Kløna på havbunnen

Vortekjeksen er så treig at den ikke klarer å rømme ut av hånden på en dykker; likevel fanger den storsvømmerne i Nordishavet.

Publisert

Har du hørt om vortekjeksen? Ikke? Du er ikke alene.

Forskerne har riktignok hørt om den, men de visste så lite om vortekjeksen at de trodde at hannen og hunnen var to forskjellige arter.

Ekstremt dårlig svømmer

– Vortekjeksen er en relativt vanlig fisk rundt Svalbard, forklarer Jørgen Berge.

Han er professor ved Universitetet i Tromsø, stadig på farten på og under vann rundt Svalbard, og har møtt den 10-12 cm lange fisken mange ganger.

– Den er en ekstremt dårlig svømmer som ofte sitter urørlig på tang og tare. Du kan svømme ned til den og løfte den opp, og da sitter den i håndflaten din. Prøver den å svømme vekk, er det bare å flytte hånden litt, forteller Berge.

Treg, men mett

Spørsmålet har vært hvordan en så treg svømmer klarer å få tak i mat.

– Enda så treg og dårlig kamuflert den er, så spiser den svartåte, sier Jørgen Berge.

Svartåte (Themisto libellula) er en tangloppeart som beveger seg i de frie vannmassene.

– Hvert døgn migrerer den opp og ned. Om natten beveger den seg opp i de øvre vannlagene i ly av mørket. Så gjemmer den seg lenger ned om dagen, for å unngå å bli spist, forklarer  Jørgen Berge.

Han omtaler denne daglige forflytningen fra overflate til dypet som den største synkroniserte bevegelsen av biomasse på planeten.

Venter på servering

Da han og kollegene undersøkte 250 vortekjeks, oppdaget de at mer enn 90 prosent av fiskene bare hadde spist svartåte og ikke noe annet.

Senere har han fanget og undersøkt flere, med samme resultat.

– Den eneste måten vortekjeksen kan få dette til på, er at den sitter nede på bunnen og venter på at maten kommer ned til den, konkluderer Berge.

Lærdom om svartåte

Dermed har forskerne oppdaget noe nytt om en lite kjent fisk. Men samtidig har de lært mer om svartåta:

– Den er en nøkkelart i økosystemet i Arktis, og en viktig matkilde for polartorsk, sjøfugler og sel. Nå vet vi mer om hvordan den beveger seg, og at den svømmer helt ned til bunnen på dagtid, forteller Jørgen Berge.

Det eneste tegnet på noe slikt som har vært kjent fra før, var en rapport fra en russisk undervannsfarkost som skulle filme en sunket ubåt. På filmen så de en sverm av svartåte som var helt nede på bunnen.

Men etter funnene i magen til vortekjeksen viser det seg at det faktisk er vanlig at svartåte går så dypt.

Svartåta har ikke fått noe offisielt norsk navn, men går under det latinske Themisto libellula. (Foto: Arctic Ocean Biodiversity)
Svartåta har ikke fått noe offisielt norsk navn, men går under det latinske Themisto libellula. (Foto: Arctic Ocean Biodiversity)

Biologisk CO2-pumpe

Og konsekvensene av det som egentlig bare var en sjekk av mageinnholdet til en rar, liten fisk, stopper ikke der.

Dette viser nemlig også hvordan svartåte-migrasjonen fra overflate til bunn er en enorm, biologisk karbonpumpe helt ned til havbunnen.

Svartåta spiser oppe i de øvre vannlagene om natten – først og fremst koser den seg med raudåte, som er en hoppekreps. Så svømmer svartåta ned til bunnen og fordøyer maten – hvis den da ikke svømmer rett i kjeften på en vortekjeks før den kommer så langt.

– På de måten bringer de med seg organisk bundet karbon ned i havet, der den frigjøres gjennom respirasjon og fordøyelse som CO2.

– Med andre ord er den et viktig bidrag til å trekke klimaggassen ut av atmosfæren og ned i havdypet, ifølge Jørgen Berge.

Referanse

Jørgen Berge, Jasmine Nahrgang, The Atlantic spiny lumpsucker Eumicrotremus spinosus: life history traits and the seemingly unlikely interaction with the pelagic amphipod Themisto libellula, Polish Polar Research, vol. 34, no. 3, pp. 279–287, 2013, doi: 10.2478/popore−2013−0013