Genseren som er litt trang over skuldrene, buksa som ikke sitter godt på, kjolen som er for lang eller for kort. Går man inn i en klesbutikk som kvinne i dag, vil man bli møtt med klær i endeløse fargekombinasjoner og design. Men hvor stor er egentlig sjansen for at man finner noe som passer?
Ganske liten, ifølge klesdesigner og disputant Veronika Glitsch. I doktorgraden hennes har hun sett på kvinners problemer med passformen på masseproduserte klær.
– Da jeg begynte å se på ulike studier, kom det fram to hovedgrunner til at folk ikke bruker klærne sine oftere. Det ene var at klærne var i dårlig kvalitet. Men den grunnen som ble oftest nevnt var problemer med passform og størrelse, sier hun.
Klær er et primærbehov, forteller Glitsch. Vi har tross alt ingen pels som dekker kroppen. Men det er også et av de eldste kulturelle uttrykkene vi har, og forteller omverdenen noe om hvordan vi vil bli oppfattet. Å skulle bruke noe til det blir slitt ut står i motsetning til behovet for å fornye og uttrykke oss med klær.
– I doktorgraden har jeg forsøkt å vise hvordan vi kan forbedre ett element i hvordan vi masseproduserer klær for kvinner, ved å bruke et steg i produksjonen på å tilpasse passformen til ulike kroppssfasonger. Da er det større mulighet for å bruke klærne til de blir slitt, istedenfor å kaste dem, som ofte skjer i dag.
Catwalk-modellen som idealkropp
Det er forskjell på hva som møter menn og kvinner inne i en klesbutikk. Menn har et mindre utvalg design å velge mellom, men kan lettere finne klesplagg som passer passformen deres, viser forskningen Glitsch har sett på.
– Ofte har man langt flere størrelser og passformer i herreavdelinga. Der kan man for eksempel ofte kunne velge mellom forskjellige størrelser på snippen på en skjorte.
I produksjonen av masseproduserte klær utarbeides prototyper som tilpasses en timeglassfigur. I avhandlingen nevner Glitsch en undersøkelse i USA som viste at kun 8 prosent av kvinnene der faktisk har en timeglassfigur.
– Den kroppen som mange kleskjeder vil identifisere seg med og ha som ansikt utad, vil ofte være en catwalk-modell. Men denne kroppen, som er høy og tynn, er bare én av mange kategorier. Så kroppen som representerer bedriften utad er ikke nødvendigvis representativt for målgruppen man lager klær til.
Tar ikke hensyn til forandring
Går vi tilbake rundt 70 år i tid, var størrelsene tilpasset kvinnekroppen på en ganske annen måte.
– Da var kvinneklærne i større grad tilpasset ulike kroppsformer. For å bruke USA som eksempel igjen, hadde du samme størrelse i tre utgaver tilpasset for unge, eldre og middelaldrende kvinner. Du hadde altså tre ulike passformer også blant de masseproduserte klærne, sier Glitsch.
Dette synes Glitsch er en bedre måte å lage klær på, fordi kvinnekroppen forandrer seg gjennom årene. Svært få har samme kroppsfasong fra de er 18 til 60 år.
– Mannskroppen er rettere i formen, og er ofte likere gjennom årene fordi den ikke er utsatt for endringer som en graviditet. Hos kvinner skal plaggene gjerne være mer tettsittende, og kroppen har en større variasjon gjennom livet. Da blir det fort dårligere passformstilbud for kvinner enn for menn.
Gjennomsnittskroppen
Som utøver i faget som klesdesigner har Glitsch fordypet seg i passform. Hun forteller at et viktig steg i masseproduksjonen er graderingen, som er når prototypen blir forstørret og forminsket til det antall størrelser som skal ut i butikken.
– Problemet idag er nettopp at graderingen som regel ikke inneholder noen tilpassing til de ulike størrelsene. Det er den samme kroppen som gradvis blir blåst opp eller forminsket når man graderer mønsteret. Det kan for eksempel bety at en kjole får en b-cup på bysten på alle størrelsene. En mer representativ størrelse for en vanlig «large» vil nok ha større byste enn som så. Graderingen skjer altså uten tanke på at vi endrer oss oppover og nedover i størrelser.
Glitsch’ prototype følger heller ikke timeglassformen, men såkalte «antropometiske» målinger av befolkningsgrupper. Det er gjennomsnittet av størrelsen i en befolkning.
– Hvis vi bruker Nord-Europa som eksempel på markedet vårt, er det firmaer som selger mål av blant annet ti tusen tyskere og engelskmenn. Da kan man se på den representative kroppsformen for en størrelseskategori. Masseproduserte klær kan aldri gi god passform til alle i en befolkning, men man kan i hvert fall prøve å lage klær for en majoritet istedet for en minoritet som tilfellet er idag.
Dette passformssteget, hvor man forsøker å få klesplagget til å matche gjennomsnittskroppen, er det Glitsch ønsker at klesprodusentene skal inkludere i sin produksjonsrekke.
– Går man fra butikk til butikk og ingenting passer ens egen kropp, kan man tenke at det er en selv som er problemet. Men jeg tenker at klesindustrien tross alt er en tjeneste, klærne skal beskytte oss mot vær og vind. Da har den all grunn til å jobbe med kroppsformen til sin faktiske målgruppe.
Nedprioriterer de store størrelsene
Ingun Grimstad Klepp er seniorforsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, og ga nylig ut boka Lettkledd - Velkledd med lite arbeid og miljøbelastning. Gjennom flere ulike prosjekter har hun sett på hvordan vi forholder oss til klær, passform og størrelser.
Klepp mener det er en tydelig at klær i store størrelser for kvinner blir nedprioritert.
– Det produseres langt færre klær i de største størrelsene, og det er i tillegg store problemer med feilmerking av klær. I tillegg kommer markedsføringen, hvor modellene har svært lange og tynne lemmer. Her er det med andre ord mange lag av nedprioritering av en stor gruppe forbrukere, sier hun.
Ved siden av industrien for masseproduserte klær finnes bruktmarkedet som et mer bærekraftig alternativ. Men også der er det en skeivfordeling i størrelser.
– Det er mye enklere å være en størrelse 36 enn 46 på bruktmarkedet. Det handler en del om at mange var mindre og tynnere før.
Å lage flere klær i store størrelser er én ting industrien kunne gjort for å bli mer bærekraftig, mener Klepp.
– Det er den forbrukergruppa som har størst behov for flere klær. Det er interessant at vi har en industri som er så lite orientert eller fokusert på kundene sine.
– Er du optimist eller pessimist på vegne av klesbransjen og bærekraftsmål?
– Jeg tror ikke industrien er på rett spor, og heller ikke at de klarer å skape endring på egenhånd. Forutsetningen til industrien er at ny teknologi og resirkulering skal redde oss, men ingenting tyder på at det er tilfellet. Vi må bruke teknologien vi allerede har på en bedre måte. Det er det få som vil, for da må man gjøre faktiske endringer.
Å bruke forbrukermakta
Det er lite å si på kjøpegleden i Norge. En ny rapport viser at nordmenn i gjennomsnitt kjøper rundt 23 plagg i året. Det er sokker vi kjøper mest av, etterfulgt av undertøy og gensere. 86 prosent av klærne kjøpes nye. Og i en global bransje som er svært konkurranseutsatt, vil det kreve vilje fra produsentene å legge til et steg som gjør produksjonen dyrere eller mer komplisert. Likevel mener Veronika Glitsch at man må tenke på hvilke fordeler et slikt steg vil bære med seg.
– Det er klart at enhver forandring koster penger. Men mye klessalg skjer for eksempel over nettet i dag, med enorme returtall. Lager man klær som passer flere, vil det kanskje føre til at flere beholder klærne.
Det er viktig å understreke at forbrukeren faktisk har makt i denne situasjonen, mener Glitsch.
– Det er lett å føle seg hjelpeløs og lure på om man egentlig kan gjøre noe for å bidra til en mer bærekraftig planet. Men vi har alltid forbrukermakten. Hvis mange nok bruker forbrukerstemmen på samme måte, da er vi sabla sterke.
Denne saken ble først publisert i Kilden kjønnsforskning.no.
