Verneområder går til havs

Hvordan sikre fisken i havet og bærekraftige fiskerier? Marine verneområder kan være en løsning.

Publisert
Hvordan skal marine miljøer vernes?(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
Hvordan skal marine miljøer vernes?(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Marine verneområder kan beskrives som nasjonalparker til havs. De kan bidra til å sikre livet i havet, men det er mange skjær i sjøen.

- Marine verneområder har en rolle, men når vi etablerer slike områder må vi ha klare mål.

Det sa statssekretær Hans Kristian Amundsen i Fiskeridepartementet på en konferanse i regi av Havforskningsinstituttet og samarbeidsorganiet Fiskerifaglig forum i Bergen i går.

Konferansen samlet eksperter fra kystnasjoner fra alle deler av verden, for å diskutere marine verneområder.

Slike tiltak kan omfatte fullstendig stenging av fiske i et område, eller ulike restriksjoner på hva slags fiskeredskap som er lov å bruke.

Marine verneområder er omstridt verden over. Mens miljøvernmyndighetene i mange land har presset på for vernetiltak til havs, har de møtt motstand fra en mer skeptisk fiskerinæring som ofte har ønsket minst mulig av varige vernetiltak.

Marinbiolog og tidligere FAO-topp Serge Michel Garcia. (Foto: Asle Rønning)
Marinbiolog og tidligere FAO-topp Serge Michel Garcia. (Foto: Asle Rønning)

Nye råd


FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, har nylig offentliggjort sine råd for hvordan slike verneområder bør utformes. Arbeidet har tatt fem år.

FAO spiller en sentral rolle for rådgivning i forhold til marine verneområder, ikke minst i forhold til utviklingsland.

Serge Michel Garcia er marinbiolog og tidligere leder for FAOs arbeid med fiskeriforvaltning. Han mener at marine verneområder fikk en dårlig start.

- Problemet er at mye av ideene kom fra forvaltning på land, sier Garcia til forskning.no.

Han beskriver hvordan modellen på landjorda ofte var at man opprettet verneområder der folk ble utestengt fra bruk av området for å ta vare på naturen.

Kolonier

Dette var selvfølgelig enklere å gjøre i koloniene, påpeker Garcia ironisk, og viser til at noen av verdens første nasjonalparker ble etablert i europeiske kolonier.

Problemet er, mener han, at når man ikke tar hensyn til folks behov, så blir resultatene av vernetiltakene dårligere. Effektivt vern av ressursene forutsetter deltagelse fra de som utnytter dem.

Fiskerimyndigheter og miljømyndigheter har vært uenige i mangt. Det gjelder alle nivåer av myndighetsorganer fra FN-organene til statlige departementer og ned til regionale og lokale myndigheter.

Garcia pekte under konferansen på tendenser til at de to frontene møtes. Alle er enige om at forvaltningen skal ha velfungerende økosystemer som mål. Utfordringene ligger i å bli enige i praksis.

Marinbiolog Susanne McDermott. (Foto: Asle Rønning)
Marinbiolog Susanne McDermott. (Foto: Asle Rønning)

Vanskelige grenser


Marinbiolog Susanne McDermott ved Alaska Fisheries Science Center i Alaska har rådgivning for myndighetene som en del av sine oppgaver.

I Alaska er fiskerinæringa, berørte lokalsamfunn og miljøvernere partnere i en dialog i forkant av vedtak i fiskeriforvaltningen. Forskerne skal gi faktagrunnlaget.

McDermott sier til forskning.no at det kan være greit for de ulike gruppene å enes om ideene om bærekraftig forvaltning. Når grensene for et verneområde skal strekkes på kartet, blir det imidlertid vanskelig.

Hun har for egen regning gjort en liten undersøkelse der hun spurte representanter for de ulike gruppene om sine ønsker, mål og bekymringer i forhold til forvaltningsprosessen.

- Stammespråk

McDermott fant tydelige forskjeller mellom de ulike gruppene. Hun konkluderer med at alle har hvert sitt stammespråk og ulike forventinger.

Forskjellen på forskerne og de andre gruppene er tydelig.

- Vi som forskere snakker om sannsynlighet for at noe skal skje. Vi vet at vi ikke vet, sier hun til forskning.no.

Derimot var tydelige vitenskapelige råd noe både fiskeriforvaltningen, miljøvernere, fiskerinæring og berørte lokalsamfunn gjerne ville ha.

Hun ser dette som et nesten uløselig problem, men sier at et første skritt må være å anerkjenne hverandres roller og skjønne hva som motiverer de andre.

Forsvarer seg

FAOs Pedro Barros sa på konferansen at marine verneområder kan være gode virkemidler. Skal de lykkes, kreves det at lokale fiskere og andre interesser er involvert i prosessen.

Det er ikke så enkelt som at fiskeriinteressene entydig motsetter seg vernetiltak. Som ansvarlig for FAOs arbeid i Middelhavet viser han til erfaringer fra Tunisia de siste årene.

Der har lokale kystfiskere bedt om å få innført marine verneområder som et tiltak for å beskytte seg mot ulovlig fiske fra trålere. Dette dreier seg om veneområder der småskala-fiske får fortsette.

De lokale fiskerne beskytter verneområdene på uortodokst vis.

- De setter sementblokker i havet med jernstenger slik at trålerne ikke kan fiske uten å miste trålen, forteller Barros.

Ti år

Norge har lenge hatt permanente vernetiltak i fiskeriene. Store områder langs kysten er permanent stengt for fiske med trål.

Andre eksempler er vern av korallrev og midlertidige stengninger av torskefisket i deler av Barentshavet for å beskytte ungfisk.

Om disse tiltakene kan kalles marine verneområder, er i stor grad et spørsmål om hva man ligger i begrepet.

Kritikere av norsk forvaltning peker på at det i 2001 ble satt ned et utvalg som skulle komme med forslag om hvilke områder som skulle inn i en marin verneplan i norske kyst- og havområder.

I 2003 ble 36 områder ble blinket ut. Ti år etter er at utvalget ble nedsatt er ingen av disse områdene etablert. Målet er nå at forskriftene for noen av de første 17 områdene skal ut på høring i løpet av 2011.