De som tjener under to dollar dagen, lever i ekstrem fattigdom, ifølge FN.

Ekstrem fattigdom innebærer at man ikke får dekket helt grunnleggende behov som mat, klær og tak over hodet.

Hvordan finner forskere og bistandsarbeidere ut av hvem som har så lite å rutte med? Og kan de stole på tallene de får fra målingene de gjør?

Nå har forskere ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen, Norges Handelshøyskole og Stockholms universitet sett nærmere på dette.

For er egentlig målingene gode nok til å avdekke hvem som trenger bistand mest?

Hvor mye tjener hver enkelt?

Når myndigheter og bistandsorganisasjoner skal måle fattigdom, ser de gjerne på hvor mye en person tjener – altså inntekt per person.

– Men dette er ikke så lett å måle, sier Charlotte Ringdal fra CMI.

Sammen med Ingvild Almås og Ingrid Hoem Sjursen har hun gått igjennom forskning på hvordan vi måler fattigdom i verden.

– Vi har enten data på individuell inntekt eller på husholdets samlede inntekt. Men uansett hvilken type data vi bruker, tar vi ikke hensyn til at det skjer en fordeling av penger innad i familier, sier Ringdal.

Lønna blir ofte fordelt på far, mor, barn og kanskje til og med besteforeldre – som ofte bor under samme tak.

– Avhengig av hvilke data man har tilgjengelig overdriver eller underdriver man ofte fattigdomsmålene, sier hun.

Enkelte i familien kan fremdeles være fattig

For eksempel, hvis det ene familiemedlemmet tjener mer enn de andre, skjer det vanligvis en omfordeling av pengene.

Ektefelle gir kanskje videre til den andre ektefellen eller til foreldrene sine eller barna, og pengene går enten til mat, skolegang, klær eller andre ting.

Men hva om denne omfordelingen ikke skjer? Eller hva om den er veldig skjev?

Da vil det være fattige mennesker innad i en familie som tilsynelatende klarer seg på mer enn to dollar per dag, men som ikke gjør det.

De vil ikke få den hjelpen de trenger, ifølge forskerne.

Tidligere forskning

Hvem får egentlig mesteparten av pengene i et hjem?

– I utviklingsland er det veldig vanlig at vi har et mål for husholdningsnivå. Og når man prøver å si noe om ressurser per person, antar man ofte at alle ressursene tilhører alle likt. Altså at de deler helt likt, forklarer Sjursen.

Men slik er det ikke.

– Det finnes noen få studier som har data som viser hvordan det faktisk er og da ser vi at den antakelsen er veldig feil. Det er ofte, men ikke alltid, sånn at menn får en større andel. Barn og eldre kvinner får mindre, sier Sjursen.

– Og det er et stort problem, for det er disse målene man gjerne bruker for å bestemme hvilke hushold som skal få kontantoverføring, sier hun.

Hva er den beste måten?

Hva er den ideelle måten å måle fattigdom på?

– Den ideelle metoden vil være å gå til hvert enkelt hushold og spørre helt nøyaktig «Hvor mye penger har dere?», «Hvor mye ressurser har dere? », «Hvor mye er den totale potten?», «Nøyaktig hvor mye har du brukt på deg selv?», «Hvor mye har du brukt på den andre?», «Hvor mye bruker du på fellesgoder?», sier Ringdal.

– Men dette er veldig ressurskrevende, og det er veldig vanskelig å vite om folk gir riktig informasjon, sier hun.

Det er altså helt nødvendig å bruke den informasjonen landene selv har om den samlede inntekten i husholdningene, som ofte ikke tar hensyn til at folk i familien ikke får like mye.

– Noen av studiene vi har sett på som tar hensyn til at det ikke er lik fordeling av ressurser innad i husholdet, viser at personer som egentlig er fattige, ofte kvinner, bor i hushold som ikke er definert som fattige. Hvis inntekt brukes som kriterium for å motta støtte, ville disse individene ikke motta det de har rett på eller det de burde, sier Sjursen.

Viktig for politikken

Desmond McNeill er professor ved Senter for Utvikling og miljø på Universitetet i Oslo. Han er enig med Sjursen og Ringdal i at målemetoder som tar utgangspunkt i at alle deler likt i husholdet, kan bidra til at vi undervurderer ulikhet og fattigdom.

– Riktig målemetoder er viktig fordi det kan ha betydning for vår forståelse om fattigdom, men også for politikken, sier McNeill til forskning.no.

Han mener imidlertid at dette ikke er noe nytt, og at bistandsbransjen allerede er klar over at det ofte finnes ulikheter innad i husholdet.

Penger rett i hånda

Én måte å drive bistand på er å gi fattige familier såkalt kontantoverføring, som betyr å gi penger rett i hånda til fattige.

Kontantoverføringer blir ofte brukt for blant annet å bedre kvinners situasjon fordi de da kan få sin egen inntekt og ikke være avhengig av en mann for å kjøpe ting.

Denne formen for bistand nå fått et oppsving etter koronapandemien.

Verdensbanken anslår at mellom 88 og 115 millioner mennesker vil bli presset ut i ekstrem fattigdom som følge av pandemien.

– Kontantoverføringer har blitt mye mer aktuelt de siste årene, bekrefter McNeill.

Stadig flere utviklingsland har selv innført kontantoverføring til den mest sårbare befolkningen etter pandemien. Og den norske regjeringen satser også på å øke bruken av kontantoverføring i norsk bistand.

Kan få negative konsekvenser

Likevel er det ikke full enighet om kontantoverføring er den beste måten å hjelpe.

– Kontantoverføring kan skape utfordringer nettopp når det gjelder ulikheter innad i husholdet, sier McNeill.

– Det å gi penger direkte til kvinner, for eksempel, er ikke uproblematisk. Det kan til og med ha negative konsekvenser, sier han og viser til en rapport fra Norad i 2020.

Ifølge rapporten viser evalueringer fra Kenya og Syria at kvinner som mottok penger, ble mer utsatt for kjønnsbasert vold, og at de mistet kontroll over beslutningstakingen.

Les mer om Norad-rapporten her.

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse:

Ingvild Almås, Charlotte Ringdal og Ingrid Hoem Sjursen: Understanding Inequality Within Households. Bokkapittel i K.F. Zimmermann: Handbook of Labor, Human Resources and Population Economics. Springer. 2022 (Sammendrag)

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også

Nobels minnepris i økonomi: – Bistandspolitikk basert på hjertesaker har ikke nødvendigvis effekt