Flygeøglenes varierte verden

Flygeøglene ble ikke utkonkurrert da fuglene dukket opp. Tvert imot svarte de med å bli svært så forskjellige og spesialiserte.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Svære Quetzalcoatlus, som levde i den senere krittiden, var på høyde med en sjiraff. Den lille insekteteren Anurognathus fra senjura kan sees over hodet på mennesket. (Illustrasjon: Mark Witton)
Svære Quetzalcoatlus, som levde i den senere krittiden, var på høyde med en sjiraff. Den lille insekteteren Anurognathus fra senjura kan sees over hodet på mennesket. (Illustrasjon: Mark Witton)

Det har lenge vært antatt at pterosaurene, flygeøglene, ble utkonkurrert av fuglene da de dukket opp for rundt 150 millioner år siden.

Men en ny studie fra University of Bristol viser at flygeøglene klarte seg bra da de nye konkurrentene, som for den første fuglen, Archeaopteryx, dukket opp på den forhistoriske himmelen.

Fra å være ganske like i både størrelse og utseende, utviklet de flygende kjempene seg til å bli både store som sjiraffer – og små som svarttroster.

Konservativ i 70 millioner år

Forskerne, ledet av mastergradsstudenten Katy Prentice, undersøkte 50 forskjellige pterosaurarter, delt opp i de to undergruppene Pterodactyloidea og Rhamphorhynchoidea, og kartla slektskapsforhold, utvikling og morfologisk utspredning mellom artene.

Morfologi er læren om kroppsbygningen til en organisme.

Resultatene viser at pterosaurene holdt seg ganske konservative hva gjelder utseende og størrelse i om lag 70 millioner år, før de begynte å eksperimentere med nye utviklingstrekk.

– Pterosaurene hadde sin storhetstid for cirka 125 millioner år siden, akkurat på den tiden da det virkelig begynte å bli mange og varierte fugler, forteller Marcello Ruta, en av veilederne til Prentice og medforfatter på studien, i en pressemelding fra universitetet.

Hodepynt for damenes del?

Det var særlig i hodeformen at denne variasjonen viste seg, skriver forskerne. Denne illustrasjonen viser forskjellen i kraniene i Pterodactyloidea, som var den mest tallrike og varierte undergruppen:

Illustrasjon av kraniene til forskjellige pterosaurer i gruppen pterodactyloidea, som viser variasjonen i både kjeveformen, tennene, proporsjoner og hodepynt på enten nebb eller i bakhodet. Artene som vises er: A, Dimorphodon; B, Rhamphorhynchus; C, Coloborhynchus; D, Pteranodon; E, Pterodactylus; F, Pterodaustro; G, Dsungaripterus; H, Tupandactylus; I, Thalassodromeus. (Illustrasjon: Mark Witton)
Illustrasjon av kraniene til forskjellige pterosaurer i gruppen pterodactyloidea, som viser variasjonen i både kjeveformen, tennene, proporsjoner og hodepynt på enten nebb eller i bakhodet. Artene som vises er: A, Dimorphodon; B, Rhamphorhynchus; C, Coloborhynchus; D, Pteranodon; E, Pterodactylus; F, Pterodaustro; G, Dsungaripterus; H, Tupandactylus; I, Thalassodromeus. (Illustrasjon: Mark Witton)

Noen av artene hadde hodepynt laget bare av bein, mens andre hadde hudmembraner over utvekstene på nebbet eller i bakhodet. Antageligvis var disse membranene svært fargerike, på samme måte som hos dagens fugler.

Hvorfor denne fantasifulle hodepynten ble utviklet, er ikke godt å si. Det har vært foreslått at formen gjorde øglene mer aerodynamiske, men tester av hodeskallene i en vindtunnel i 2008 viste at ingen av formene ga spesielle fordeler for flygerne.

Forskerne tror derfor pynten ble brukt til signalisering, kanskje i forbindelse med valg av make.

Fra mini til kjempe

Også nebbene ble svært forskjellige etter hvert som pterosaurartene spesialiserte seg i en stadig mer konkurranseutsatt verden.

Forskerne skriver i studien at noen ser ut til å ha blitt frøspisere, mens andre spesialiserte seg på fisk, og atter andre mistet tennene helt.

Det var særlig i den tidlige krittiden at pterosaurene var på sitt mest varierte.

Da levde for eksempel øgla Tapejara imperator, som spiste det forskerne kaller en ”uvanlig diett” bestående av frukt og fisk – i motsetning til de fleste andre pterosaurene, som vanligvis kun spiste fisk.

I den senere krittiden var det imidlertid også ekstremøgler å finne: da levde de største kjente pterosaurene, Hatzegopteryx thambema og Quetzalcoatlus, som begge sannsynligvis hadde et vingespenn på 10-12 meter.

Helt i andre enden av skalaen finner vi arten Anurognathus, en bitteliten insekteter fra senjura-tiden med et vingespenn på rundt 30 centimeter:

Flygeøglen Anurognathus ammoni på jakt (Illustrasjon: Dmitry Bogdanov/Wikimedia Creative Commons)
Flygeøglen Anurognathus ammoni på jakt (Illustrasjon: Dmitry Bogdanov/Wikimedia Creative Commons)

Forsvant med dinosaurene

Katy Prentice har gjort studien i samarbeid med blant annet professor Michael J. Benton, og studien er publisert i det fagfellevurderte tidsskriftet Journal of Systematic Paleontology.

– En ny gruppe dyr eller planter vil vanligvis forsøke alle utviklingsalternativer ganske raskt, så vi forventet at pterosaurene gjorde det samme, forteller Prentice i pressemeldingen.

– Men det fantastiske er at de ikke begynte å utvikle seg ordentlig før etter at fuglene hadde dukket opp, sier hun.

Flygeøglene forsvant for rundt 65 millioner år siden, på samme tid som dinosaurene ble utryddet.

Kilder:

K.C. Prentice, M. Ruta og M.J. Benton: Evolution of morphological disparity in pterosaurs. Journal of Systematic Palaeontology, publisert online 6. juli 2011 (les sammendrag)

R.A. Elgin, m.fl.: Aerodynamic characters of the cranial crest in Pteranodon. Zitteliana, Series B, nr. 28, side 167-174, 2008

University of Bristol: The rise and rise of the flying reptiles (pressemelding)

Powered by Labrador CMS