I møte med klima- og naturkrisen trenger etikken å videreutvikles, mener filosofene Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen.
De har nylig gitt ut boka «Etikk i klimakrisens tid».
Nytte- og ressurstenkning preger vårt forhold til naturen i moderne tid, ifølge forfatterne.
Det brukes også i argumentasjonen for hvorfor det er viktig å ta vare på den: Insektene gjør tjenester for oss og fungerende økosystemer er nyttige.
En nøkkel til en ny og bedre etikk er at mennesket må ses som sammenvevd med naturen, mener forfatterne.
– Mennesket har blitt tenkt på som løst ut fra naturen og stående over naturen istedenfor at man ser mennesket som vevet sammen med og fundamentalt sett like avhengig av og sårbar som resten av naturen er, sier Jan-Olav Henriksen til forskning.no.
Han er professor i religionsfilosofi ved MF vitenskapelig høyskole.
Menneskesentrert
Forfatterne mener at toneangivende filosofer som Immanuel Kant og John Rawls ikke presenterte gode nok svar på hvordan vi bør forholde oss til naturen.
– Vi fastslår at vestlig kultur, vitenskap og filosofihistorisk har vært menneskesentrert, sier professor i filosofi ved Universitetet i Oslo (UiO), Arne Johan Vetlesen.
– De etiske teoriene som er overlevert til oss, pryder seg på at mennesket settes i sentrum og har iboende verdi og ukrenkelighet, fortsetter Vetlesen.
Dette har ført med seg mange viktige fremskritt, understreker han, slik som mindre diskriminering og opphevelsen av slaveriet.
Når det gjelder hvordan vi skal forholde oss til dyr og natur er moralfilosofien mer sparsom.
– Det viser seg at det står veldig lite om natur og ikke-menneskelige skapninger i de fleste etiske teorier i Vesten. Ikke bare for 800 eller 300 år siden, men helt opp til vår egen tid, sier Vetlesen.
Han legger til at de da snakker om dominerende etiske teorier. Økofilosofi finnes også, men har gjerne ikke hatt like stort gjennomslag.
Naturen begrenser
Den amerikanske filosofen John Rawls er regnet som en av de viktigste filosofene i vår tid.
Han er blant annet kjent for tankeeksperimentet der partene befinner seg i uvitenhetens slør. Hva ville alle blitt enige om som rettferdig dersom vi ikke vet hva slags posisjon i samfunnet vi skal leve i?
Forfatterne innvender at modellen ikke tar hensyn til naturens grenser.
Det er ikke bare mennesker som setter begrensninger i form av hvordan de er mot hverandre. Dersom naturen forringes og klimaet løper løpsk vil mennesker i fremtiden ha et dårligere grunnlag for å leve ut sine friheter og rettigheter.
Med makt og kunnskap kommer ansvar
Ifølge Rawls og andre gjelder plikter og rettigheter overfor de som selv har evne til å tenke fornuftig og handle moralsk, altså mennesker.
Dette kalles for kontraktteori. Det bygger på at det skal være likeverdighet og gjensidighet mellom partene.
Men det at vi er forskjellig fra andre skapninger, betyr ikke nødvendigvis at vi har mindre ansvar for andre arter, innvender Vetlesen og Henriksen.
Dessuten har heller ikke mennesker samme forutsetninger, for eksempel i forholdet mellom barn og voksen eller dersom den ene er sterkt utviklingshemmet.
– Ansvar er knyttet til makt, kunnskap og ressurser som vi har som aktører. Jo mer kunnskap, makt og ressurser vi har, og dermed også større mulighet til å forme og påvirke fremtiden også for andre enn oss selv og utover vår levetid, desto større ansvar, sier Vetlesen.
Gleden over maurtua
Videre argumenterer forfatterne for at sanselige og emosjonelle erfaringer har verdi i søken etter en annen etikk. Det er viktig for synet på natur og oss selv, mener forfatterne.
De skriver at vitenskapen gjerne objektiverer det som undersøkes, og at det ikke nødvendigvis er problematisk, men at sanselig og emosjonell erfaring ikke bør utelukkes.
I boka kommer de med et eksempel. Jan-Olav Henriksen bor ved siden av en skog der han jevnlig går tur. Langs stien er det en stor maurtue der maurene holder på igjennom årstidene.
«Men min erfaring av, og glede over å se, variasjonene i maurenes aktivitet kan ikke fanges inn i vitenskapelige abstraksjoner eller i et rent objektiverende språk.»
«Likevel kan nettopp denne type erfaringer fremme interesse for, og ønske om å bevare biologisk mangfold og liv», skriver Henriksen i boka.
– Sunn impuls
Forfatterne er opptatt av at både mennesker og naturen er sårbar.
– Alt snakket om sårbarhet kan høres negativt ut på et vis, som om det er noe som ikke burde vært sånn, sier Arne Johan Vetlesen.
Men det bør ikke ses på som negativt, sier Vetlesen.
– Det trigger også omsorg, omtanke og kjærlighet, sånne viktige og verdifulle følelser. Vi ønsker å beskytte og ivareta det som fremstår som sårbart og skjørt. Det er en veldig sunn impuls som jeg tenker ligger veldig dypt i oss.
En feilkilde som skulle overvinnes
Vetlesen setter dette i kontrast til filosofen René Descartes sitt syn på 1600-tallet. Han satte et skille mellom sjel, som var noe bare mennesker hadde, og det materielle, som var alt annet.
– Han var klar over det at vi mennesker har en tilbøyelighet til å betrakte dyr som om de kan lide. Men han anså det som en psykologisk tilbøyelighet, en feilkilde med hensyn til objektivitet og det å saklig skjønne hvordan dyr er.
Dyr var materielle og en form for maskiner, slik Descartes så det. Heldigvis er det ikke slik vi tenker om dyr i dag.
– Det er nettopp ved at vi har muligheten til å ta inn hvordan et annet menneske eller et dyr har det, at vi har en tilgang til det. Det er ikke bare noe vi finner på, men noe som forteller oss at det er reelt, sier Vetlesen.
– Jeg tenker at det er viktig å anerkjenne at den tilbøyeligheten også retter seg mot dyr og ikke bare andre mennesker. Den kan være vesentlig som grunnlag for den type etikk vi er ute etter.
Livsgrunnlaget
Vetlesen og Henriksen skiver i boken om konflikt mellom hensyn til arbeidsplasser og økonomisk vekst og det å begrense klimaendringene.
De mener at hensynet til klimaendringene må settes først.
– Hvis vi tenker at mennesker og ikke-menneskelig natur er vevet sammen i en enhet, så betyr det at natur og miljø utgjør livsgrunnlaget. Det er en fundamental betingelse for all virksomhet, også økonomisk virksomhet, sier teolog Jan-Olav Henriksen.
– Hvis vi gjør klima til et av mange hensyn på linje med andre, så er vi fanget i et system hvor vi sager av grenen vi sitter på, sier teolog Jan-Olav Henriksen.
Forfatterne mener vi blir nødt til å ofre noe.
– Det hadde vært fint om det var vinn-vinn, om det hadde vært mulig å forene økonomisk vekst og klimahensyn uten noe særlig konflikt eller offer, sier Vetlesen.
Det mener forfatterne at ikke er mulig.
Hva slags spørsmål kan man stille seg selv?
Så hva slags spørsmål kan man stille seg selv for å ta gode etiske valg i møte med klimaendringer og naturtap?
– Hvilke konsekvenser vil det jeg nå overveier å gjøre ha for fremtiden og for kloden som helhet, ikke bare for meg og mitt liv? svarer Henriksen.
Det er et veldig stort spørsmål, vedgår han.
– Vi er jo vevet inn i et samfunn der vi hele tiden må ta beslutninger som på en eller annen måte er negative i forhold til det som vil være det beste for fremtidens vilkår og betingelser. Det er ganske vanskelig.
Henriksen sier at en måte å tenke på er at vi er bærere av fremtiden igjennom våre handlinger. Dermed har alle et ansvar. Men i praksis er det ikke alltid så lett.
Kuttet ut flyreiser
Hva gjør forfatterne selv for å begrense klimaendringer og naturtap?
Vetlesen peker på at han har sluttet å fly. Han sier at det i begynnelsen var litt ergerlig å ha en sånn begrensing, men etter hvert som han har vent seg til det, føles det ikke som det har kostet noe.
Samtidig kjører han bil.
– Burde ikke en fyr som meg som skriver sånne bøker selge bilen? Det er ting man må gjøre som medlem av dette samtidssamfunnet, enten man liker det eller ikke.
– Jeg har funnet ut at det er noen ting jeg kan ta kontroll på og bare bestemme. Så er det noen ting jeg fortsetter med uten at jeg er så fornøyd med det, sier Vetlesen.
Henriksen sier han har kuttet ned på flyreisene, men er for tiden i USA i forbindelse med jobben. Så helt slutt på flyreisingen er det ikke. Men han kjører elbil.
– For meg så er det viktig å være nøktern når det gjelder hva jeg kjøper. Jeg prøver å kjøpe ting som holder en stund, reparere istedenfor å kaste. Sånne enkle ting.
Gamle dyder
En retning i moralfilosofien kalles dydsetikk. Den har røtter tilbake til antikken. Forfatterne tenker at denne typen etikk har noe å bidra med når det gjelder hvordan vi forholder oss til klima- og naturkrisen.
Dyd kan forklares som en karakter-egenskap som gjør at man handler moralsk.
Vetlesen synes måtehold er en viktig dyd sett i sammenheng med klima- og naturkrisen. Det betyr ikke at vi må ha få ting nødvendigvis, men ta bedre vare på dem.
– Det sies ofte at vi lever i et materialistisk samfunn. Da mener man det ofte kritisk. Det er bruk og kast og at tingene spiller en altfor stor rolle i livene våre på bekostning av andre relasjoner.
– Men jeg har vel også tenkt at vi kanskje ikke lever sånn at vi utvikler relasjoner til tingene på en verdifull måte.
Vetlesen tenker da på å sette pris på tingene og historien til de tingene vi har og ivareta dem, slik at de varer lenge.
Henriksen er enig og nevner også dyden rettferdighet.
– Det er ikke bare lokalt, men internasjonalt. Klimakrisen har en helt fundamental dimensjon når det gjelder rettferdighet. Det at vi lever godt og har det konsumsamfunnet vi har, vi må ikke tro at ikke det går ut over noen, selv om det ikke alltid er synlig for oss.
– Handlingslammelse
I siste del av boka lister forfatterne opp noen stikkord som de mener bør kjennetegne handlinger i møte med klimaendringer og naturtap:
Respons, respekt, vern, tilbakeholdenhet, regenerering, nøysomhet, regulering og rekreasjon.
Den nye boka er anmeldt av litteraturkritiker Ola Hegdal for NRK. Hegdal skriver at det er interessant å følge tankerekkene til forfatterne i forsøket på å utvide feltet for etikken til naturen.
Han påpeker at de fleste nok allerede føler en moralsk forpliktelse overfor naturen, som går ut over den menneskesentrerte begrunnelsen om at naturen er nyttig for oss.
Hegdal skiver at det forfatterne kommer fram til fremstår som veldig vanskelig å etterleve.
«Forfatterne krever en ny etikk som ikke bare tar hensyn til alle levende mennesker, men også til tidligere generasjoner og kommende generasjoner, samt resten av alt biologisk liv på planeten i all fremtid».
Han synes ikke at skisseringen er egnet til å løse noe og mener at det heller kan føre til mer handlingslammelse, kortsiktig symbolpolitikk og mer «dydsposering», enn til reelle forandringer.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
