- Er det her Susan Blackmore skal snakke? spør ei bitte lita eldre dame, og titter litt tvilende inn i en tom forelesningssal ved Goldsmiths University i London.

- Sist gang jeg var på foredrag med henne, var det stappfullt.

Hun vet hva hun snakker om.

Snart tyter det på med alle mulige slags folk, fra sorgløse studenter til underlige skruer med skjegg og tenkefurer i panna. Og så hovedpersonen selv, da: ei godt voksen dame med lynskarpe øyne bak en knallrosa lugg.

Susan Blackmore har ingenting imot å sjokkere, og det gjelder for mer enn sveisen. I løpet av den neste timen forklarer hun oss uten den minste blygsel hvorfor Gud er farlig, enten han eksisterer eller ei.

Det hele dreier seg om memer – hypotesen om at alt i kulturene våre egentlig er små ideer eller biter av informasjon som blir kopiert og overført fra menneske til menneske.

Verdens beste ide

Ideen om memer er bare litt over 30 år gammel, og ble først introdusert av Richard Dawkins i boka ”Det egoistiske genet”, forteller Blackmore.

- Det startet med den beste ideen som noen sinne har eksistert, nemlig Darwins naturlig seleksjon. Det at bedre tilpassede skapninger overlever, og overfører sine egenskaper til neste generasjon.

- Men dette trenger ikke bare gjelde levende skapninger og gener. Darwin mente for eksempel at de samme prinsippene kunne forklare utviklingen av språk.

- Det er dette som er det geniale. Hvis du har variasjon, kamp for tilværelsen slik at bare noen varianter overlever, og arv eller noe annet som gjør at egenskapene til de overlevende blir ført videre, så får du garantert evolusjon, sier Blackmore med entusiasme lysende ut av øynene.

- Du får design ut av kaos, uten hjelp fra noen vilje. Eller ”design by death”, som jeg liker å kalle det.

Det var nettopp for å illustrere denne universelle darwinismen at Dawkins introduserte ideen om memer.

Memer

Han beskrev alt i kulturen som memer – ideer som utkonkurrerer andre ideer og blir kopiert og spredd.

Konseptene stol, bord, cola, håndhilsing, fem om dagen, dopapir, Lisa gikk til skolen, bukser, ordet flodhest og figuren Espen Askeladd er alle eksempler på memer som har overlevd konkurransen med millioner av andre ideer, og derfor finnes rundt oss i dag.

Akkurat på samme måte som genene som gir oss egenskapene våre har vunnet i kampen mot gener for alle mulige slags andre egenskaper.

- Memet er hva enn det er som kan bli kopiert, sier Blackmore.

Men det at noen memer overlever konkurransen og blir kopiert, betyr slett ikke at disse memene er bra for oss, fortsetter hun.

Farlige og skadelige memer kan bli kopiert av ulike grunner, på samme måte som gener for sykdommer eller dårlige egenskaper også har overlevd, selv om de kan ha svært negative konsekvenser for bæreren.

Skadelige memer

- Memene er egoistiske. Hvis de kan bli kopiert vil de bli kopiert, uten å bry seg med konsekvensene, sier Blackmore.

- Det finnes memer langs hele spekteret, fra gode, sunne memer til forferdelige memer som sprer seg som virus og har grusomme konsekvenser for oss. For eksempel konseptet martyrdom, sier Blackmore, og nærmer seg dermed kveldens spørsmål.

- Gud er også et mem. Vi kopierer denne ideen fra menneske til menneske uavhengig av om han faktisk finnes eller ei. Religionene er hele komplekser av memer – memplekser.

Men er disse memene i så fall farlige?

Ja, mener Blackmore, og forklarer samtidig hvordan hun tror dårlige og ødeleggende memer kan spre seg.

Virus

- Hvor mange av dere har fått en slik? spør hun, og viser fram et av de mest typiske e-postkjedebrevene.

Det inneholder visdomsord fra Dalai Lama, med beskjed om å sende meldinga videre til fem venner.

E-posten gjør det klart at korrekt videresending vil gi framtidig fryd og gammen, mens sletting fører lukt i uløkka. Konsekvensene av begge valg er illustrert med korte historier fra virkeligheten.

- Dette er et klassisk virusaktig mem, sier Blackmore.

- Det har en klar kopier-meg-instruksjon, støttet av trusler og lovnader. Det er svært effektivt.

- Men memet er langt fra gratis. Det koster kanskje ikke hver enkelt så mye å sende det videre, men til sammen må det fines milliarder av kopier som tar opp enorme mengder plass. Og det koster masse energi.

Religiøs tro har nettopp en slik klassisk virusstruktur, mener Blackmore, og argumenterer:

Den inneholder en klar beskjed om å akseptere og kopiere hele budskapet i religionen uten å endre noe eller stille spørsmål, og denne befalingen er støttet av trusler om fortapelse og løfter om frelse og evig liv.

Skadelig religion

- Religiøse memer tar opp enorme mengder ressurser. Bare tenk på hvor mye arbeid og materialer som har blitt brukt til kirker og moskeer, sier Blackmore.

- Det kan også være helseskadelig. Mennesker bader i Ganges for å rense seg åndelig. Jeg dyppet en gang hendene i Ganges. Resten av dagen var det umulig å vaske vekk den vanvittige stanken av skit, avføring og døde kropper.

Og da har vi ikke en gang begynt å snakke om krig, martyrer og menneskene som måtte bøte med livet etter Muhammed-tegningene, fortsetter hun.

- Det er også gjort en undersøkelse som sammenligner tilstanden i mer og mindre religiøse land i Europa, og mer og mindre religiøse stater i USA, sier Blackmore.

- Resultatene antydet at de mer religiøse landene hadde flere selvmord, mord, tenåringsgraviditeter, ekteskapsbrudd og tilfeller av vold og seksuelt overførbare sykdommer.

Litt overforenklet

- Så ja, jeg mener Gud er et farlig mem, konkluderer Blackmore

Men hun må likevel innrømme at denne slutningen er en smule overforenklet.

Det finnes også undersøkelser som tyder på at troende har bedre helse og at folk som ber blir fortere friske. Andre forsøk har antydet at religiøse ord kan gjøre mennesker mer altruistiske. Foreløpig vet vi for lite om hva som ligger bak slike effekter, mener forskeren.

Og etterpå kommer jo selvfølgelig enda et stort spørsmål:

- Dersom noen memer er farlige, hva gjør vi da med dem?

- Memetikken (vitenskapen om memer) burde ha et svar på det. Men det har den ikke.

Susan Blackmore var foredragsholder på det første møtet i Invited Speaker Series 2008-09, arrangert av Anomalistic Psychology Research Unit ved Department of Psychology ved Goldsmiths University i London.

 Lenker:

 Susan Blackmores hjemmeside