Diskusjonen om ytringsfrihet startet med religion.

– På en måte er vi kommet tilbake dit igjen i dag og vi er ikke kommet så mye lenger i diskusjonen, mener Kjetil Jakobsen. Han er professor i historie ved Nord universitet. I disse dager gir han ut boka «Etter Charlie Hebdo – ytringsfrihetens krise i historisk lys».

Prosjektet hans er å gi en historisk bakgrunn for debatten om ytringsfrihet. Han går tilbake til den klassiske ytringsfrihetsdiskusjon. Hva var som ble lagt til grunn da ytringsfrihet ble definert som menneskerettighet og borgerrettighet?

– Det er interessant at de filosofene som vi kjenner som heltene, de som kjempet for ytringsfriheten, begrunner den veldig forskjellig og setter grensene ulike steder, sier Jakobsen.

I dag ser vi at land som Frankrike og Storbritannia velger ulike modeller for å integrere fremmede. Frankrike har de strengeste reglene for bruk av muslimske hodeplagg. Å bære burka på et offentlig sted i Frankrike er ulovlig. I Storbritannia finnes det ikke et slikt forbud.

Disse forskjellene oppsto faktisk allerede da John Locke, Baruch Spinoza og Jean-Jacques Rousseau levde på 1600- og 1700-tallet.

Franske og engelske tenkere og filosofer skilte seg tydelig fra hverandre i denne diskusjonen.

Locke ville ikke forbudt niqab

John Locke (1632–1704) var brite og sterkt opptatt av ytringsfrihet. Han mente at alle skulle få lov til å si hva de ville, med mindre det var et annet sterkt hensyn til stede.

Locke var opptatt av likebehandlingsprinsippet. Hvis den religiøse friheten skal begrenses, må det gjøres likt for alle religioner.

– Ut fra Lockes prinsipper ville det være veldig problematisk å innføre forbud mot religiøse symboler som hijab og niqab, hvis det bare rammer én religion.

Religion må styres

På kontinentet var Baruch Spinoza og Jean-Jacques Rousseau to av de viktigste tenkerne omkring ytringsfrihet.

Spinoza skiller seg fra Locke. Han hevder at demokratiet bør ha forrang foran religion, forteller Jakobsen.

– Spinoza mener at individet må få lov å tenke og tro hva det vil. Religiøse retninger må likevel innordne seg demokratiets normer.

Spinoza er både mer og mindre tolerant enn Locke. Engelskmannen sa nei til statlig innblanding i religiøse kontroverser, men toleransen hans gjaldt i praksis bare for ulike varianter av protestantisk kristendom. Spinoza er en nederlandsk jøde og opptatt av å åpne for et samfunn der alle religioner kan leve sammen: jøder, muslimer, katolikker og protestanter.

– Men dette går bare hvis demokratiet har forrang, mente Spinoza. Han hevdet at religionen appellerer til følelser, ikke til fornuften. Hvis den ikke styres, så vil den komme til å ødelegge demokratiet.

Hos den franske filosofen Rousseau handler ikke ytringsfrihet først og fremst om religion, men om hvordan samfunnet skal styres. Hans argument er at vi trenger ytringsfrihet for at demokratiet skal fungere.

Ulike måter å integrere fremmede

De to ulike filosofiske retningene som ble tydelige allerede på 1600-tallet, gjelder fortsatt, mener Jakobsen.

Frankrike bygger på den republikanske tradisjonen fra Rousseau og den franske revolusjonen som startet i 1789.

– Alt som har med religion å gjøre i Frankrike, tilhører privatlivet. Du som borger er verken kristen eller muslim, mann eller kvinne. Du er borger.

Det gjør at man går langt i å holde den offentlige sfære sekulær og forbyr hijab i skolen og i offentlig tjeneste. Niqab og burka er forbudt på offentlig sted i Frankrike. Unntaket er hvis du sitter i en privatbil eller som del av en religiøs seremoni.

– Den type lovgivning er helt naturlig i tradisjonen fra Rousseau, mener Jakobsen.

England står, sammen med USA, fortsatt i den multikulturelle tradisjonen. Her lar man folk videreføre sine kulturelle og religiøse tradisjoner i ”communities”. I England finnes det en lov om lokalstyre, hvor religiøse og etniske grupper er en enhet som har rett til å bli hørt.

– Dette er en fremmed måte å tenke på ut fra et fransk synspunkt, påpeker idehistorikeren.

Norge var ekstremt intolerant

Vi skandinaver tror kanskje at vi kommer fra gamle demokratier og liberale samfunn der ytringsfrihet og toleranse er en selvfølge.

Sammenligner vi med land med liberale tradisjoner som England og USA, så lever vi likevel i en helt annen tradisjon. Også i Frankrike har det i perioder vært større grad av ytringsfrihet enn her.

– Går vi tilbake til før 1814, så utmerker vi oss som et ekstremt intolerant samfunn med usedvanlig lite ytringsfrihet. Også i europeisk sammenheng, sier Jakobsen.

– I hele den skandinaviske tradisjonen ligger det noe illiberalt. Vi er historisk sett lutherske stater, nesten prestestater, som ikke tolererte andre trosretninger, avvik og fremmede.

Det var strengest i Danmark- Norge. Sverige var noe mer liberalt.

Professorene bestemte

Trykkefrihet var hele utgangspunktet for debatten om ytringsfrihet i opplysningstiden, forteller Jakobsen.

– Ytringsfrihet handlet om offentlige ytringer. Og ytringer ble ikke offentlige før de var trykket.

Det ble ført streng kontroll med hva som kom på trykk. Det kunne nemlig spres til tusenvis av mennesker og opplevdes som en trussel mot makthaverne.

I Danmark-Norge var Universitetet i København sensurinstansen. Alt som skulle settes på trykk her fram til midten av 1700-tallet måtte først godkjennes av professorene i København. De var sensorer, et ord vi har tatt med oss fra den tiden.

Dette var altså en av professorenes opprinnelige oppgaver i det dansk-norske samfunnet.

De bestemte hva noen fikk lov til å sette på trykk i aviser og tidsskrifter. Sensurene følte også ansvar for kvaliteten på det som kom på trykk. Det som fikk kongens stempel måtte også være riktig skrevet. Og det som sto der skulle være korrekt. Dette gjaldt avisartikler, bøker, ja faktisk alt som skulle på trykk.

Uendelig mer komplisert

Det å ytre seg offentlig har i dag blitt en mye mer selvfølgelig del av folks liv. Og grensene mellom private og offentlige ytring er blitt mye mer uklare gjennom en medieutvikling der det trykte ord spiller mindre og mindre rolle.

Og verden er blitt mye mindre: Det som ytres på en avantgarde-forestilling i Norge den ene dagen, kan bli diskutert på en koranskole i Pakistan dagen etter.

– Det er dette som gjør det så komplisert. Medieverdenen er dramatisk endret.

Samtidig så har vi altså ikke kommet særlig mye lenger i diskusjonen om ytringsfrihet enn de gamle filosofene kom på 1600- og 1700-tallet, sier Kjetil Jakobsen.

Sekulære europeere er en global minioritet

I det siste har også den filosofiske debatten i økende grad dreid seg mot flerkultur, og møtet mellom islamske og sekulære prinsipper.

Filosof Jonas Jakobsen ved Universitetet i Tromsø sier i et intervju med forskning.no at at vesteuropeiske land i de siste årene er blitt overrumplet av det faktum at deres forhold til religion ikke er vanlig i global sammenheng.

– Den anerkjente tyske filosofen Jürgen Habermas mener i dag at sekulariseringstesen, altså antagelsen om at religion forsvinner når et samfunn moderniseres, er et særegent europeisk fenomen.

• Les også: De uakseptable ytringene

– Resten av verden, inklusiv USA, opplever en religiøs revitalisering. Sekulære europeere er en global minoritet, sier Jakobsen.