Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Halvor Knutsen har ledet et forskningsprosjekt hvor rekefiskere og forskere har samarbeidet tett om å få mer kunnskap om rekebestandene. (Foto: Øyvind Berg, Havforskningsinstituttet)
I mange år har bestanden av reker i Skagerrak ligget på et lavt nivå.
Klimaendringer har blitt trukket inn som en forklaring. Men nå ser det ut til at bestanden er på vei opp. En veldig god 2013-årsklasse gir håp om at bestanden vil tar seg ytterligere opp igjen de kommende årene, viser beregninger fra Havforskningsinstituttet.
Men rekene som lever i Skagerrak og Norskehavet har korte liv, de blir bare tre til fem år. Bestanden er derfor avhengig av regelmessig og god rekruttering.
På tokt i 2013 så altså havforskerne mange ettårige reker, noe som betyr god rekruttering i år.
Fordi bestandene av reker i Skagerrak og Norskehavet ikke har svingt i takt, har det vært stilt spørsmål om det kan være snakk om ulike bestander.
Men nå har norske, svenske og danske forskere klare resultater av DNA-testing av rekene som befinner seg både i Skagerrak (mellom Norge, Sverige og Danmark) og i Norskehavet (mellom Island, Svalbard og Norge).
– De genetiske analysene klarer ikke skille bestandene og viser at havområdene trolig har én felles rekebestand som beveger seg rundt i de to havområdene. Det forteller forsker Halvor Knutsen ved Havforskningsinstituttet i Flødevigen ved Arendal.
Forskerne har også funnet ut at en del fjorder har sine egne bestander av reker.
– Når bestandene ute i havet svinger så mye fra år til år, kan fjordene øke stabiliteten i rekefisket til en viss grad, mener Knutsen.
De genetiske analysene viser at det er lite kontakt mellom rekene som holder til i havet og rekebestandene inne i fjordene.
– Rekefiskerne fisker litt inne i fjorden og litt utpå havet. Det er greit for dem å vite om de fisker på sin egen bestand eller ikke. Om rekefangstene i fjorden går ned, vil de bare få begrenset «hjelp» utenfra, og redusert innsats i fjorden vil raskere kunne få bestanden tilbake, sier Knutsen.
Selv om bestandene i fjordene ikke har så stor økonomisk betydning, opprettholder de en levende kystkultur, sier han.
Når forskerne nå konkluderer med at rekene i Skagerrak og i Norskehavet trolig er å betrakte som én bestand, kan det åpne for en egen forvaltning av de andre rekene i fjorder med egen bestand. Dette gjøres allerede i noen fjorder i Sverige.
Mange rekefiskere har hatt noen tøffe år bak seg, med dårlige fangster. Men nå ser det ut til at bestanden i Skagerrak tar seg opp igjen. (Foto: Øyvind Berg, Havforskningsinstituttet)
Samarbeider med rekefiskerne
Hensikten med dette forskningsprosjektet har vært å samle kunnskap for å få til en bedre forvaltning og et bærekraftig rekefiske i Skagerrak. Men det har også vært et poeng å utvikle bedre kommunikasjon mellom fiskere, lokale forvaltere og forskere i Norge, Sverige og Danmark.
– Fiskerne har bred kunnskap, og det har derfor vært interessant å koble denne kunnskapen til den kunnskapen vi forskere har om rekebestanden.
– Vi har mye å lære av hverandre. Fiskerne sitter blant annet på stor lokalkunnskap om hvor lukket en fjord er, om fiskeplasser og fiskemetoder, sier Knutsen. Dette er kunnskap forskerne har nytte av å vite mer om.
Tidligere forskning viser at reker er generelt sårbare for klimaendringer. Den reka vi spiser i Norge, er en dypvannsreke, Pandalus borealis. Det er en nordlig art som i Øst-Atlanteren er utbredt fra nord for Svalbard og ned til Skagerrak.
Skagerrak utgjør altså den sørligste delen av denne rekas utbredelsesområde. Dermed er det nærliggende å tro at varmere hav vil presse reka og den sørligste utbredelsesgrensen nordover.
– Men vi skal være forsiktige med å bruke klimaendringer som forklaring på den lave bestanden i Skagerrak de siste årene, mener Guldborg Søvik, forsker ved Havforskningsinstituttet.
– Den lave rekrutteringen kan skyldes forandringer i plankton, rekas egen mat. Men en eventuell sammenheng har det ikke vært forsket på, sier Søvik.
Nå arbeider forskerne med en modell for å studere hvordan rekelarvene driver med havstrømmene.
Annonse
Rekelarvene flyter fritt i de øvre vannlagene. Modellene kan vise hvor larvene driver, og kanskje kan de si noe om hvorfor rekrutteringen svinger så mye som den gjør, tror Søvik.
Guldborg Søvik ved havforskningsinstituttet vil ikke kale reka i Skagerrak for truet, slik WWF gjør. (Foto: Havforskningsinstituttet)
WWF vil redusere fisket
I februar i år rødlistet WWF i Sverige rekene fra den svenske vestkysten. Flere matvarekjeder i Sverige vil slutte å kjøpe inn svenske reker. I Norge advarer WWF mot å fiske mer enn de internasjonale kvoterådene tilsier.
Søvik vil ikke karakterisere reka i Skagerrak som truet. Bestanden har ligget på et lavt nivå tidligere, og har tatt seg opp igjen, sier hun.
Det forskerne derimot vet, er at Skagerrak utgjør et viktig område for rekruttering til hele bestanden av den reka som vi høster av.
– Så langt tilbake som vi har data, har Skagerrak alltid vært det området der det har vært mest ettårige reker, forteller hun.
– Vest for Lindesnes har rekrutteringen alltid ligget på et svært lavt nivå, mens den i Skagerrak har svingt mellom gode og dårlige år. Så hvis det fiskes altfor mye småreker i Skagerrak, så kan det ha betydning for bestanden i hele området.
