Intelligens er et kinkig begrep. Å si at noen er intelligent, kan føre til brydd taushet. «Ressurssterk» låter penere.

Å si at noen er uintelligente, er enda verre – nesten tabu. Da er det bedre med «litt enkel» eller «ikke den skarpeste kniven i skuffen».

Men ordmagi gjennom omskrivninger kan ikke bortforklare en dyp kulturell medgift: Intelligens er viktig for vår selvforståelse som art.

På toppen av pyramiden

Mennesket har satt seg trygt til rette på toppen av skapelsens åndspyramide.

Særlig den vestlige kulturkorpus er marinert i menneskelig eksepsjonalisme. Mennesket er vesensforskjellig fra andre dyr, planter, sopp, bakterier og virus – på grunn av vår intelligens.

Men er dette bare helt feil? For hva er egentlig intelligens?

Intelligent evolusjon

Fysikeren Stephen Hawking er sitert slik: «Intelligens er evnen til å tilpasse seg forandring».

Og vi mennesker er veldig gode på akkurat dét. Vi har vandret ut fra Afrika og lært oss å leve steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu, fra Sydpolen til Salt Lake City, fra Manaus til Månen.

Men går du Hawkings definisjon av intelligens nærmere etter i sømmene, så ser du raskt at den favner videre enn intelligensen til hver enkelt organisme. Definisjonen favner evolusjonen selv.

For hva er evolusjon, annet enn nettopp «evnen til å tilpasse seg forandring»?

Kan vi altså si at evolusjonen er intelligent? Vil ikke da også alle deler av evolusjonen utvise intelligens? Og vil ikke alle disse intelligensene være like mangfoldige, like rike på tilpasninger som evolusjonen selv?

Dette er spekulasjon – men ikke bare spekulasjon. Forskning viser at intelligensen til det vi trodde var topp og bunn i en pyramide – mennesker og virus – faktisk har noen fellestrekk.

Så jeg vil rive pyramiden og sidestille topp og bunn – mennesker og virus. Hva kan dét si om intelligens?

Svermintelligens

Ved første blikk – ingenting. Hva kan mennesker og virus ha felles? Mennesket – oppfinneren, grubleren, drømmeren. Viruset – en pusling av halv-liv, en udød som trenger levende celler for å formere seg. Hva slags oppfinnelser, grubling, drømmer kan finnes i en mikroskopisk klump av nukleinsyrer, proteiner og lipider?

Sammenligningen gir først mening hvis vi gjør en annen sammenligning – mellom virus og hjerneceller.

Forskning viser nemlig at tankeprosessene i våre hjerneceller og evolusjonen i mylderet av virus utnytter kompleksiteten i samspillet mellom disse mindre, enklere enhetene.

Fellestrekket kalles på engelsk hive mind. Vi kan løselig oversette det til svermintelligens, selv om en bedre oversettelse er bikubesinn. Hvorfor bier?

En forskningsartikkel i fra 2012 gir svaret.

Det handler om hvordan biene – og menneskehjernen – gjør valg. Når biene skal velge et nytt rede for svermen, blir speidere sendt ut.

Forskerne oppdaget bienes versjon av demokrati. Speiderne danser i åttetallsmønstere for å vise veien til sitt funn. Og valget må gjøres, ellers splittes bisvermen.

Krysshemming

Metoden kalles krysshemming. Dansende speidere rekrutterer ikke bare til sitt eget forslag. De vibrerer også hodene mot kroppen til konkurrerende dansere og får dem til å stoppe dansen.

Dermed blir det rekruttert stadig færre til de som er i mindretall. Forskjellen mellom konkurrentene forsterkes. Til slutt er valget klart. Vinneren tar alt.

En slik krysshemming bruker også hjernen når vi skal velge én av flere framgangsmåter. Ulike grupper hjerneceller konkurrerer med hver sin fremgangsmåte, og demper signalene fra konkurrentene.

Menneskehjernen er altså ikke en forhåndsprogrammert datamaskin. Den ligner mer på en bisverm, der mange prosesser skjer parallelt og i konkurranse med hverandre. Litt som evolusjon også.

Eller som virus.

Virusets intelligente evolusjon

Forskere har funnet ut at virus ikke bare sprer seg tilfeldig gjennom kroppen. Det skjer raskere enn som så. Virus kan oppdage celler som alt er invadert og hoppe fort videre til nye, ubrukte celler.

Dette samspillet mellom celle og virus ligner på måten biene varsler om det beste stedet for nytt rede, eller hvor det er mye blomsternektar.

Et annet eksempel – koronavirus. De bruker vertscellene til å vedlikeholde arvestoffet sitt – RNA.

I samspillet med vertscellen kan koronaviruset utvikle arvestoffet slik levende celler gjør det. Viruset kan ha en evolusjon. De kan «tilpasse seg forandring».

«Virus er veldig intelligente. De kan tenke. De gjør ting vi ikke forventer. De tilpasser seg miljøet. De kan forandre seg selv for å overleve», sier forskeren Michael Lai i en eldre nyhetsartikkel fra University of Southern California.

Lai er regnet som en korona-virusforskningens far. Sitatet over er sikkert spisset mot media, men peker likevel tilbake mot at evolusjonen – også virusets evolusjon med cellenes hjelp – er intelligent, holdt opp mot Stephen Hawkings definisjon.

Dypt slektskap

Blir dette for spekulativt? Nerveceller, bier og virus oppfører seg tross alt ikke helt likt. Slike sammenligninger blir ikke presise.

På den andre siden – biologien er lite presis. Den er grunnleggende rotete. Våre modeller er stiliserte forenklinger. Det betyr ikke at modellene er unyttige. Hvilke nyttige erkjennelser kan vi få ved å myse mot mennesker, bier og virus – og skimte likheter?

Jeg mener at den første og viktigste erkjennelsen er at vår intelligens har et dypt slektskap med selve evolusjonens iboende skaperkraft.

Ikke helter og skurker

Dette slektskapet forplikter. Hvordan kan vi da fortsette å bruke teknologiens grove redskaper til å røske kortsiktig vinning ut av det biologiske nettverket som livnærer oss?

Og her er jeg ved en annen og like viktig erkjennelse. Jeg tror nemlig at det biologiske fellesskapet vi er en del av, ikke så lett lar seg utnytte og røske i stykker som vi har trodd.

I det antroposentriske verdensbildet er vi heltene og virus en av skurkene. Men det finnes ikke helter og skurker i et økosystem. Hele evolusjonen er en livsdans av gjensidig utnyttelse og gjensidig avhengighet.

Selv våre plagsomme parasitter har en funksjon. De stikkedyrene vi forsøker å spraye vekk om sommeren, er mat for de fuglene vi elsker vårsangen til.

Og de virus vi nå forsøker å vaksinere vekk, kan komme til å lære oss en lekse vi kan leve videre på. For hvorfor kan viruspandemier bli så truende?

Virus – et immunsystem?

På sett og vis gjør vi det samme med livet på Jorda som koronaviruset gjør med oss. Vi invaderer de økologiske systemene – det komplekse biologiske samspillet – og utnytter det til vår egen fordel, til å formere oss og spre oss.

Sett i et slikt perspektiv – kan det tenkes at Jorda som økologisk helhet betraktet har et immunsystem? Kan virus være en del av et slikt immunsystem?

Et immunsystem er jo i prinsippet bare ett eksempel på hvordan systemer holder hverandre i balanse, slik parasitter og vertsorganismer eller rovdyr og byttedyr balanserer sine bestander. Evolusjonen er i prinsippet summen av alle slike balanserende livssystemer på mange nivåer.

Hvis vi betrakter virus som en form for kollektiv bevissthet med en svermintelligens lik den vi finner i bier og hjerneceller, hva er det denne intelligensen egentlig vil?

Utmanøvrert av antall

Vil den sette oss på plass? Si at vi har blitt for grådige, for dominerende? At vi tramper med stålbesatte støvler på livets parkett? At vi trenger å ta ett skritt tilbake? At vi tvinges til å ta ett skritt tilbake? Reise mindre? Forbruke mindre?

Er vår optimisme rundt virusvaksinene av samme slag som tidligere optimisme rundt giftstoffer vi pøste ut over jorda for å tvinge fram større avlinger? Vårt hovmod overfor bakteriene da vi oppdaget antibiotika?

Trenger vi å se at det vi kaller livsverdi er mer enn å bekjempe det moderne menneskets angst for død og forfall? At vi ikke kan spraye og vaksinere oss vekk fra en grunnleggende livsopplevelse der også sykdom og død hører med?

Og hvis vi ikke vil ta denne innsikten til oss – kan hende blir vi tvunget til å gjøre det. For er det nå så sikkert at vår svermintelligens – våre hjerneceller – er den ypperste av svermintelligenser på Jorda? Vi kan bli overlistet av svermintelligenser på mange nivåer.

Om ikke annet, kan vi være utmanøvrert av antall. Det er anslagsvis ti millioner milliarder ganger flere virus på Jorda enn det er hjerneceller – i alle mennesker sammenlagt.

Og antall betyr noe. I datamaskiner øker regnekraften når stadig flere transistorer – datamaskinenes «hjerneceller» – krympes inn i mikroprosessorene.

Virusets «hender»

Å, kom igjen, sier skeptikeren og fnyser. Vi har laget måneraketter og datamaskiner. Vi har til og med laget kunstig intelligens i disse datamaskinene. Hvor er månerakettene og datamaskinene til bier og virus?

Kanskje ser vi dem ikke, fordi vi ikke vet hva vi skal se etter. For hva er vår teknologi? Den er ikke bare et resultat av svermintelligensen i våre hjerner. De er et resultat av samspill mellom ånd og hånd.

Uten hender – uten kropp – ville vi ikke kunnet gripe og begripe verden. En hjerne i en boks er verdiløs. Alt er samspill. Uten samspillet med resten av verden – gjennom følende og manipulerende hender, gjennom sanser og erfaringer med verden omkring oss gjennom hele livet, ville hjernen bare vært en klump uten mening.

Så hva med de andre svermintelligensene? Hva med bier og virus? De har jo ikke hender som de kan forme verden med. Eller – har de?

Mennesket har bare så vidt begynt å se kompleksiteten i hvordan virus, bier og andre svermintelligenser samspiller med resten av verden.

Det er i dette samspillet vi må lete etter virusets «hender». De kan være like desentralisert, like distribuert ut i millioner av vertsorganismer som cellene i vår kropp – våre hender. Kanskje blir vi dette øyeblikk manipulert av hender vi ikke kan se – ikke bare som enkeltmennesker, men som helhet, som menneskeslekt.

Gryende forståelse

Evolusjonen har skapt seg selv. Intelligensen er emergent ut fra evolusjonen, ikke omvendt. «Intelligent design» – kreasjonismens intellektuelle nødløsning – er primitiv maskintenkning.

Og hvis evolusjonen er intelligent og meta-evolusjon foregår på mange nivåer vi ennå ikke kan ane, skapes hele tiden nye formål som langt overstiger menneskets små regnestykker av tap og vinning for egen art.

Det betyr ikke at vi skal bli vaksinemotstandere i disse koronatider. Men det betyr at vi skal tenke lenger enn til å spraye ned neste parasitt i åkeren, fjerne neste bakterieinfeksjon med enda mer antibiotika, starte en vaksinekrig mot virus uten å se de større perspektivene.

For det spørs hvem som er smartest på lengst sikt – mennesket eller det store livsfellesskapet, med intelligens på mange nivåer. Vi har bare så vidt begynt å forstå.

Og da kan vi kanskje også forstå at intelligens ikke er fullt så viktig for forståelsen av vår egenart – og vår selvfølelse. Og dermed blir intelligens heller ikke et så følsomt tema, eller så farlig å kalle ved sitt rette navn.