Evolusjonen hadde slipt og mikket med hver minste detalj i den levende verden, fra maurenes kjever til de ruvende eiketrær, fra blomstenes støvbærere til hvalen i havet.

Fantastiske tilpasninger, utrolig mangfold. Jorda bugnet av liv. Og Charles Darwin hadde sett mer av det, og tenkt dypere over det.

Men det var et formidabelt arbeid å bringe det hele til orden. Over tjue års hardt slit, fra en ung Darwin endelig kunne sette føttene på engelsk jord, full av tanker og ideer etter en årelang sjøreise kloden rundt, til en skjeggete femtiåring endelig kunne publisere teorien som skulle forandre verden.

Darwin visste nå at hver og en av oss er i slekt med ethvert annet kryp, hvert minste gressstrå, hver minste bakterie som eksisterer. Alt liv henger sammen, alt har et felles opphav.

Så hvordan hadde livet kommet dit det er i dag?

Arv med modifikasjon

Evolusjon er ikke annet enn arv med modifikasjon. Alt som varierer, vil også kunne utvikle seg – forutsatt at noen varianter er bedre egnet enn andre.

I tillegg må vi huske at “mange bekker små, gjør en stor å” – mengder av ørsmå forandringer kan over lange tidsspenn tilsammen bli betydelige endringer.

Slik sett, kan vi tenke på evolusjonen som naturens versjon av hviskeleken.

Ungene sitter rundt bursdagsbordet, én starter med å hviske en beskjed til sidemannen, som hvisker den videre. Sistemann – og nå har setningene gått bordet rundt – sier beskjeden høyt. Og ungene hyler av latter. Beskjeden har blitt til bare tull.

Det har oppstått misforståelser underveis, og disse er blitt sendt videre, nye feil har oppstått – og også de har overlevd.

Det som kommer ut i den andre enden av en evolusjonsprosess er imidlertid ikke bare tull. Evolusjonen inneholder nemlig en prosess vi ikke finner i hviskeleken: det naturlige utvalg.

Hviskeleken skaper variasjon, men gjør ikke noe med den. I naturens lek, derimot, har ikke alle resultatene samme sjanse til å overleve. Livet er hardt, det er mange om beinet, så det som kommer ut ved enden av bordet, må være litt, bitte, bitte litt, bedre til å overleve.

Er du ikke det, vil det naturlige utvalg - som er den samlede effekten omgivelsene har på deg , varme, kulde, mat, konkurrenter, rovdyr og så videre – sørge for å ta deg ut av spillet.

Har evolusjonen derimot gjort deg, for eksempel litt raskere til å løpe, da spiser løven heller en annen, og dine gener fortsetter nedover i historien.

Det er oppdagelsen av det naturlige utvalg som er Darwins egentlige genistrek. Selve ideen om evolusjon hadde eksistert i lang tid før Artenes opprinnelse. De eldste spor av evolusjonsbiologisk tenkning finner vi helt tilbake hos de gamle grekere.

I det moderne Europa hadde ideen versert blant radikale tenkere, siden lenge før opplysningstiden. Darwins største fortjeneste var følgelig at han fant fram til en korrekt evolusjonsteori – og klarte å få samfunnet til å akseptere den.

Den første Darwin

Darwins egen bestefar, Erasmus Darwin, la på1790-tallet fram et forslag til evolusjonsteori, på vers og rim i boka Zoonomia.

Erasmus foreskred dermed mannen som vanligvis tilkjennes æren for den første seriøse evolusjonsteori, franske Jean Baptiste de Lamarck , med flere år. Detaljer i Lamarcks teori har i tillegg fått historikere til å lure på om han ikke hadde hatt litt mer kjennskap til Erasmus Darwin, enn det han senere ville innrømme.

Men det beste vi kan si om Lamarck, Erasmus – eller Buffon, Hume, og andre som var tidlig ute, var at de trodde livet utviklet seg – utover dette, tok de feil. Dypt og grunnleggende feil.

Lamarck så for eksempel for seg at alt levende har i seg en indre trang til å ville utvikle seg, opp og frem. Samtidig kunne ingen arter verken dele seg eller dø ut. Livet oppsto dermed, i Lamarcks verden, på ny og på ny. Hver art startet således som et primitivt vesen, som deretter utviklet seg til å bli gradvis mer avansert.

For Lamarck var følgelig mennesket ikke i slekt med apene – vi hadde oppstått uavhengig av hverandre, men var for tiden omtrent på samme utviklingsnivå. Mennesket litt foran i løypa, får vi tro.

Den delen av Lamarcks lære som er mest kjent i dag, arv av ervervede egenskaper, forestillingen om at hvis jeg pumper jern, så kan ungene mine arve store biceps, var ikke verken viktig eller sentral for Lamarck. Det er likevel denne dettaljen som har dukket opp igjen i senere tiders neo-lamarckisme.

Med såpass mange “dristige” ideer, var det ikke veldig vanskelig for det bestående akademia feie dem under teppet: Evolusjonistenes fortellinger om livets utvikling holdt rett og slett ikke vann.

Klassereise

Evolusjon i første halvdel av 1800-tallet ble dermed en beskjeftigelse for opprørske tenkere, gjerne av den lavere middelklasse, og uten stor innflytelse. Det bestående tviholdt på sin naturteologi – verden er slik den er, skapt av Gud, for å tjene og behage oss mennesker.

Den egentlig nokså konforme Charles Darwin måtte følgelig foreta en intellektuell klassereise. Han kom fra de øvre middelklassesjikt, familien var så velstående at han kunne forske uten å bekymre seg for økonomi. Det han derimot bekymret seg for, var hva etablissementet ville si om hans kjetterske tanker.

Det vil si, det var mer enn tanker. Darwin nøyde seg ikke med rødvinsprat og ville spekulasjoner. I 1831 reddet tilfeldighetene den unge Darwin fra et liv i teologien (han var svært lite troende, og ble ren ateist i voksen alder): han fikk tilbud om en flere års reise jorda rundt.

Allerede kort tid etter at han dro, la han for dagen et forskertalent som er få forunt. Da han gikk i land fem år senere, hadde han samlet oseaner av data, gjort myriader av observasjoner, og teorien hadde begynt å vokse i bakhodet – en teori som virkelig kunne forklare.

Eller som den russiskfødte, amerikanske evolusjonsbiologen Theodosius Dobzhansky uttrykte det 130 år senere: Ingenting i biologien gir mening, med mindre det sees i lys av evolusjon.

At, hvordan og hvorfor

For å forstå evolusjon vitenskapelig, må vi dele opp feltet. Vi må skille mellom det å vite at livet utvikler seg, og det å forstå hvordan og hvorfor det skjer.

Mange uttrykker forundring over at verden ikke forsto evolusjon mye tidligere. De kjente jo fossilene, de kunne jo selv se at det en gang i tiden hadde eksistert dyr som nå har dødd ut. Og fra dette, må man jo ende opp med å vite at livet utvikler seg!

Dessverre må man ikke det. Mange tenkere så tegninga, som vi nettopp hørte, og enda flere vanlige folk må ha hatt en mistanke. Det tar tross alt ikke så lag tid å avle fram nye duer eller bringebær.

Men for Akademias alvorlige voktere, kunne fossilene like gjerne være gudsbevis, som det motsatte.

Enda mer fantastisk kan det kanskje synes, at folk som Carl von Linné kunne systematisere den organiske verden, dele den inn i arter, slekter, familier og ordener – med mennesket pent plassert i samme slekt som sjimpanser og orangutang – uten å forestille seg at disse ulike dyrene er i slekt med hverandre.

For Linné var artene beslektet i den forstand at de representerte beslektede tanker fra Gud – det var ingen biologiske mekanismer inne i bildet.

Den briljante anatomen Georges Cuvier, en av mennene som spilte Lamarck over sidelinjen, gir oss et eksempel på hvordan man kunne rasjonalisere bort det som i dag virker skrikende åpenbart.

Han var verdens fremste ekspert på utdødde pattedyr. Han gjorde utgravninger utenfor Paris, og fant klare tegn etter både geologiske perioder og tilsvarende endret fauna. Slik han så det, var dette klare bevis på at Gud hadde skapt verden med ett sett dyr, mer primitive enn i dag.

Deretter hadde han utryddet alt, for så i en serie av alternerende skapelser og Syndflodliknende katastrofer, gradvis jobbe seg frem til høydepunktet, altså oss.

Tid: Store utslag av ørsmå endringer

Idag er det ingen som seriøst bestrider det faktum at livet forandrer seg. Det er dokumentert gjennom millioner på millioner av fossiler, gjennom studier av DNA, som tydelig viser ulike grader av slektskap mellom dyr og planter, og gjennom direkte observasjon.

Av og til trenger naturen nemlig ikke tusenvis av generasjoner for å frembringe endringer. Det finnes flere eksempler på at forskerne har kunnet registrere evolusjonens resultater i løpet av bare noen få år.

Det mest åpenbare og velkjente eksempelet er kanskje de endringene som har skjedd med hiv-viruset etterhvert som det har spredd seg over kloden.

Nøkkelen til Darwins innsikt, lå imidlertid i hans evne til å forstå hvilke dramatiske utslag selv mikroskopiske endringer vil gi, bare de får virke over lang nok tid. Dette er en innsikt han kunne takke sin venn, den store geologen Charls Lyell for.

Lyell fremhevet de langsomme geologiske prosessene, som alltid er i arbeid. Uten at vi merker det, slipes fjellene langsomt ned, og tidligere havbunn heves uendelig sakte mot de store høyder.

På sin tur langs Sør-Amerikas vestkyst, kunne Darwin se dette med egne øyne. Han fant fossiler høyt oppe i Andes, og opplevde jordskjelv som på få øyeblikk hevet strandlinja flere fot. Herfra gikk tankene til dyreriket. Hvordan kan ørsmå endringer langsomt forandre artene?

Dermed kunne han begynne å formulere sitt enkle, men uimotståelige argument. I Artenes opprinnelse starter han med det velkjente, bøndenes og oppdretternes evne til å avle frem nye former.

Hvis vi har klart å modifisere en ulv til noe så forskjellig som en grand danois og en chihauhua, da kunne vel ikke artene være så uforanderlige som man vanligvis trodde?

Deretter lånte han en idé fra Thomas Malthus: At naturlige populasjoner er i stand til å vokse geometrisk, altså stadig fortere. Men i naturen er de jo gjerne stabile. Hva tyder det på?

Jo, at de fleste som blir født, dør før de får formert seg: En småfugl kan legge titalls egg i løpet av sitt liv. Men bestanden øker ikke. Altså dør de fleste fugleungene.

Det naturlige utvalg

Etter å ha plantet denne ideen i leserens hode, begynner Darwin å beskrive naturens fantastiske variasjon – og konkluderer med at organismer som arver fordelaktige egenskaper, har større sjanse for å overleve, og formere seg.

Dette er naturlig utvalg, evolusjonens hvordan og hvorfor.

Det er heller ingen idag som seriøst bestrider at naturlig utvalg er evolusjonens viktigste kraft. Vitenskapen er imidlertid åpen for at også andre mekanismer kan spille med.

De store teoretikerne R. A. Fisher og Sewall Wright utviklet for eksempel allerede på 1930-tallet ideen om genetisk drift, altså det fenomen at rene tilfeldigheter kan være utslagsgivende for evolusjonen i svært små populasjoner.

Hvis det bare finnes en håndfull bærere av et gen, og disse tilfeldigvis dør, da har organismes genetiske sammensetning plutselig endret seg radikalt – og det uten det naturlige utvalg.

Hvis en håndfull mennesker er isolert på en øy, og de to eneste rødhårete drukner – ja, da finnes det ikke rødhårete der lenger … Og det har ingenting å gjøre med deres konkurranseevne.

Fisher var ikke like fornøyd med denne ideen, som Wright, og også sistnevnte tilla den med tiden mindre og mindre betydning for de store evolusjonære linjene. Det naturlige utvalg var selve mekanismen.

Fremskritt?

Den genetiske drift gir oss likevel et overtydelig eksempel på et viktig prinsipp: Evolusjonen skal ikke noe sted, verken frem eller tilbake, opp eller ned – eller i retning av oss mennesker.

Det eneste evolusjonen sørger for, er at vi overlever – eller dør – under de til enhver tid rådende forhold. Dette siste har falt mange tungt for brystet, de oppfatter evolusjonen som umenneskelig, og liker ikke tanken på at tilfeldigheter skal styre livets utvikling.

Men det gjør de heller ikke. Darwins evolusjon er nettopp denne potente blandingen av tilfeldighet og styring. Variasjonen oppstår tilfeldig, som resultat av mutasjoner i arvestoffet. Men det naturlige utvalg sørger for at det over evolusjonær tid ikke er tilfeldig hvem eller hva som overlever – det er “de best egnede”.

Kun i små bestander får tilfeldighetene tak, ellers gjelder de store talls lov. Men dette betyr ikke at evolusjonen har en retning. Survival of the fittest betyr nettopp det – den best egnede overlever. Ikke “den sterkeste” eller “den klokeste” – bare den som i det gitte øyeblikk har det som kreves.

Verken evolusjonen eller organismene kan forøvrig se inn i fremtiden. La oss si at et dyr får en mutasjon som gjør det i stand til å bekjempe en livsfarlig sykdom. Et meget sterkt kort – dersom sykdommen herjer.

Hvis sykdommen derimot ikke herjer – vil mutasjonen forsvinne uten at noen la merke til den. Hvis så sykdommen dukker opp, noen tusen år senere – ja, da er det vel ikke annet å si enn Bad luck! Evolusjonen planlegger nemlig ikke, den skal, som sagt, ikke noe sted – den bare sørger for at du er tilpasset de til enhver tid rådende forhold.

Så hvis “det best egnede” i en gitt periode er å tilbringe livet som innvollsmark – da blir det slik, uansett om vi mennesker i dag ikke anser det som særlig “høytstående”.

Når vi mennesker har utviklet oss slik vi har, betyr det da antagelig ikke annet enn at intelligens gir en god del poeng på “best egnet-skalaen”.

Dermed kan vi fundere over om det hadde dukket opp andre intelligente vesener, dersom våre forfedre av en eller annen grunn hadde misset toget. Dette blir bare spekulasjoner, men vi kan ikke se bort fra at så hadde skjedd. Visse trekk har nemlig en tendens til å dukke opp, om igjen og om igjen, i livets historie.

Konvergens og adaptiv radians

Evnen til å se er for eksempel blitt utviklet en rekke ganger, helt uavhengig av hverandre. Det samme gjelder evnen til å fly. Og ser du på for eksempel pungdyrene i Australia, finner du at de gang på gang har utviklet samme trekk som pattedyrene på andre kontinenter.

Australias har vært isolert fra resten av verden i mer enn 70 millioner år, og det bærer faunaen preg av. Pungdyrene dominerer, altså en type pattedyr som med ett unntak har dødd ut i hele resten av verden.

Australia eksemplifiserer flere evolusjonsbiologiske poeng. De første pungdyr som kom til kontinentet utviklet seg snart til å fylle alle tilgjengelige nisjer – en prosess kalt adaptiv radians.

(Dette er den samme prosessen som formet de finkene som en gang klarte å fly til Galapagos, til en serie ulike arter. De samme finkene som ga Darwin viktige bevis for sin teori.)

Deretter ser vi hvordan pungdyrene har måtte forholde seg til mange av de samme miljøforholdene som pattedyr ellers i verden, og fått utseende og levemåte som likner til forveksling – en prosess gjerne kalt konvergens:

Pungdyrene utviklet med tiden sine egne utgaver av maurslukere (Myrmecobius), ulver (den tasmanske tiger), skogskatter (Dasyurus), flyvende ekorn (Petaurus), murmeldyr (wombat), mus (Dasycercus) eller molvarp (Notoryctes).

Vi ser altså hvordan organismene formes av sitt miljø – det naturlige utvalg. Men vi ser også at pungdyrene ikke har kommet opp med alle løsningene. Det finnes ingen pungdyr-parallell for eksempel til hesten eller hvaler og seler.

På den annen side har de kommet opp med løsninger som resten av klodens pattedyr har misset. Kenguruen – det nærmeste vi kommer en australsk parallell til kveg og andre store savannelevende pattedyr, har utviklet sin helt egen og eksklusive måte å bevege seg på.

Dette demonstrerer enda et viktig poeng:

Evolusjonen jobber med det den har for hånden

Ikke alt er mulig! Det finnes ikke dyr med hjul. Ingen dyr eller planter har klart å utnytte den mulige levemåte det hadde vært å sveve rundt i lufthavet som en stor, luftplanktonetende ballong – himmelrommets blåhval.

Evolusjonen må altså leve innenfor de begrensninger som ligger i arvestoffet. Enkelte ting er rett og slett ikke mulig – andre ting kunne vært mulig, dersom man hadde hatt de rette verktøy og materialer for hånden.

Men det har man ofte ikke. Kanskje har man hatt dem, men kastet dem en gang de egentlig var litt i veien. Hvalene kunne virkelig ha trengt gjeller, men må klare seg med lunger. Dermed kan disse totalt vannlevende dyrene faktisk drukne.

Den kjente evolusjonsbiologen Stephen Jay Goulds favoritteksempel var det med pandaens tommel. Som andre rovdyr, katter, hunder, bjørner osv, har også pandaen alle de fem fingrene samlet i en pote.

Likevel er pandaen det eneste medlem av ordenen Carnivora som lever av å spise planter. Pandaen spiser bambusblader, og trenger noe å gripe med. For å få til dette, har et lite bein i håndleddet utviklet seg til noe som til forveksling likner en tommel – den har ikke ledd, er lite bevegelig, men fungerer godt nok.

Naturen jobber altså med det den har. Og den gjør det godt nok. Pandaens tommel er ikke perfekt, men den fungerer. Slik er egentlig hele den organiske verden. Det vi oppfatter som perfekt tilpasset, er ofte egentlig bare godt nok tilpasset.

Det foregår et kontinuerlig evolusjonært kappløp, mellom planter og planteetere, mellom konkurrerende planteetere, mellom rovdyr og pattedyr. Snart har den ene overtaket, snart den andre. Dette er en av kreftene som driver evolusjonen.

Men det vi ser er ofte bare foreløbig siste episode i en evig pågående realityserie. Den vi oppfatter som perfekt – falken med dets blikk, geparden med sin fart – er egentlig bare god nok til overleve, enn så lenge.

Artenes opprinnelse

Denne konkurransen er også en del av svaret på selve kjernespørsmålet: Artenes opprinnelse.

Darwin påviste at livet utvikler seg, og han forklarte hvordan.

Men – og dette innså han ikke med en gang – hvorfor er det så mange arter? Løsningen ligger i et ofte stilt spørsmål: Hvis vi stammer fra apene – hvorfor finnes det da fremdeles aper?

Svaret er, at ikke alle arter oppstår ved at én art utvikler seg videre til en annen. Det vanlige er snarere at arter forgrener seg. En art lever i et stort område, de ulike populasjonene utveksler gener og arten forholder seg nokså rolig.

Men så isoleres en av populasjonene – på en øy, bak en fjellkjede, over en elv – og begynner å leve sitt eget liv. Tiden går, begge populasjoner lever videre, mutasjonene kommer, miljøet endrer seg – og snart har vi to arter, som ikke lenger verken kan eller vil pare seg med hverandre, eller i hvertfall ikke få befruktningsdyktig avkom.

Mennesket har oppstått – men apene finnes fremdeles.

Slik oppstår naturens mangfold. Det finnes flere mekanismer enn beskrevet her, men resultatet blir det samme: Få arter ble etterhvert til mange, og vi fikk en tett busk av arter, ingen “bedre” eller “høyere” enn de andre.

Livets tre, i Darwins forstand, er mer å sammenlikne med en godt trimmet busk, en tett hagtorn, med myriader av små skudd. Slett ikke noe juletre, med oss mennesker hovmodig tronende i toppen … Selv om det fremdeles i dag er dette bildet de fleste sitter med, når de tenker på Livets tre.

Noe av skylden får evolusjonsbiologene ta selv. Vi har alle sett bildene av det krokete steinaldermennesket som gradvis retter ryggen, og blir moderne, “perfekt”.

Illustrasjonen dukket opp i en av bøkene til TH Huxley, Darwins venn og forkjemper. Senere har vi sett den et utall ganger, og hver gang har den sementert misforståelsen om at utviklingen går i retning av noe, at den streber mot et mål – oss selv, skapelsens endepunkt.

Evolusjonen blir voksen

Slik kan vi i korte trekk skissere teorien om livets utvikling. Noe slett ikke alle er oppmerksom på, er at selv om Darwin la fram en korrekt – tvers igjennom korrekt – teori allerede 1859, tok det lang tid før den ble godtatt.

Det vil si: Verden var raskt med på tonene. Det tok ikke lang tid før “alle” visste og aksepterte at livet forandrer seg. Andre detaljer ved Darwins lære, var de mindre begeistrede for. Det de hadde aller minst sans for, var – paradoksalt nok – det vi i dag regner som Darwins største bragd: Det naturlige utvalg.

Mot slutten av 1800-tallet var det bare en håndfull forskere som tilsluttet seg denne delen av teorien, ikke engang TH Huxley – Darwin’s Bulldog – var med på notene.

Resultatet ble fremvekst av alternative evolusjonsteorier. Vi så lamarckismen vekkes til live igjen, med vekt på Lamarcks tese om at vi kan føre våre egne bestrebelser videre til våre barn.

Neo-lamarckismens tese om arv av ervervede egenskaper passet samtidens ideologier godt – arbeidere kan bedre sine egne kår, sluttet man for eksempel i sosialistiske kretser.

En annen variant var orthogenetikken, en evolusjonslære som mente å se store, overordnede evolusjonære trender. Hvor disse trendene kom fra, hva som forårsaket dem, var vanskelig å si – så mange øynet her en dør på gløtt for åndelige krefter – eller “energier”, som man gjerne sier i dag.

Alt var altså tilsynelatende bedre enn Darwin umenneskelige kamp for tilværelsen.

Darwins absolutte bunnpunkt ligger et sted rundt året 1900, mange trodde teorien var død. Men det var den slett ikke – det krevdes bare noen tiår med avansert matematikk …

Tidlig på 1900-tallet gjenoppdaget vitenskapen Mendels genetikk – og Darwins aksjer sank ytterligere. Mendel viser jo at arv foregår stykkevis. Du har enten det ene genet, eller så har du det andre. Arvestoffet blandes ikke som saft og vann.

Hvordan kunne dette forenes med Darwins uendelige variasjon? Og siden alle forsto at Mendel hadde rett – da tok vel Darwin feil?

Vi nevnte Fisher, Wright og deres genetiske drift. Samme Wright og Fisher, sammen med J. B. S. Haldane klarte i løpet av 1920- og 1930-tallet å vise med matematisk presisjon at evolusjon og genetikk egentlig bare er to sider av samme sak.

Dette var begynnelsen på en serie faglige synteser som i løpet av enda et par drøye tiår endelig befestet evolusjonsteorien som et solid faglig byggverk.

Det tok altså nesten 80 år, fra Artenes opprinnelse, til biologer av alle avskygninger, systematikere, genetikere, fysiologer, zoologer, paleontologer osv, kunne lene seg tilbake i visshet om at huset var ferdigstilt, trygt og solid.

Rivaliserende teorier, som neo-lamarckismen og orthogenetikken, var nå overflødige. En serie av fremragende teoretikere hadde videre vist at Darwins mekanismer var forenlige med det vi vet om økologi, genetikk, systematikk, livets historie – med all naturvitenskap.

Er vi bare forkledde aper?

Et av de store spørsmålene i tiårene etter de store syntesene, har vært om evolusjonsteori også er forenlig med resten av verden – mennesket og dets kultur.

Sosiobiologidebatten raste som hardest på 1970- og 1980-tallet. Var mennesket virkelig et legitimt biologisk forskningsobjekt? Er sosiobiologien egentlig bare reaksjonære forskeres unnskyldning for å fremme sexistiske holdninger? Er menn virkelig “naturlig utro”? Lever vi i våre geners vold, styrt av “egoistiske gener”?

De verste bølgene har lagt seg nå. Sosiobiologene har slipt av seg sine største språklige blundere, men har samtidig utført mye god forskning, som i dag tvinger selv de mest spirituelle kulturånder til å innse at vi vel egentlig er dyr.

Det var også her det begynte, rett etter at Darwins store bok kom på gata: Vi er egentlig bare aper!

Darwin nevner bare oss mennesker i et par kryptiske setninger, men alle forsto likevel implikasjonene. Sensasjonen var et faktum. Opplagene ble revet bort.

Mange historikere mener at det er dette som gjør evolusjonsteorien så viktig: Den plasserer oss mennesker i naturen. Etter Darwin satt vi ikke lenger på vår egen, høye pidestall. Vi var en art som alle andre, én av millioner. Klokere en de fleste, selvsagt. Og vi har helt rett, når vi sier at det er mil mellom oss og de andre dyrene.

I sine to store bøker fra 1871 og 1872, The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex og The Expression of Emotions in Man and Animals, bruker Darwin mye plass på å vise at vi kan finne spor av de fleste trekk, evner og følelser vi finner hos mennesket, også hos dyrene. Dyr kan være sjalu, stolte, sinte, gavmilde, triste og så videre.

Likevel kan vi godt argumentere for at vi mennesker er klart adskilt fra dyr.

Men poenget er, at det kunne også ei ku ha sagt om sitt forhold til omverdenen - eller en frosk: Mennesket kan svømme og hoppe, ok - men de er langt fra froskete – det er et hav av froskelighet mellom oss og dem. Ergo: Vi frosker er noe for oss selv.

Og det ville de jo ha hatt rett i. Alle arter er noe for seg selv, noe som skiller dem fra alle de andre.

Det viktige med evolusjonsteorien er at den gir oss mulighet til å innse at dette ikke bare gjelder for oss mennesker. Vi er en del av naturen, et resultat av den, og avhengig av den for vår videre eksistens.

Det var Darwin som plasserte oss der vi hører hjemme. Det var Darwin som gjorde oss i stand til å forstå både naturen og oss selv.

I 1917 sa Sigmund Freud det slik:

Ned gjennom århundrene har vitenskapen påført menneskets naive selvdyrkelse to store slag. Det første kom da vi lærte at jorda ikke er universets midtpunkt … Det andre slaget kom da biologisk forskning tilintetgjorde menneskets antatt privilegerte plass i skaperverket, og beviste at vi stammer fra dyreriket … Denne reevaluering er blitt gjennomført i vår egen tid, av Darwin, Wallace og deres etterfølgere, dog ikke uten samtidens rasende motstand.