Føler og husker smerte

Kan krepsdyr føle smerte? Britiske forskere har gjort forsøk med eremittkreps som tyder på at den ikke bare kan føle men også huske smerte. Ny kunnskap om virvelløse dyr kan bety nye krav til norsk sjømatnæring.

Publisert
Forsøk gjort av britiske forskere tyder på at eremittkreps kan både føle og huske smerte. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Forsøk gjort av britiske forskere tyder på at eremittkreps kan både føle og huske smerte. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Dyr som kan føle smerte skal ikke påføres unødvendig lidelse, er et prinsipp innenfor dyrevelferd.

Det er allment akseptert at pattedyr kan føle smerte, og det er diskusjoner om det samme gjelder fisk. Men hva med krepsdyr som tilhører de virvelløse dyra og dermed er skrudd sammen på en helt annen måte enn oss mennesker?

Krabbe, hummer, kreps og reker har et sentralnervesystem som ikke er konsentrert i én hjerne, men fordelt på ganglier eller nerveknuter. Forskerne tviler ikke på at disse dyra har sanseorganer som gjør dem i stand til å reagere på skadelige stimuli og raskt trekke seg unna.

Men føler de dermed smerte på en måte som kan sammenlignes med våre opplevelser? Siden vi ikke kan spørre dyra direkte, må vi bruke indirekte metoder og sammenligninger.

Det  slår Robert W. Elwood og Mirjam Appel ved Queen’s University i Belfast fast i en artikkel i en kommende utgave av tidsskriftet Animal Behaviour.

Velger sneglehus

I tidsskriftet presenterer de to forskerne resultater fra forskning på krepsdyr, nærmere bestemt vanlig eremittkreps. Eremittkrepsene har ikke eget skall, men bruker forlatte sneglehus som de bærer på bakkroppen.

De er kjent for å legge sin elsk på spesielle typer sneglehus, og kan bytte ut det gamle sneglehuset med et nytt dersom de finner ett som de liker bedre.

Sneglehuset skal ha riktig form og størrelse, men ikke være for tungt. Når eremittkrepsen finner et tomt sneglehus og vurdere å flytte inn, prøver den gjerne om det nye alternativet passer.

Er det flere muligheter, velges det beste.

Forsøkene ble gjort med individer av arten vanlig eremittkreps, Pagurus bernhardus, som også finnes i norske farvann. (Foto: Bob Elwood, Queen's University)
Forsøkene ble gjort med individer av arten vanlig eremittkreps, Pagurus bernhardus, som også finnes i norske farvann. (Foto: Bob Elwood, Queen's University)

Forskerne hentet eremittkreps fra stranda og plasserte dem i et testmiljø i en tank med sjøvann der de fikk flytte inn i et nytt sneglehus.

Én gruppe eremittkreps fikk sneglehus som var tilknyttet elektriske ledninger som kunne gi beboerne små elektriske støt

Gitt elektriske støt

Det ble gitt ti elektriske støt på åtte volt med ett sekunds varighet, med 20 sekunder mellom hvert støt. Hensikten var å gi støt som var ubehagelige, men ikke så sterke at krepsen umiddelbart forlot sneglehuset.

Tidligere forsøk hadde klarlagt at eremittkreps forlater sneglehuset når støtene er sterke.

Den andre gruppa eremittkreps fikk også nye sneglehus, men fikk være i fred.

De to gruppene eremittkreps ble deretter presentert for en fristelse i form av et nytt, tomt sneglehus senket ned i tanken fem centimeter unna.

Dette skjedde 20 sekunder etter at det siste elektriske støtet var gitt.

Forskerne registrerte hvor ivrige individene i de to gruppene var etter å prøve ut det nye huset, og fant at gruppa som hadde blitt utsatt for ubehag i form av elektriske støt var langt mer tilbøyelige til å prøve det nye huset enn den andre gruppa.

Flyttet raskt ut

Eremittkreps som hadde blitt utsatt for støt var også raskere frampå og brukte mindre tid på å undersøke det nye huset når de først var ute av det gamle, ifølge Elwood og Appel.

Bilde fra forsøkene. (Foto: Mirjam Appel, Queen's University)
Bilde fra forsøkene. (Foto: Mirjam Appel, Queen's University)

Noen av eremittkrepsene reagerte imidlertid på de elektriske støtene med å krabbe enda lenger inn huset og bli der. Disse ble utelukket fra resten av forsøket.

Det ble brukt ulike typer sneglehus i forsøket.

Eremittkrepsene var mindre villige til å evakuere den typen sneglehus som normalt faller best i smak, også de av dem som ga elektriske støt, noe som kan tyde på en bevisst avveiing mellom ubehag og fordeler knyttet til samme sneglehus.

Husker smerte

Atferden i forsøket kan ikke kategoriseres som en enkel refleks, og er ifølge forskerne forenelig med handling basert på minnet om en smertefull opplevelse.

Hukommelse og smerte er hos dyr knyttet sammen, ved at hukommelse gjør en i stand til å unngå tilsvarende omstendigheter i framtida.

Forskerne understreker i en forskningsetisk passus at de elektriske støtene var små, og at ingen av individene synes å ha tatt skade av dem. Eremittkrepsene ble hentet inn fra stranda ved lavvann, og brakt tilbake der de kom ifra dagen etter.

Da fikk de også med seg nye sneglehus, helt uten elektriske støt.

Mangler forskning

- Dette er interessante funn. Det er gjort lite forskning om smerte hos virvelløse dyr, sier forsker Cecilie Marie Mejdell ved Veterinærinstituttet om de britiske forsøkene.

Tifotkreps er en gruppe krepsdyr der både krabbe, reke, hummer og kreps (eremittkreps inkludert) er med.

Mejdell peker på at tifotkreps er omfattet av forslaget til ny dyrevelferdslov som nå ligger i Stortinget. Denne gruppen er omfattet også av eksisterende lovverk.

Utgangspunktet er at dyr som kan føle smerte skal omfattes av loven. Det har vært tvil om hvor grensa skal trekkes og hvilke virvelløse arter som eventuelt skal omfattes.

Mejdell sier at forskningsresultatene fra Belfast tyder på at det er riktig å inkludere krepsdyr.

- Problemet er at smerte ikke kan måles direkte. Vi må bruke mennesket som utgangspunkt og sammenligne, sier Mejdell.

Kommersielle arter

Selv om krepsdyr ikke er en stor del av norsk sjømatnæring, drives det kommersielt fangst etter krabbe (taskekrabbe), kongekrabbe, kreps, reker og sjøkreps.

Samlet fangstverdi var i 2007 på 775 millioner kroner, hvorav reker utgjorde 614 millioner kroner, ifølge tall fra Fiskeridirektoratet.

Hovedutfordringen i forhold til dyrevelferd for disse artene er ikke i første rekke fangstmåter, men avlivingsmetodene.

Mens koking om bord regnes som en god metode for små krepsdyr som reker, prøves det ut ulike former for bedøvelse før avliving av de større krepsdyra.

Det finnes blant annet egne bedøvelsesapparater for kommersielle produsenter av krabbe, sjøkreps og hummer basert på elektrisitet. Små utgaver av apparatet kan også brukes på skalldyrrestauranter.

Vurderer behov

Seksjonssjef Torunn Knævelsrud i Mattilsynet sier at myndighetene vil vurdere behovet for tilpasning av eksisterende forskrifter slik at de også inneholder retningslinjer for avliving av krepsdyr.

I den eksisterende loven er koking tillatt som avlivingsmetode, mens dette ikke er nevnt i den nye loven. Det betyr ikke at koking blir forbudt, men at den nye loven har mer preg av en fullmaktslov.

- Utviklingen går mot at vi får et mer bevisst forhold til at dyr kan lide, sier Knævelsrud.

Samtidig peker hun på at det er mye vi fortsatt ikke vet om ulike dyregruppers potensial for å føle smerte.

Det eksisterende lovverket omfatter krepsdyr generelt, noe som også i teorien inkluderer små dyreplankton som hoppekreps og vannlopper. Det anses ikke som hensiktsmessig, og i det nye lovforslaget er det kun tifotkreps som omfattes.

Referanser:

Robert W. Elwood og Mirjam Appel: “Pain experience in hermit crabs?”, Animal Behaviour 2009 Under publisering – tilgjengelig online, doi:10.1016/j.anbehav.2009.01.028

Stenevik I.H., Kjæstad H.P., Håstein T., Mejdell C.M.: Bedøving og avliving av tifotkreps – elektrisk apparatur og saltløsning. Veterinærinstituttets rapportserie 16, 2008. Oslo: Veterinærinstituttet.