Klimaendringene rammer ulikt: Den rike delen av verden har sluppet ut nesten all CO2-en som er hopet opp i atmosfæren. Men fattige land som ikke har råd til infrastruktur og klimatilpasning, lider under konsekvensene.

I Afghanistan er for eksempel hundretusenvis av bønder drevet på flukt på grunn av tørke og oversvømmelser.

Klimaendringer var med på å starte borgerkrigen i Syria, og internasjonale studier viser ifølge FN at klimaendringer og kamper om ressurser og jord har spilt en rolle i 40 prosent av de interne konfliktene i de siste 60 årene.

Klimakatastrofer i den fattige delen av verden går ut over alle. Men hvordan kan vi ta ansvar og hjelpe disse landene til å håndtere varmere og mer ekstremt vær?

Svaret er komplekst, men her er noen hovedbudskap fra forskerne:

1) Pung ut

Verdens rike land har klimagjeld til de fattige: USA og EU står mesteparten av de 1,5 trillionene tonn CO2 som har blitt sluppet ut siden 1750, kan du se i grafen over fra Our World In Data.

I de siste 25 årene har den rikeste prosenten av verdens befolkning sluppet ut tre ganger så mye CO2 som de tre milliardene mennesker som utgjør den fattigste halvparten, ifølge en rapport fra forskere fra Det Svenske Miljø Institut for den humanitære organisasjonen Oxfam.

En forsvinnende liten del av drivhusgassene kommer fra de landene i Afrika og Sør-Amerika som er mest utsatt for konsekvensene.

Klikk rundt på grafen under fra Our World in Data, og se hvor mye CO2 verdens land slipper ut per innbygger – men vær oppmerksom på at grafene bare er basert på produksjon av energi og sement. Det vil si at for eksempel privatforbruk ikke er medregnet.

Ulikheten og konsekvensene av at fattige land ikke har råd til å omstille seg og bygge opp klimaberedskap, fikk for 12 år siden, ved klimatoppmøtet i København, 23 rike land til å inngå en avtale om å mobilisere 100 milliarder dollar i året i klimabistand til den fattige delen av verden.

I 2015 skrev de rike landene under på enda et løfte, denne gangen i Paris: Etter 2025 skal beløpet på 100 milliarder dollar stige.

Ifølge Paris-avtalen skal pengene fordeles likt mellom den grønne omstillingen – for eksempel utfasing av olje, gass og kull – og klimatilpasning, som beskyter u-landene mot mer ekstreme værforhold.

Men det står dårlig til med utbetalingene, melder FN.

– En av utfordringene med løftet om 100 milliardene dollar i året er at det ikke sto klart i avtalen hvem skal levere det, sier Lily Salloum Lindegaard, som forsker på klimatilpasning og utvikling ved Dansk Institutt for Internasjonale Studier (DIIS).

100 milliarder er minimum

I en rapport som kom ut i desember 2020, anbefalte en gruppe uavhengige forskere at summen er et minimum, ikke et tak.

For å komme i mål med den grønne omstillingen og klimatilpasningen bør beløpet fordobles, anbefaler rapporten, som er bestilt av FN.

– Systemet må skaleres opp raskest mulig. Det er behov for en trinnvis endring. Det er ikke tid til å trekke seg tilbake. Det er tid til mye større ambisjoner, anbefaler forskerne i rapporten.

2) Unngå kortsiktig finansiering

Men hvordan bør pengene brukes?

– Det er viktig at man gir langsiktig finansiering som er til å stole på. Det internasjonale engasjementet har hittil vært veldig kortsiktig og prosjektbasert. Men utfordringene er ikke nødvendigvis egnet til et femårig prosjekt. Det henger ikke sammen, sier Lily Salloum Lindegaard.

I Afghanistan, som er hardt rammet av tørke, har mange av prosjektene vært rettet mot akutte utfordringer, viser en studie som ble publisert i 2019.

Afghanske bønder har for eksempel blitt forsynt med nye planter som mandeltrær og bestemte typer hvete som tåler varmen bedre. Eller de har fått rådgivning i å gjødsle og vanne mer effektivt.

Men det er ikke iverksatt langtidsholdbare løsninger som kan gjøre afghansk landbruk motstandsdyktig overfor klimaendringene. Langtidsholdbare løsninger er for eksempel bedre infrastruktur, demninger og vannforsyning.

En utfordring er at klimatilpasning er avhengig av et velfungerende politisk system.

– Et stabilt politisk system er nødvendig for å legge en langsiktig plan, sier Menusch Khadjavi, som er seniorforsker ved Kiel Institute for World Economy i Tyskland og førsteamanuensis i økonomi ved Free University i Amsterdam.

3) Pengene må ut til lokalbefolkningen

Store infrastrukturprosjekter, for eksempel vann- og energiforsyning, må styres og planlegges.

Men hvis befolkningen i et fattig land skal ha en sjanse mot tørke, oversvømmelser og ekstremvær, er det også behov for løsninger som er tilpasset lokale forhold.

– Det er viktig at penger kommer ut til de som rammes, og det skjer ikke av seg selv. Derfor anbefaler vi at noen av pengene gis til lavere administrative nivåer, sier Lindegaard.

– Det er viktig at de lokale administratorene kommer på banen, og at de har ressurser og kapasitet. Så hjelpen bør gis til de som forstår de lokale forholdene, næringsliv, økonomi, samt hvordan folk lever, legger hun til.

4) Ta høyde for lokale forhold

Klimaendringer rammer ikke bare urettferdig på globalt plan. De påvirker også områder i de enkelte landene ulikt, og folk reagerer ulikt på dem.

Noen steder fungerer noen løsninger. Andre steder må andre redskaper i bruk.

Derfor nytter det ikke alltid å importere metoder.

Det virker kanskje innlysende, men ifølge Asadullah Jawid, som forsker på klimatilpasning, er det likevel en gjennomgående feil internasjonale aktører har begått i Afghanistan.

– Alt har blitt implementert utenfra. Man har forsøkt å bruke løsningsmodeller fra andre steder uten å ta høyde for at de lokale forholdene er annerledes, sier Jawid, som har vært førsteamanuensis ved det nå stengte Amerikanske Universitet i Kabul og for tiden oppholder seg i Tyskland.

– Effekten av klimaendringer er ikke den samme overalt. Derfor er nøkkelen til et vellykket prosjekt å ha kunnskap om lokale forhold. Det er ekstremt viktig, legger han til.

Et eksempel: Afghanske bønder som rammes av tørke, bruker stadig mer energi fra solceller til å pumpe opp grunnvann. Systemet er importert fra Iran.

– Men det er ikke en bærekraftig løsning, for det er ikke mye grunnvann i Afghanistan. Før eller senere tar det slutt, sier Mohammad Assem Mayer, som forsker på vannforvaltning ved Polyteknisk Universitet i Kabul og for tiden er tilknyttet Universitetet i Stuttgart i Tyskland.

5) Integrer utviklingsbistand med klimabistand

I Danmark har det vært diskusjoner om klimabistand og utviklingsbistand bør holdes atskilt.

Utviklingsorganisasjoner frykter at pengene til klimabistand blir tatt fra utviklingsbistanden.

Men ifølge Lily Salloum Lindegaard kan man ikke opprettholde noe skille.

– I praksis gir det ikke mening, for det er veldig tydelig at et lands utviklingsnivå spiller en stor rolle for hvor motstandsdyktig det er overfor klimaendringer. Og klimaendringer går også utover et lands utvikling, sier hun.

Lindegaard nevner sosiale ytelser som et eksempel. Utviklingsbistand til sosiale ytelser er også klimatilpasning fordi de kan gi folk som har mistet alt på grunn av tørke eller oversvømmelse brød på bordet og kanskje ressurser til å bygge opp noe nytt.

Menusch Khadjavi mener også at sosiale ytelser, forsikring og utdannelse er helt avgjørende for om fattige bønder kan klare seg tross klimaendringer.

I Afghanistan er bøndene for eksempel ille ute hvis bondegårdene blir ødelagt av ekstreme værforhold, for de har verken forsikring eller tilgang til omskolering eller sosiale ytelser. Lily Salloum Lindegaard og kolleger fra DIIS publiserte i 2020 en rapport som anbefaler at Danmark går foran og behandler klimaendringer som en integrert del av utviklingsarbeidet i den fattige delen av verden.

Referanse:

Alina Averchenkova mfl.: Delivering on the $100 billion climate finance commitment and transforming climate finance. Independent Expert Group On Climate Finance, 2020.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.