Når vi mennesker får litt for enkel tilgang til smør og smultringer, ender en god del av oss opp med dobbelhake og bilringer før vi rekker å si sukkertøy. Men hva med ville dyr?, spør en av våre lesere.

Hva er for eksempel oddsen for å se en smellfeit elg komme vraltende ut av skogbrynet? Eller en ilder med ølvom?

Ikke særlig stor, skal vi tro Petter Bøckman, zoolog ved Naturhistorisk Museum i Oslo.

Nesten umulig

- Det er nesten umulig for ville dyr å bli tjukke, forteller Bøckman.

- Bærer du rundt på dødvekt, har du vondt for å bevege seg. Da får du tak i mindre mat og blir tynnere igjen. Bare se for deg kroneksemplet: en litt lubben gepard. Den har ikke sjans til å få tak i en gaselle.

Det er ikke så vanskelig å forstå at rovdyr må holde linjene for å kunne slå kloa i byttene sine. Men hva med digre planteetere uten mange farlige fiender? Elefanter i et hav av gress, for eksempel. Kan ikke de bli tjukke?

Næringsfattig mat

- Elefantene lever helt på eksistensgrensa. De er skikkelig magre! Den store magen har de bare fordi de spiser mat som er nesten umulig å fordøye, sier Bøckman.

Dette er en utfordring for alle dyr som lever av mat det finnes mye av, som gress eller blader: Denne maten er ufattelig næringsfattig. Det betyr at man må knaske i seg enorme mengder for å få nok energi.

- Det er litt som å spise ei posesuppe blandet ut i et badekar med vann. Det tar tid å få i seg nok, og dyra må i tillegg bruke krefter på å bevege seg hele tida.

- Slik går energibudsjettet bare så vidt opp. Dette forklarer hvorfor vi i kuldeperioder kan finne døde rådyr med magen full av mat, forklarer Bøckman.

Flere før feite

- Den eneste muligheten dyr har til å bli feite, er hvis de kommer over næringsrik kost i store mengder. Det gjelder nesten bare gnagere som mus og rotter.

Dessuten må matberget bare være tilgjengelig i et uventet enkelttilfelle. Ellers vil det jo bare komme til et ras med ulike dyr som konkurrerer om fôret. Og selv i slike situasjoner ser man sjelden smellfeite smådyr.

- For hva gjør gnagere som vanligvis lever på sultegrensa, når de plutselig får et skikkelig overskudd? De begynner å lage unger i en rasende fart!

De små dyra trenger bare en måned på å få en ny generasjon på beina. Dermed ender man altså snart opp med dungevis av slanke mus, i stedet for en håndfull tjukkaser, forteller zoologen.

Men stopp litt! Det kan vel ikke være så umulig å bli bollefeit i naturen. Pingviner er jo vitterlig så stappfulle av spekk at de visstnok kan brukes som brensel. Og er ikke steinkobben som en havets medisterpølse?

Relativt fettbegrep

- Noen dyr er jo feite etter menneskelige mål, sier Bøckman.

- Seler, hvaler og sjøelefanter har tjukke lag med fett. Men dette er arter som bor på steder der det er himla kaldt, og som til stadighet må ut i vannet. Hvis de slanker seg, fryser de i hjel. Så kan de da karakteriseres som feite?

Det finnes også andre dyr som legger på seg når det er mye mat i omløp.

Bjørner eter som gale om sommeren og er temmelig tykkfalne utpå høsten. Men så er det smalhans. Det ekstra fettet går med for å overleve vinteren. Det er slik det skulle ha vært for oss mennesker også, sier Bøckman.

Vår bror bjørnen

- I den norske naturen er det bjørnen som ligner mest på oss. Den må spise lettfordøyelig kost som oss. Når den kommer over mye mat, lagrer den overskuddet som fett.

- Vi mennesker er jo egentlig en tropisk dyreart som er tilpasset et miljø med lite mat. Vi er innstilt på å legge opp opplagsnæring til magre tider. Men nå er det jo aldri magre tider.

Dermed forblir vi feite, med alle de helseproblemene det fører med seg. Bjørnen, derimot, slipper metabolsk syndrom og hjerte- og karsykdommer.

- Bjørnen er jo bare tjukk i noen måneder. Hvis jeg hadde vært bollefeit som 20-åring, men blitt radmager i en sultkatastrofe som 21-åring, og så vært litt tjukk igjen som 23-åring, ville jeg jo bare ha vært halvfeit i gjennomsnitt, utdyper Bøckman.

Dessuten er våre problemer knyttet til levetida, forteller han.

Evolusjon mot overvekt

- Hadde vi levd i naturen slik som andre pattedyr, ville vi bare blitt 25-30 år gamle. Undersøkelser av Cro-magnon- mennesker og neandertalere viser at de færreste passerte 35. På den tida rekker du knapt å få hjerte- og karsykdommer.

Men nå har menneskenes miljø altså endret seg så mye at kroppens opplagringsfunksjon skaper trøbbel for oss. Det hele kan imidlertid ordne seg med tida, sier Bøckman.

- Evolusjonen hos menneskene har aldri gått fortere enn nå. De som takler tilgangen på mye mat bedre og er sunne og friske, får flere barn. Dermed vil framtidas generasjoner bli mer tilpasset situasjonen.

Dette fenomenet kan man allerede observere hos dyrearter som lever av usunn mat fra menneskenes søpledynger. Mange av dem får stoffskifteproblemer. Men noen tåler kostholdet bedre, og det er nettopp disse som får flest barn. Slik tilpasser arten seg over tid.

- Om 50 generasjoner vil fedme være sjeldent også blant mennesker, sier forskeren.

- Men det er forutsatt at kostholdet vi har i dag holder seg over de neste 1250 åra. Og det er vel kanskje ikke så sannsynlig.