke sin allerede høye andel fornybar energi. Regjeringen gikk inn i nye forhandlinger med Sverige om et felles grønt sertifikatsystem, og i september 2008 kom Norge og Sverige endelig til enighet.

Det norsk-svenske elsertifikatmarkedet ble iverksatt i januar 2012. Fram til 2020 skal Sverige og Norge øke kraftproduksjonen basert på fornybare energikilder med 26,4 terawattimer, noe som tilsvarer strømforbruket til mer enn halvparten av alle norske husholdninger. Norge og Sverige er ansvarlige for å finansiere halvparten av utbyggingsmålet hver, uavhengig av hvor produksjonen kommer. Ordningen varer fram til utgangen av 2035.

Referanse

Anne Therese Gullberg og Guri Bang: Look to Sweden: The Making of a New Renewable Energy Support Scheme in NorwayScandinavian Political Studies, mars 2015. DOI: 10.1111/1467-9477.12030