I 2013 kollapset en fabrikkbygning i Savar, Bangladesh og drepte 1129 mennesker. Bygningen var dårlig vedlikeholdt og huset flere tekstilfabrikker der arbeiderne laget billige klær for kjente vestlige merker.

Hvordan kan vi indirekte godta utnyttelse og sultelønn i andre kanter av verden når vi ville ha blitt opprørt over de samme forholdene her hjemme? Hvordan kan vi  fortsette å omsette og handle uetiske varer uten særlig samvittighetsnag - selv når det går direkte imot moralske prinsipper vi ellers mener å ha?

Dette paradokset har David Eriksson ved Högskolan i Borås undersøkt. Han har studert forsyningskjeden i vareproduksjon, for å se om den underbygger eller undergraver moralsk ansvar.

- Det synes som personer over hele forsyningskjeden, fra bedriftsarbeidere til konsumenter, etterlyser etisk atferd og bærekraftighet. Likevel fortsetter problemet, påpeker han i doktoravhandlingen sin.

- Disse personene er forbrukere, medarbeidere og bedriftsledere. De finansierer og leder dermed organisasjoner som skaper resultater de hevder er umoralske.

Moralsk frakobling

I tillegg til analyse av tidligere forskning på bedriftsetikk tok Eriksson for seg tre forretningsvirksomheter for å finne eksempler på når det moralske ansvaret blir  droppet. Han undersøkte forsyningskjedene på ulike nivåer og med ulike grader av gjennomsiktighet mellom leverandører og oppdragsgiver.

Analyser av tilfeller der enkeltpersoner unnvek ansvar for umoralske handlinger avdekket noe Eriksson kaller moralsk frakobling. Dette er en psykologisk prosess der moralsk ansvar blir atskilt fra transaksjonen, så materialer, informasjon og penger fortsatt kan overføres mens det moralske ansvaret er gjort mer uklart eller helt frakoblet.

Moralsk frakobling definerer moralsk ansvar som en strøm som følger produksjonsprosessen – til den på et punkt opphører.

- Det punktet der moralstrømmen brytes er der vi slutter å kjenne ansvar, for eksempel når vi overlater ansvaret til en underleverandør, forklarer Eriksson i en pressemelding.

Strategier for å fraskrive ansvar

Ifølge psykologisk teori kan ansvarsfraskrivelse deles inn i åtte forskjellige strategier. I Erikssons undersøkelse ble strukturene og logistikk-prosessene som førte til et brudd i moralstrømmen delt inn i 16 undergrupper, som alle inngikk i en av de åtte psykologiske strategiene.

Eksempler på strategier kan være forskyvning av ansvar (vi har gode avtaler, og det er underleverandørenes ansvar at de blir fulgt), rettferdiggjøring (barna som arbeider her ville ellers hatt det verre) eller forvrenging av konsekvenser (vår virksomhet er så liten at dette er ikke spiller noen særlig rolle i den store sammenhengen).

Ansvarspulverisering, de-humanisering (der arbeideres menneskeverd blir redusert), eller å gi uetisk praksis andre merkelapper (for eksempel bruke begreper som lavkost-land) var andre strategier som også ble funnet i Erikssons undersøkelse.

Opp til enkeltpersoner

- Imidlertid er det ikke bedriften som utfører underhånds handlinger eller ignorerer dem som blir skadelidende. Det er enkeltpersoner som er ansvarlige for resultatene som skapes av bedriftens virksomhet, skriver Eriksson i rapporten. Bedrifter eller grupper av mennesker har ikke moral i seg selv – dette er alltid opp til enkeltpersoner, understreker han.

Men ved å være klar over de psykologiske strategiene som foregår kan både bedriftsledere og kunder kjenne ‘faresignalene’ av ansvarsfraskrivelse og ivareta sitt personlige ansvar.

Referanse:

David Eriksson, Moral (De)coupling: Moral Disengagement and Supply Chain Management, doktoravhandling, Högskolan i Borås, desember 2014