Siden oppstarten av plastproduksjonen i 1940-årene har plast blitt et omfattende globalt forurensningsproblem, blant annet i form av mikroplast, altså plastbiter med en diameter på mindre enn 5 millimeter.

I motsetning til større plast, som lett kan sees i mage og tarm hos fugl, sjøpattedyr, skalldyr og fisk, vet vi forskere lite om omfang av spredning, opptak og konsekvenser av mikroplast for dyrehelse.

Veterinærinstituttet og NORCE, Stavanger gjennomførte i vinter en pilotstudie på oppdrettslaks. Formålet var å se om mikroplast kunne binde seg til gjellene og slik være en indikator på hva slags type mikroplast fisken hadde vært utsatt for.

I noen av prøvene ble det funnet små mengder av mikroplast av type polyethylen (PE) og polyvinylklorid (PVC). Det er ikke mulig å vite fra analysene om disse plastpartiklene befant seg utenpå eller var tatt opp av cellene.

Det er viktig å finne ut om disse partiklene kan tas opp gjennom gjellene og overføres til blodet, eller om de bare sitter «fast» utenpå. Videre studier vil vise om slike partikler kan skade gjellene.

Celler prøver å spise plast

Forskerne Maria Dahle og Anita Solhaug ved Veterinærinstituttet har også utført en pilotstudie for å finne ut om makrofager, som er en type immunceller som rydder opp i fremmedstoffer som har kommet inn i kroppen, kan ta opp mikroplast.

Makrofager fra Atlantisk laks ble utsatt for mikroplast (polyethylen) i to størrelser: knøttsmå plastkuler på størrelse med bakterier, og litt større kuler på størrelse med en celle i kroppen.

Eksperimentene viser at de minste plastkulene raskt ble tatt opp av cellene. Det tok bare 24 timer før de kunne sees inne i cellene, og etter 1 uke var 90 prosent av cellene fulle av plastkuler

De store kulene derimot ble ikke tatt like effektivt opp i cellene, men etter en uke kunne man se at grupper av celler hadde samlet seg rundt mikroplast-kulene. Kulene skiftet etter hvert form og ble stavlignende. Dette tyder på at makrofagene aktivt forsøker å bryte ned plastpartiklene, selv når disse er for store til å kunne bli spist.

Vil undersøke mer

Vi vet ikke hva disse funnene betyr for hverken fiskehelse eller for laks som mat, men dette er noe vi ønsker å undersøke nærmere.

I et nytt samarbeidsprosjekt som ledes av NORCE ved Alessio Gomiero og skjer i samarbeid med oppdrettsindustrien, Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet, skal vi undersøke mulige kilder til makro- og mikroplast i havbruksnæringen.

Dette prosjektet prøver å identifisere utslippskilder fra akvakulturnæringen og studere hvor mye av denne plasten som finnes igjen i omgivelsene rundt anleggene. Forsker Mona Gjessing ved Veterinærinstituttet skal undersøke om det kan påvises endringer i gjellevev fra laks som har gått i disse miljøene.