I dag huskes Thatcher fremdeles for en høyrebølge som britene fortsatt merker etterdønningene av.
I dag huskes Thatcher fremdeles for en høyrebølge som britene fortsatt merker etterdønningene av.

30 år siden Margaret Thatchers sorti fra Downing Street

PODCAST: Det er 30 år siden Margaret Thatcher tok en tårevåt avskjed med Downing Street 10 og overlot statsminsterposten til John Major.

Ut fra vanlige politiske tyngdelover var Thatchers avskjed et stort paradoks. Gjennom elleve år hadde hun bakset med politikkens kastevinder og fått stadig bedre kontroll. Hun hadde vunnet tre valg på rad og nærmet seg det fjerde. Like fullt ble ble hun presset ut av sitt eget parlamentsparti.

Nå var det ikke noe nytt at Margaret Thatcher møtte motstand i eget konservative parti, for medisinen hun skrev ut til britene hadde mange ansett som for radikal. I ukas episode av Pod Britannia kan du høre mer om hva som skjedde de dramatiske novemberdagene for 30 år siden og hva som førte fram til dem.

Tidlig på 1980-tallet skapte markedsrettede reformer og kutt i offentlige utgifter store protestbølger, og det var med nød og neppe at Thatcher overvant kritikere i sitt eget konservative parti.

Likevel var det noe som var annerledes nå. Statsministeren var mer isolert, motstanden mer innbitt, og budskapet som ble hvisket mellom partifeller var at noe måtte gjøres, og i god tid før neste valg.

Modermord i partiet

Om prosessen i november kom brått på, hadde forspillet vært langt. Det foregående året hadde vært preget av den rene stol-leken av statsrådsskifter, etter gjentatte krangler mellom statsministeren og hennes nærmeste rundt regjeringens bord.

Så kom innføringen av den såkalte koppskatten, som svekket regjeringens posisjon ytterligere. Det dreide seg om en flat skatt på lokalt nivå som ble innført uten videre konsultasjon, i Skottland først (1989), før England og Wales stod for tur (1990).

Den rammet fattige husholdninger hardere enn de bedre stilte og vakte voldsomme protester, som utartet til opptøyer på Trafalgar Square i London. Koppskatten var på mange måter det som fikk begeret til å flyte over for motstanderne av regjeringens politikk.

Men til slutt var det Europa som ble det endelige vippepunktet. Etter toppmøtet i Roma i oktober 1990 holdt Thatcher en krass tale i Underhuset der hun kritiserte visjonen om å gjøre EU-institusjonene til fullverdige demokratiske organer lik de man har på nasjonalt nivå.

To dager senere, 1. november, trakk Geoffrey Howe seg som visestatsminister og leder av Underhuset. Howes ord var nøye vektet: «Tiden har kommet for andre til å vurdere sine svar på en tragisk lojalitetskonflikt som jeg for min del har strevd med, kanskje for lenge.»

Mer skulle det ikke til. Michael Heseltine, Thatchers erkerival siden han trakk seg fra regjeringen i 1986, la umiddelbart inn sitt kandidatur. Første avstemning ga 204 stemmer til Thatcher, mot 152 til Heseltine. I tråd med partiets avstemningsregler var det ikke nok til å forhindre en runde nummer to - hvor så alle interesserte kandidater hadde mulighet for å tre inn.

Statsministeren førte en-til-en-samtaler med samtlige statsråder og fant ikke – slett ikke – den støtten hun antok at hun trengte. Slik gikk det til at Margaret Thatcher sensasjonelt trakk seg som statsminister 22. november 1990, før noen avstemning nummer to hadde blitt holdt. En snau uke senere overtok John Major.

Avgangen var ydmykende for en leder som gjennom et langt tiår hadde styrt parti og regjering med fast hånd. I dag huskes Thatcher fremdeles for en høyrebølge som britene fortsatt merker etterdønningene av.

Et kraftfullt ettermæle

Det er en vanlig antagelse at Margaret Thatcher er av de mest betydningsfulle statsministre Storbritannia har hatt - kanskje den aller viktigste i fredstid. Historikere måtte tilbake til lord Liverpool tidlig på 1800-tallet for å finne noen med lengre sammenhengende periode som statsminister enn Margaret Thatcher.

Men hennes ettermæle er noe nasjonen trolig aldri vil kunne enes om. På venstresiden beskyldes Thatcher gjerne for å ha ødelagt det sosiale samhold som hadde preget etterkrigstiden og for å ha satt et brutalt og nedbrytende marked i dets sted.

Spesielt nord i England og i Skottland, der industriarbeidsplasser forsvant i stor skala, står dette perspektivet sterkt. På høyresiden finnes de som fortsatt ser Thatcher som Storbritannias redningskvinne, som ga nasjonen akkurat den medisinen som trengtes og som brakte samfunnet tilbake på fote.

For 30 år siden ble hun altså presset til side. Etterfølgeren John Major lyktes i å vinne valget i 1992. Major skulle tilby en «thatcherisme med et menneskelig ansikt».

Noen vellykket tid som statsminister fikk han ikke. Men den ideologiske arven etter Thatcher besto, og den har i realiteten blitt forvaltet av både røde og blå regjeringer i de tre tiårene som har gått siden.

Hør episoden med tittelen «Thatchers farvel med Downing Street».

I denne episoden av Pod Britannia møter du Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder og Øivind Bratberg, førstelektor ved Universitetet i Oslo, i samtale med Trine Andersen, ansvarlig redaktør for britiskpolitikk.no.

Du finner også episoden på Itunes og Spotify og på nettstedet britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Om Pod Britannia

I Pod Britannia snakker de om temaer som er viktige for å forstå britisk politikk og kultur. Bak podcasten står nettstedet britiskpolitikk.no, som drives av journalist Trine Andersen, førstelektor ved UiA Erik Mustad og førstelektor ved UiO Øivind Bratberg. I podcastene tar vi opp et bredt spekter av temaer, fra dagsaktuell politikk og kultur til historiske hendelser og portretter. Du finner podcasten på Itunes - og Spotify - samt på vårt nettsted. Alle episoder ligger også ute på Acast.

Powered by Labrador CMS