Snart skjer det et drama på liv og død i norsk natur.

Forskere følger spent med på hva som vil skje denne våren, nå når lunden slår seg ned for å hekke langs Norskekysten.

De siste syv årene har det nemlig vært triste forhold i lundeurene, særlig i de sørligste koloniene.

Egg og unger har blitt forlatt for å dø, fordi foreldrene ikke har klart å skaffe mat til dem.

En viktig indikator

Sjøfugl er viktige indikatorer for økosystemet i havet og lundefuglen, havets papegøye, er i en særstilling.

• Les også: Krise for sjøfugl når maten forsvinner

I 50 år har norske forskere studert lundefuglen. De har solide data for bestanden og den tette kobling den har til norsk vårgytende sild, selve sikringskosten for lunden.

Dette gjelder særlig på Røst, som har kystens største bestand av lundefugler.

Tre fjerdedeler er borte

Siden 1979 har forskerne ekstra nøye med på utviklingen av lundebestand nettopp på Røst.

For 35 år siden ble det telt nær 1,5 millioner par på øyene i kommunen. I dag er det bare mellom 350 og 400 000 par igjen.

Heldigvis blir lunden gammel, til fugl å være.

De som overlever de fem til sju ungdomsårene lever vanligvis til de er 15-20 år gamle. Den eldste lundefuglen som seniorforsker Tycho Anker-Nilssen ved NINA kjenner til ble 41 år gammel.

– Det betyr at den har mange år å hekke på. Men langvarig svikt i tilgangen på småfisk i havområdene rundt kolonien får konsekvenser. Dersom de fleste foreldrene mislykkes i å fostre opp en unge mange år på rad, kan det bli kritisk for størrelsen på bestanden.

• Les også: Hekkesvikt for sjøfugler

I dag minker bestanden på Røst med omkring 7-8 prosent hvert år, tilsvarende den naturlige dødeligheten for voksne fugler. 

Matmangel og skiftende klima

I havet er det nå makrellen som dominerer. Den spiser opp lundens mat.

Et varmere hav har åpnet opp nye, store beiteområder for denne effektive fisken, som beveger seg raskt, og blant annet har sildeyngel på menyen. Dessuten beiter den på raudåte som småsilda trenger for å overleve.

Makrellen gyter langt ut til havs. Derfor er makrellenes yngel ikke noen aktuell føde for lundene. De må tilbringe mye tid på hekkeplassen og finne mat til ungene i rimelig nærhet av kolonien.

En hårfin balanse

Anker-Nilssen er en smule bekymret.

– Det er en hårfin balanse i næringskjeden, hvor konkurransen mellom noen nøkkelarter bestemmer den store dynamikken. Hvis vi ikke forstår denne balansen, er det vanskelig å forvalte fiskeriene til beste for hele økosystemet, mener Anker-Nilssen.

I dag vet vi ikke hvor stor bestanden av makrell er i havet.

– Jeg vil ikke sende ut noen bekymringsmelding på vegne av silda, men nå har vi hatt mange år uten gode årsklasser. Kanskje kunne dette ha vært motvirket ved en beskatning av makrellen, som vi ikke har hatt på flere år, sier han.

Mer stabilt lenger nord

Det er interessant at en annen stor koloni, som befinner seg på Gjesvær ved Nordkapp, har holdt seg mer stabil.

Foreløpig har ikke makrellen trengt inn i sentrale deler av Barentshavet, der lodda lever godt når ungsilden uteblir. Dette kan være en medvirkende årsak til at kolonien holder seg her, tror Anker-Nilssen.

Røst er mest sårbar, også av flere årsaker enn varmere hav.

Kyststrømmen som frakter sildeyngelen nordover er her på sitt bredeste, og øygruppa har et ekstremt stort omhav, med 100 kilometer kontinentalsokkel i alle retninger.

• Les også: Sjøfugl med egne økonomiske soner

Strømmen over disse grunne områdene skaper mye omrøring som er gunstig for planktonproduksjonen og sildelarvene. Makrellen beveger seg kjapt og effektivt, og beiter fort ned en stim med småsild i disse farvannene.

En mismatch mellom lunden og maten

Makrellen er likevel bare en ny faktor i kjølvannet av varmere hav.

Forklaringen på hvorfor lundeungene sulter ihjel langs Norskekysten er sammensatt.

En teori får vi fra seniorforsker Leif Nøttestad ved Havforskningsinstituttet.

Lundefuglene sin hekking er i stor grad styrt av lyset. Den kommer tilbake fra Norskehavet, hvor den befinner seg hele vinteren, med lysforholdene om våren. Hekkeperioden til lundefuglen er dermed ganske konstant mellom år.

Silda er derimot styrt av temperaturen i havet og har mye mer varierende gytetidspunkt mellom år. Den gyter noen ganger i februar, andre ganger helt ut i mars/april. Når silda gyter utenfor kysten av Vestlandet, driver larvene i kyststrømmene mot Lofoten og inn i Barentshavet, forteller han.

Vanligvis gyter silda tidlig når det er varmt i sjøen, mens den gyter sent når temperaturen er lav.

– Når silda gyter tidlig på vinteren, slik vi har observert de siste årene, driver larvene nordover før lundens hekkesesong har kommet skikkelig i gang.

- Resultatet blir en mismatch mellom lunden og maten, sier Nøttestad.

For å få en bedre sammenheng mellom hekking og mattilgang, må lunden enten starte hekkingen tidligere, eller den må begynne å hekke lenger nordover.

Stedbunden fugl

Vi kan ikke forvente at lunden vil endre vaner i takt med klimaendringene i havet. Så enkelt er det dessverre ikke, mener Anker-Nilssen.

Men i samarbeid med havforskerne vil fugleforskeren avdekke hva som styrer match eller mismatch mellom lundene og sildeyngel.

– Fuglene vil helst hekke i det området de selv kommer fra, og hekkefuglene er ekstremt stedstro. De bruker helst det samme reiret år etter år. Men unge fugler kan finne på å hekke i andre kolonier.

Anker-Nilssen påpeker at så lenge fuglene gjør det best i nord, vil bestandens tyngdepunkt gradvis forflytte seg nordover.

Men dette er langsomme prosesser og vil ta lang tid, påpeker han