Epi-Genesis

UNDER RADAREN: Skapt sånn eller blitt sånn? Epigenetikken har løftet forståelsen av evolusjon. Kan vi også lage en epikreasjonisme? Et epi-Genesis?

Publisert
 (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons/forskning.no))
(Foto: (Bilde: Wikimedia Commons/forskning.no))

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

To Genesis - skapelsesberetninger - står mot hverandre. Den ene åpner slik: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Dette er den aller første setningen i Bibelen.

Den andre åpner omtrent slik: I begynnelsen eksploderte Universet ut av et uendelig lite punkt. Dette er naturvitenskapens Genesis.

Begge skapelsesberetninger fortsetter med å beskrive hvordan stjerner, sol, planeter og livet på jorda ble til.

Noen kristne tolker Bibelens Genesis bokstavelig. De kalles kreasjonister.

Andre insisterer på at Darwins evolusjonslære er den eneste riktige beskrivelsen av hvordan livet oppstod og utviklet seg. Jeg kaller dem for enkelhets skyld darwinister.

Kritisk masse

Hva skjer når en en darwinist og en kristen kreasjonist møtes? Ikke ulikt prosessen i en atombombe.

Der inne kyles to biter av uran-235 mot hverandre, slik at de når kritisk masse. Kjedereaksjonen blir voldsom.

Fullt så voldsomt gikk det ikke for seg rent fysisk da vitenskapens forkjemper Bill Nye tørnet sammen i debatt med kreasjonisten Ken Ham tirsdag 4. februar i år. Men under den glatte skorpen av velpolerte argumenter sydet het lidenskap.

Tversoversløyfe på bortebane

Bill Nye er også kjent som The Science Guy. Med sin tversoversløyfe og Leif Juster-lignende utseende har han gitt vitenskapen et stort smilefjes i fjernsynsserier og filmer.

Kreasjonisten Ken Ham kommer fra Australia, men har startet og leder museet Creation Museum i USA. Her fant også debatten sted, direktesendt over nettet via CNN og YouTube.

Under hans ledelse arbeider tre hundre medarbeidere for å spre budskapet: Verden ble skapt på seks døgn, og er seks tusen år gammel, slik Første Mosebok forteller.

Fristende dinoben

Lidenskapen i diskusjonen minnet meg om min barndoms kamp for dinosaurene.

Jeg bodde i ei lita bygd i Østfold den gangen. Noen av mine beste venner bodde på en avsides gård, med fem kilometers gange til skolebussen.

Hjemme hos dem var det strengt, men godt å være. De ble oppdratt i den gamle lære. Dinosaurbein var lagt i bakken av Gud som en villedende fristelse, for å prøve menneskene i deres tro.

Vitenskapens bondehær

Jeg var oppdratt med vitenskapens idealer, og argumenterte entusiastisk for dinosaurenes gode navn og forhistoriske rykte.

For å understreke argumentene, slengte jeg omkring meg med skoleranselen. En gang traff jeg en av motdebattantene mine.

I ranselen hadde jeg et sjakkspill, og en plastbonde i sjakkspillet brakk i to. Ennå minner den falne bonden meg om min barnlige kamp for vitenskapens ære.

Går tvers gjennom

Det er ikke bare heten i diskusjonen som bringer tankene over på en atombombe. Kjernereaksjonen har også sitt motsvar i selve de saklige argumentene.

I kjernereaksjonene produseres nemlig nøytrinoer. Nøytrinoer er ørsmå, frustrerende partikler. De passerer nemlig tvers igjennom alt de møter, uten å påvirke.

Nøyaktig som argumenter og motargumenter i kreasjonismedebatten.

Slo inn

Så kan du spørre: Hvordan kan vi da oppdage nøytrinoer, hvis de ikke påvirker instrumentene våre på noen måte, men bare passerer tvers gjennom dem?

Svaret er: De er nesten umulige å oppdage. Men ikke helt umulige. Av milliarder på milliarder av nøytrinoer er det ett og annet som likevel setter et lite spor etter seg i måleinstrumenter.

Slik illustreres sporet etter Ernie, nøytrinoet med den høyeste energien som er registrert, 1140 TeV. Signalet dukket opp ved IceCube-observatoriet i Antarktis, 3. januar 2012. (Foto: IceCube Collaboration)
Slik illustreres sporet etter Ernie, nøytrinoet med den høyeste energien som er registrert, 1140 TeV. Signalet dukket opp ved IceCube-observatoriet i Antarktis, 3. januar 2012. (Foto: IceCube Collaboration)

Jeg har lyttet meg gjennom den nesten tre timer lange diskusjonen mellom Nye, The Science Guy, og kreasjonisten Ham, i håp om å finne tegn til slike argumenter, som hadde slått inn hos motparten.

Jeg fant ingen. Men jeg fant argumenter fra begge som slo inn hos meg.

Gla’gutten

At Bill Nye skulle få inn noen fulltreffere, er kanskje ikke så overraskende. Han er tross alt The Science Guy, og jeg arbeider i forskning.no.

Argumentene hans var gode. Det skulle bare mangle. Han har hele opplysningstidens samlede intellektuelle dugnadsinnsats fra hundretusener av forskere bak seg.

Likevel synes jeg at Bill Nye the Science Guy noen ganger framsto litt for mye som en gla’gutt uten evne til dypere refleksjon, med sin tversoversløyfe og sine ofte litt mislykkede forsøk på morsomheter overfor en uvant kritisk forsamling, i fiendens høyborg.

Setter spor

Derfor ble det mer spennende for meg å høre hva Ken Ham hadde å si. Ville han klare å påvirke meg overhodet?

Argumentene hans hadde virkning innimellom. Men kanskje ikke slik han kunne håpe. Også her hadde argumentene et nytt felles trekk med nøytrinoer.

Nøytrinoer kan nemlig ikke påvises direkte. Det er gjennom sporet de avsetter i de unntaksvise møtene med andre ørsmå partikler, at vi kan registrere dem.

Solnedgang uten Gud

En helt spesiell nettside har vist meg sporene som argumentene til Ken Ham satte i noen av tilhørerne.

De hadde fått oppfordringer om å holde opp ark med sine egne utsagn foran kamera etter debatten.

Setningene på arkene gjør ikke så sterkt inntrykk i seg selv. Det er uttrykkene i ansiktene som slår inn.

”Hva tror du er hensikten med at du finnes, hvis du ikke tror på frelse?” spør en rødhåret kvinne med ring i leppa.

”Hvordan kan du se på verden og ikke tro at noen skapte den, tenkte den ut? Det er fantastisk!” smiler en annen.

”Hvordan forklarer du en solnedgang hvis det ikke er noen Gud” stråler en tredje.

Disse unge menneskene snakker ikke fornuft. De snakker følelser. Hva slags følelser er det som får dem til å gjøre opprør mot flere hundre år med oppmagasinert kunnskap?

 (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))
(Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))

Det trygge koret

Tankene går tilbake til bedehuset i min barndoms bygd. Der satt vi ungene på første rad og vred oss på stolene, mens predikanter talte med flammende tunger over hodene på oss.

Etter talen var det sang av strengemusikken. Faren til mine kreasjonistisk oppdratte venner spilte mandolin. Enkle, sterke stemmer fra bygdas mødre og fedre klang ut over salen.

Ennå har jeg gode minner om disse stemmene. Her stod menneskene som vi barna ennå betrodde våre liv til, og sang sammen. Sangen gjorde meg trygg.

Innpakning for gener

Kreasjonistene søker trolig ikke først og fremst kunnskap. De søker trygghet. Jeg tror at vitenskapen, og særlig evolusjonslæren, skremmer dem.

Jeg kan forstå hva som skremmer. Ofte framstilles evolusjonen som en blind, formålsløs prosess. Mennesker reduseres til innpakning, overlevelsesmekanismer for gener.

En slik holdning er kanskje ikke i strid med virkeligheten, sett med med vitenskapens objektive utenfrablikk. Men kan vi hente livsmot hvis dette er vårt eneste perspektiv?

Pappa eller proteiner

For mange år siden var jeg småbarnsfar. Noen ganger gikk livet barna mine imot. Da kunne de komme, oppløst i tårer, fortvilet ropende på mamma eller pappa.

Livet selv fortalte meg da hva jeg skulle gjøre. Jeg skulle løfte dem opp, tørke tårene av de rødflekkete kinnene, vente til bråttsjøene av følelser stilnet. Være pappa for dem.

Tenk om jeg isteden hadde skjøvet dem vekk og sagt:  Det du kaller mamma og pappa, er konstrukter i din egen fantasi. I virkeligheten er jeg bare en ansamling proteiner, strukturert for å bidra til optimalisert replisering av den genetiske kode, realisert gjennom deg.

Jeg ville hatt rett, fra et objektivt og vitenskapelig perspektiv. Men hva ville det ha hjulpet? Ordene ville bare passert tvers igjennom oppmerksomheten til barna mine, som nøytrinoer.

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Du til universet

Nå er barna mine voksne. Men voksne mennesker har fortsatt barnet inne i seg. Jeg også.

Det som kanskje skiller meg fra kreasjonistene, er viljen til også å innta den voksnes objektive perspektiv, når det trengs. Det som forener oss, er lengselen etter noe mer. Etter mening.

Det er en lengsel etter å kunne si ”du” til universet. Eller kanskje til og med ”vi”.

Snakke trosspråket

For noen år siden var jeg reporter på den årlige konferansen til American Association for the Advancement of Science, bedre kjent som ”Triple-A-S”.

En av foredragsholderne var en amerikansk biolog som jeg dessverre har mistet navnet til. Han ville møte kreasjonistene på en ny måte.

Istedenfor å skyte nøytrinosvermer av saklige argumenter gjennom dem, ville han prøve å fortelle om evolusjonen på en måte som traff. Han ville snakke meningsspråket, trosspråket, følelsesspråket.

Skapt sånn eller blitt sånn?

Går det an å blåse mening inn i genenes biomolekylære mekanismer? Jeg tror vi kan lære noe av den etter hvert meningsløse og oppkonstruerte motsetningen mellom arv og miljø.

Vi er ikke født sånn eller blitt sånn. Vi er både født sånn og blitt sånn.

Epigenetikken viser at miljøet kan påvirke hvilke arvelige egenskaper som kommer til uttrykk. Arvelige egenskaper vil igjen påvirke hvordan miljøet møter organismene.

Denne vekselvirkningen blir et samspill som utfolder seg rikere og mer komplekst for oss, jo mer vi forstår av det.

Utfra samme tankegang kan vi spørre: Er det egentlig en motsetning mellom et univers som er skapt sånn eller blitt sånn?

Epi-Genesis

Vi er trolig selv en del av svaret. Vi er universet som tenker om seg selv, gjenskaper seg selv på stadig rikere og mer komplekse måter, jo mer vi forstår av oss selv og universet. Vi kan kalle oss epikreasjonister.

Kan vi også gjenskape skapelsesberetningen fra Big Bang, slik at den snakker samme språk som Bibelens Genesis? Skrive et epi-Genesis, for å bruke begrepet på en ny måte?

Hvorfor ikke? Alle våre teorier om universet er våre teorier. Teoriene finnes ikke der ute. De er skapt av oss, i samspill med universet.

Planetene kan ikke regne ut sine egne baner. Lyset kjenner ikke til lyshastigheten. Eller - gjør det?

Lenker:

Lenker til opptak av flere kreasjonismedebatter, fra Smithsonian.com

Creation Museums offisielle nettside

22 Messages From Creationists To People Who Believe In Evolution, fra BuzzFeed