Vi har møtt dem tusen ganger. De små brune ballene som hopper rundt beina våre på gatekafeen, på jakt etter en croissantsmule eller tre. De fleste av oss er nok så vant til å omgås gråspurven at vi sjeldent tenke over hvor spesiell den er.

Blant de 254 hekkende fugleartene i Norge, er det nesten ingen andre som går på kafe med oss. Hvorfor er akkurat spurvene så tamme?

Les også

Forskeren forteller: Får byfugler et kortere liv enn de som bor på bygda?

Og hvorfor finnes de i store deler av verden?

Til tross for at gråspurven må være et av klodens lettest tilgjengelige studieobjekter, vet vi forbausende lite om historien dens.

Med på revolusjon

– Fugleinteresserte definerer gjerne gråspurven som litt uinteressant, fordi den er så vanlig, sier Mark Ravinet, forsker ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo.

Men da Ravinet og kollegaene gikk gråtassen nærmere etter i sømmene, fant de tegn til at akkurat denne arten har vært med oss mennesker igjennom en av de største omveltningene som noensinne har skjedd med vår sivilisasjon.

Jordbruksrevolusjonen.

Det fant forskerne ut ved å sammenligne genene til gråspurv med en fetter som valgte en helt annen vei.

Ur-spurven

Møt Bactrianus-spurven.

Denne lille fuglen lever i områder i Det nære østen og ligner til forveksling på gråspurven i utseende. Men adferden er forbausende forskjellig.

– De er for eksempel trekkfugler, sier Ravinet til forskning.no.

Og så er de svært sky. De holder seg unna mennesker og områdene vi bor i, og vil angripe en menneskehånd hvis noen prøver å gripe dem. I stedet lever de i buskvegetasjon i ørkenområder.

Bactrianus-spurven og gråspurven har samme opphav. De var altså en gang samme art, trolig en fugl som minner om dagens Bactrianus. Men så skjedde det noe.

DNA-analysene til Ravinet og co viser at en gruppe av disse ur-spurvene må ha skilt seg fra resten. Nettopp gruppa som etter hvert ble til dagens gråspurver. Dette skjedde for rundt 11 000 år siden, omtrent på den tida og i de områdene der menneskene fant opp jordbruket.

Var det en tilfeldighet?

CEES-forskerne tror ikke det.

Fulgte med til Europa

Antagelig var det nettopp da at denne utbrytergruppa av spurver innledet sitt mange tusenårige forhold til oss mennesker. Trolig nøt fuglene godt av våre nyervervede kunnskaper om dyrking av korn og andre godsaker.

Den nye gruppa valgte å slå seg ned i nærheten av våre forfedre, og plukket kanskje smuler fra åkrene og fatene deres.

Og da bøndene etablerte seg i nye områder, ser det ut til at spurvene fulgte med.

– Vi ser tegn til at det var en stor økning i antall spurver for rundt 6000 år siden, da jordbruksrevolusjonen spredte seg igjennom Europa, sier Ravinet.

Forskeren understreker at dette er snakk om sammenfall. Vi kan ikke si sikkert at gråspurvene fulgte mennesket på denne måten. Men det er også andre funn i spurvenes DNA som peker i lignende retning.

Kraftig skalle

Forskerne lette etter gener som er forskjellige i gråspurven og Bactrianus-spurven. Slike ulikheter kan vitne om tilpasninger artene har gjort til en ny livsstil.

– Vi fant to interessante endringer, på gener som ligger veldig nær hverandre, forteller Ravinet.

Det ene genet er trolig involvert i utformingen av hodeskallen. Gråspurven har en mer robust skalle enn Bactrianus-spurven. Dette kan igjen virke inn på bitestyrken i nebbet. Det er mulig at den brede skallen gjorde gråspurven bedre i stand til å spise hardere frø, som kornet menneskene dyrket, spekulerer forskerne.

Enda mer spennende er imidlertid endringene i genet ved siden av. Det har trolig å gjøre med fordøyelse av stivelse.

Tilpasset stivelsesrik kost

Karbohydrater i klassen stivelse finnes hovedsakelig i vekster som korn, poteter, mais og ris. Vi mennesker fikk først tak i store mengder stivelsesrik mat etter at vi begynte å dyrke disse plantene.

Og samtidig med denne utviklingen, skjedde det også noe med genene, både hos oss og vår trofaste følgesvenn, hunden. Endringer i AMY2A-genet gjorde begge artene bedre i stand til å fordøye stivelse. Dette var trolig en tilpasning til et nytt kosthold.

Les også

På jakt etter superspurven

Forskerne fanger hver eneste gråspurv på 17 øyer – for å finne ut hva som skal til for å bli en superspurv og få mange unger.

Resultatene til Ravinet og kollegaene viser nå at også gråspurven har endringer i dette genet. Kanskje har den også tilpasset seg den nye menneskematen? Dette må forskerne teste videre for å bli helt sikker.

– Det er interessant at gamle endringer i menneskenes sivilisasjon kan har forandret biologien til gråspurven, sier Ravinet.

Midt imellom tam og vill

Han håper dette bare er begynnelsen på mye mer forskning på menneskets lille følgesvenn.

Flere studier kan gi svar på om gråspurven har andre tilpasninger til livet som vill kompanjong til mennesket. Og kanskje kan de fortelle oss noe mer grunnleggende om andre arter som etter hvert kom helt over gjerdet, og ble husdyra våre.

– Vi tror mange domestiserte dyr har vært igjennom dette stadiet på veien, sier Ravinet.

Spurven forble imidlertid et sted midt imellom. Den er ikke tam, men er trolig ganske avhengig av menneskene.

Men hva med oss? Kan vi klart oss uten gråspurven?

Sliter mange steder

– Det er vanskelig å si helt sikkert hvilken rolle de spiller, før de er borte. Men antagelig gjør de ikke noen avgjørende nytte for oss, sier Ravinet.

Men kulturelt kan de nok være viktige, tror forskeren.

– De er en veldig kjent art som finnes overalt. Men mange steder, som i mitt hjemland Storbritannia, er de i tilbakegang. Da jeg var barn var det massevis der jeg vokste opp, men nå ser du kanskje bare to – tre stykker.

– Der de er borte, sier folk at de savner dem.

Ravinet er nok en av dem som ville bli trist hvis vi mistet vår titusenårige følgesvenner.

– Heldigvis er det hauger av dem i Oslo, sier han.

– jeg må innrømme at når jeg lufter hunden så går jeg ofte innom steder jeg vet de holder til, bare for å få litt inspirasjon. Oslo er et godt sted å være når man studerer gråspurv.

Referanse:

M. Ravinet, T. O. Elgvin, C. Trier, M. Aliabadian, A. Gavrilov & G. P. Sætre, Signatures of human-commensalism in the house sparrow genome, Proceedings of the Royal Society B, august 2018. Sammendrag.