Darwins kirke

Kan vi forklare religion ved hjelp av biologi? Er det biologisk fordelaktig å være del av et religiøst fellesskap. Er dette forklaringen på at religioner alltid har vært så utbredt?

Publisert

Jeg klør deg, du klør meg. Jeg passer ungene dine, du jakter. Sammen er vi sterke, og tar rotta på de ekle folka som forsøker å ta maten vår. I hvert fall så lenge vi alle gjør vår del av jobben?

Våre sosiale evner har vi antagelig utviklet som en overlevelsesstrategi. Vi er avhengige av hverandre, vi må alle gi for å få.

Så er spørsmålet: Hvor mye skal du gi og hvor mye kan du få? Skal du ofre livet? Er du sikker på at naboen virkelig trår til når det trengs?

Det finnes utallige strategier, og det er ikke rart at vi mennesker er særdeles opptatt av og flinke til å vurdere hverandres hensikter, evner, motiver, følelser osv. Hele poenget er jo å sikre oss selv og familien, og for å få til det, må vi sikre at gruppen fungerer godt.

Religiøse grupper

I boka “Darwin’s cathedral” reiser forfatteren David Sloan Wilson to spørsmål: Er gruppen så viktig at den utgjør en faktor vi må regne med i evolusjonsbiologien? Og: Er religioner en slik gruppe? Kan vi forklare religiøs moral gjennom biologi og gruppeseleksjon?

I løpet av boka tar Wilson for seg flere religiøse grupperinger, i størst detalj kalvinistene i Genève på 1500-tallet, men også jødiske samfunn, kristne koreanske innvandrere til USA, den balinesiske vanntempelreligionen mfl., og ser om den religiøse gruppen ga/gir biologiske fordeler. Jeg vil ikke si argumentasjonen er helt overbevisende - men Wilson har interessante ideer.

Jeg skal forklare, ved først å se på selve grunntanken, den om gruppeseleksjon, for deretter å ta for meg det religiøse elementet:

Darwin selv hadde tiltro til ideen om at gruppen kan være en evolusjonær enhet. I The Descent of Man (1871) bruker han for eksempel gruppeseleksjon for å forklare utviklingen av menneskelig moral hos våre fjerne forfedre - litt etter samme tone som jeg slo an innledningsvis:

“There can be no doubt that a tribe including many members who, from possessing in high degree the spirit of patriotism, fidelity, obedience, courage, and sympathy, were always ready to aid one another, and to sacrifice themselves for the common good would be victorious over most other tribes; and this would be natural selection.” (Side 166.)

Altruisme

Gruppeseleksjon hører uløselig sammen med ulike ideer om altruisme, individets vilje til å ofre seg selv for fellesskapet. Individet ofrer seg, gruppen blir sterk og utkonkurrerer andre grupper - til andre individers fordel.

Hvilket synes å være en grei modell av virkeligheten. Men i hvilken grad eksisterer egentlig altruismen, og gruppeseleksjonen? For sosialvitenskapene er det ikke noe problem. De tenker i samme baner som Darwin, og har en tendens til å betrakte samfunnet som en funksjonell organisme. Uten individets vilje til å gi av seg selv, vil det rett og slett ikke fungere.

For evolusjonsbiologene er det ikke like enkelt: Det naturlige utvalg, Darwins “natural selection”, fungerer kun på individnivå - det er individet som utvikler seg, og det naturlige utvalg burde ha utryddet alle tendenser til selvoppofrelse for lenge siden. (“Alle” kjenner i dag uttrykket “det egoistiske gen”, men Darwin ante ingenting om gener, så vi kan på et vis forstå at han kunne være både opphavsmann til naturlig utvalg og tanken om stammen som organisme.)

På 1960-tallet begynte spørsmålstegnene å hope seg opp. Kråka som sitter i toppen av et tre og varsler flokken når rovfuglen nærmer seg - og dermed utsetter seg selv for fare - ofrer den seg egentlig, slik vi hadde trodd?

Kan det ikke snarere være at den samtidig beskytter seg selv? Den skriker opp, og dermed vet hauken at i hvertfall én kråke vet hvor den er, og prøver seg kanskje heller på en annen? Og beskytter ikke kråka ungene sine også, når den varsler? Det må vel kalles egoistisk, ikke altruistisk?

Slektskapsseleksjon

Konsensus blant evolusjonsbiologer ble snart at gruppeseleksjon, hvis det i det hele tatt eksisterer, er en så svak kraft at den i de fleste tilfelle kan ignoreres. Og alle tendenser i retning av vilje til å ofre seg for andre, ble fra nå av forklart som kin selection - en idé fra W.D. Hamilton (Ja, den samme Hamilton som vi skrev om for et par tre uker siden) om at altruisme kan forklares matematisk ved at altruisten sørger for å redde sine egne gener, for eksempel ved å beskytte sine barn. Derav uttrykket Det egoistiske gen, som senere gjorde Richard Dawkins så berømt.

I flere år måtte du gå på badet og vaske munnen, dersom du brukte G-ordet. Men ideen levde videre i skjul.

David Sloan Wilson er en av de som aldri ga opp: En gruppe med ti kråker, hvorav bare én ofrer seg ved å varsle, er dårligere tilpasset enn en gruppe hvor ni er varslere, sier han, og konkluderer at det kreves flere grupper og variasjon mellom dem (noen vellykkede, andre ikke) for å utvikle varslingsadferd. Dette må bety at det finnes en ekstra selektiv kraft så sterk at vi må bry oss om den, gruppeseleksjon!

Jeg lar meg ikke overbevise. I hvert fall ikke helt. Gruppen med ni er bedre tilpasset, men det er individene i gruppen også - de overlever jo i gjennomsnitt lenger. Har de trengt gruppen for å komme dit? Kanskje, men hva betyr det i så fall? Kan vi postulere noen form for særegen seleksjon på grupper, eller kan vi nøye oss med å si at individer i grupper selekteres og utvikler seg fordelaktig - altså at det naturlige utvalg sysler med det vi er vant til, nemlig å plukke ut tilpassede individer?

Min innvending er åpenbart ikke veldig original. Den er faktisk så lite original at Wilson har sett seg nødt til å finne på et eget navn for den: the averaging fallacy (side 14).

Forklaringsbehov

Jeg lar meg fremdeles ikke overbevise, men går med på at evolusjonsbiologien har et forklaringsbehov, rett og slett fordi grupper eksisterer. De får videre “avkom”, og de underkastes seleksjon i den betydning at noen av dem overlever, mens andre forsvinner. Vi kan kalle dette evolusjon, men er den relevant i forhold til utviklingen av adferdstrekk hos individene i gruppen? Gruppeseleksjon kan aldri bli en erstatning for individseleksjon, det er fremdeles individene i gruppen, og deres velferd, som avgjør hvor suksessrik gruppen er. Men er eksistensen av gruppen en faktor vi må ha med i regnestykket?

David Sloan Wilson har rett i at dette er spørsmål som krever forklaring. Og han er ærlig nok til å si at heller ikke han har denne. Men han jobber med saken.

Religion

Resten av boka bruker Wilson på å forsøke å overbevise leseren om at religiøse grupperinger er eksempler på adaptiv gruppeadferd. Nok en gang uten helt å lykkes. Men fremdeles med mange gode poenger.

Når vi diskuterer denne typen spørsmål er det viktig å huske at vi snakker om kulturell evolusjon, ikke klassiske, tradisjonelle genetiske evolusjon.

Fenomenet religion kan være adaptivt, eller det kan ikke være det.

*Er religionene ikke fordelaktige i dag, kan vi likevel postulere at de har vært det en gang i fortiden, men at betydningen er borte nå. Omtrent som menns gode dybdesyn, hendig til jakt, men av liten betydning i 2004.

*En annen mulig modell er at religion bare er et biprodukt av genetisk eller kulturell evolusjon. Altså at religion verken er eller har vært fordelaktig, rent biologisk.

*Hvis vi derimot antar at religion er adaptivt, fordelaktig biologisk, kan vi betrakte den på gruppenivå, på individnivå eller som en kulturell parasitt - til glede for noen få, som bruker den til å undertrykke de mange.

Det finnes utallige sosiologiske og antropologiske modeller brodert over ett eller flere av temaene over. Den for tiden rådende, i følge Wilson, er Rodney Starks byttemaksimering eller kostnyttetenkning: Alle aspekter ved religion - tro, følelser, ritualer, bønn, offer, mystikk og mirakler - kan forståes på bakgrunn av forsøk på hensiktsmessig interaksjon mellom mennesket og det overnaturlige: Det vi kan få i livet, har vi et rasjonelt, pragmatisk forhold til - vi jakter for å få mat. Det vi ikke kan få, evig liv, for eksempel, handler vi via religionene.

Religion som et evolusjonært biprodukt, med andre ord.

David Sloan Wilson har stor respekt for Stark, men er slett ikke enig med ham. Han henter i stedet fram gode, gamle Emile Durkheims funksjonalisme, og forsøker boka igjennom å forklare de ulike religionene mot en funksjonell bakgrunn: Våre religiøse valg og vår religiøse adferd kan ikke nødvendigvis forklares ut fra rasjonelle valg, men de kan, uansett hvor absurde de kan virke ved første øyekast, ha hatt positive (kultur)evolusjonære virkninger som har gjort at de har overlevd.

Inn kommer Calvin. Hans religionsforståelse medførte strukturering av dagliglivet: kontroll over kirkefedrene, kontroll over vanlige folk, rutiner for sosiale avgjørelser, koordinering av helse, utdannelse og velferd - ting Wilson mener har hatt betydning for gruppens overlevelse.

Inn kommer tilbederne av vanngudinnen Dewi Danu på Bali, som gjennom sitt intrikate system for skyld og ansvar klarte å organisere vanntilførselen bedre enn påtrengende vestlige styresmakter.

Og inn kommer jødene, som, som så mange andre har separate moralske regler overfor sine egne og de andre.

Lykkes ikke

Alt dette og mye mer bruker David Sloan Wilson for å få oss til å kjøpe ideen om at religion har hatt en avgjørende evolusjonær rolle i utviklingen av de menneskelige moralsystemer. Moral har både en genetisk utviklet komponent (Du dreper ikke i utrengsmål, og i hvert fall ikke ungene dine!) og en åpen-endet kulturell komponent, sier han - og her er jeg enig. Det kreves en indre psykologisk arkitektur for i det hele tatt å utvikle moral, men det spesifikke innholdet varierer fra kultur til kultur. Fremdeles enig.

Men jeg lar meg likevel ikke helt overbevise av den rollen han tillegger religionen. Du blir sittende og spørre deg selv om hvorfor akkurat religion har fått denne rollen? De samme egenskaper han tillegger religionen, kan vi også tillegge et fotballag, et pokerlag, en skolekrets, en fanklubb? Wilson kan forklare at religion virker styrkende på gruppen og overlevelsen - men fra hvor kom den? Snakker vi om et kulturelt/evolusjonært biprodukt som siden har fått en biologisk funksjon?

Og hva gjør vi med religionsforklaringer som går på makt, undertrykkelse, ekte frelse - og alt det andre? Er dette proksimate effekter - mens Wilsons religion, konsolideringen av gruppen, er de ekte, ultimate faktorene? Jeg vet ikke.

Men skulle det være slik, står igjen genetikken i veien, og dens forhold til kulturell evolusjon. Dette er langt fra enkelt, og nettopp det var grunnen til at jeg gikk løs på denne boka med dødsforakt. Jeg bare skulle lese og forstå!

Som leseren nok har forstått, lyktes jeg ikke. Noe av grunnen til det, er at forfatteren aldri tar det helt ut. Han sier aldri åpent hva han egentlig mener gruppeseleksjon er og ikke er. Vi sitter der og leser hele boka med en vag anelse om at grupper nok har noe å si for utviklingen, men hvor mye, på hvilket nivå - individ eller gruppenivå - det forblir uklart fra start til slutt.

I tillegg skriver David Sloan Wilson forbasket kjedelig. Han betrakter seg selv som en kjetter i Darwins kirke, og overkompenserer derfor kanskje med et meget tørt og faglig lydende språk.

Du kan med fordel lese noe annet.

Darwin’s Cathedral - Evolution, Religion, and the Nature of Society
Av David Sloan Wilson
University of Chicago Press, 2002
268 sider
Isbn 0-226-90134-3