Mange av oss har hørt historien før: I begynnelsen var pattedyra bare ei gruppe pinglete insektspisere som pilte unna de dundrende føttene til den tidas herskere: Dinosaurene.

Først da krittida endte i katastrofe – i form av en asteroide og andre kataklysmer som sendte skrekkøglene til de evige jaktmarker – ble det endelig rom for våre små forfedre og formødre. Og da eksploderte utviklinga.

Snart sprutet kvistene ut fra denne hittil ubetydelige greina på livets tre. De første unnselige pattedyra utviklet seg at alt mulig: Elefanter, hvaler, katter, hovdyr, gnagere, flaggermus og mye mer.

I dag lever over 5 100 til dels svært ulike pattedyrarter på kloden.

Men var det slik det skjedde?

Motstridende spor

De fossilene vi har funnet av pattedyr, støtter fortellinga over: Det finnes knapt en knokkel å finne før slutten av krittida, rundt 65 millioner år siden. Men bare ti millioner år etter katastrofen har pattedyra forgreinet seg i et utall av ulike grupper.

På 1990-tallet begynte imidlertid forskerne å lete etter spor etter utviklinga i DNAet til dagens dyr. Forskere innen såkalt molekylær fylogeni kunne finne spesielle endringer i genene hos ulike arter, og bruke dem til å regne seg tilbake til når artene oppstod.

Og dermed trådte det fram et annet bilde:

De første pattedyra hadde begynt å utvikle seg til mange ulike grupper lenge før dinosaurene døde ut, kanskje allerede for 100 millioner år siden.

Kanskje ble utviklinga slett ikke drevet av dinosaurenes fall, men derimot av den pågående oppsplittinga av landområdene fra det gamle superkontinentet Pangea?

Første dame med pupper

Uenigheten hersker. Og nå kommer altså neste argument i debatten fra det internasjonale teamet av forskere bak prosjektet Assembling the Tree of Life (ATOL).

De har jobbet i seks år med å sammenfatte resultatene fra både DNA-studier og studier av fossiler av placentadyr. Placentadyra omfatter alle nålevende pattedyr, unntatt pungdyra. 

Og resultatene peker mot at den gamle historien faktisk stemmer.

- Arter som gnagere og primater delte ikke jorda med ikke-flygende dinosaurer, men oppstod fra en felles forfar – et lite, insektspisende, flyktende dyr – kort etter dinosaurenes undergang, sier Maureen O’Leary som har ledet studien, i en pressemelding.

Teamet har til og med brukt beregningsmodellen sin til å lage et bilde av den aller første formora blant placentadyra, som altså alle dagens elefanter, katter, mennesker og nesten andre andre pattedyr stammer fra.

Selv om man aldri kan være helt sikker, mener forskerne dette er det hittil best kvalifiserte gjettet:

Dette lille dyret hadde altså en morkake hvor blodet var i tett kontakt med membranene rundt fosteret, akkurat som hos oss mennesker.

- Skeptisk

Studien er også enestående fordi forskerne har tatt med ti ganger flere mulige karaktertrekk fra fossiler i beregninga, sammenlignet med tidligere studier, kommenterer professor Anne D. Yoder fra Duke University i Science.

Og fordi den kombinerer analyser av både DNA og fossiler.

Det høres jo innlysende ut. Men en slik undersøkelse har ikke vært noe alternativ tidligere, forteller mastergradsstudent Aubrey Roberts, som nettopp jobber med å finne artenes plass på livets tre.

- Hvis man lager ett slektstre ut ifra DNA-analyser og ett på bakgrunn av fossilfunn, får man som regel trær som ser helt forskjellige ut.

- Det er spennende at forskerne nå slår sammen analysene. Det kan lede til nye oppdagelser. Men det er mye usikkerhet knyttet til slik forskning, advarer Roberts.

Fossiler gir oss bare et lite glimt av hva som har skjedd for lenge siden. Et slikt glimt kan også lede oss på villspor.

- Dersom resultatene til O’Leary og co virkelig stemmer, er de revolusjonerende, sier Roberts.

- Men jeg er nok litt skeptisk.

Referanse:

M. A. O’Leary et al., The Placental Mammal Ancestor and the Post–K-Pg Radiation of Placentals, Science, 8. februar 2013, vol. 339, s. 662-667.