Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ei høne med stor kam er som regel bedre istand til å legge drøssevis med egg en høner med mindre hodepynt. (Foto: Colourbox)
De fleste av tamdyrene vi kjenner til i dag - sauen, høna, hesten, hunden - er ganske forskjellige fra de opprinnelige dyrene som søkte tilflukt hos oss for tusenvis av år siden.
Det skyldes blant annet at mennesker har drevet med primitiv genmodifisering i generasjoner: Vi har bevisst latt dyr som har egenskaper vi ønsker få mange barn, og forsøkt å luke ut de svakelige eller tynne i flokkene.
Det gir iblant uventede konsekvenser, som svenske forskere nå har sett hos vanlige høns.
Blant høner henger størrelsen på kammen nemlig tett sammen med eggleggeevnen. Høner som kan få mange egg, er også de som har størst pryd på toppen av tuppehodet.
Og fordi vi mennesker stadig har favorisert de mest produktive hønene, har vi også høner med stadig mer ekstrem hodepynt.
Samme gener styrer hele systemet
Det er forskere ved Linköpings universitet som har testet hvordan høns har skiftet utseende etter hvert som to arter – vanlige tamhøner og rød jungelhøne, en av artene som tamhøna stammer fra – har blitt stadig mer sammenfiltra i genene.
De har derfor gjennomført en fortettet eksperimentell versjon av den utviklingen:
I en studie som nå er publisert i tidsskriftet PLoS Genetics, har forskerne krysset rød jungelhøne med tamhøns gjennom flere generasjoner, slik at hver generasjon fikk en mer og mer brokete genetisk sammensetning.
Og da forskerne kom til den åttende generasjonen av hybrid-fjærballer, fant de to gener som er såkalt pleiotropiske – det vil si at det ene genet styrer flere egenskaper samtidig.
I dette tilfellet styrte genene HAO1 og BMP2 både størrelsen på kammen, tykkelsen på hønas bein og hennes eggleggingsevne.
Disse tre er alle åttende generasjons sammenblanding av røde jungelhøns og vanlige tamhøns. Hos de etter hvert voksne hønene med størst kam og tykkest bein fant forskerne to gener som er direkte ansvarlige for de (for oss mennesker, i hvert fall) fordelaktige egenskapene. (Foto: Dominic Wright)
Brusk er nøkkelen
Ei høne kan legge flere egg jo tykkere bein hun har, fordi en del av kalsiumet som trengs til å lage eggeskall tas direkte opp fra skjellettet. Dermed er det naturlig at tykkere bein gir flere egg.
Noen høner er faktisk så flinke til å legge egg at det kan gå helt over styr.
Forklaringen er at den er laget av brusk, en ganske myk vevstype som vi for eksempel finner i kneet og andre ledd i kroppen. Også skjelettet starter som brusk, og dermed er det ikke unaturlig at en velutviklet evne til å lage brusk både betyr sterke bein og stor kam.
Både best på egg, og best på sperm
Når det gjelder høns, er vi vant til å tenke at det er hannen som har størst glede av bra pynt – som regel er det den største og staseligste hanen som styrer høneflokken.
Men også hønene drar uventet nytte av en mer fancy hønekam.
En studie fra Nature i 2003 viste nemlig at haner har lært seg å kjenne igjen denne genetiske fordelen hos sine damer.
De skiller dem på ”hatten”, og gir mest sæd til dama med best kam.
Dermed får de hønene som fra før er best til å legge egg, også best mulighet til å befrukte og få frem så mange egg som mulig.
Det er vel det man kan kalle en evolusjonær jackpot.
