Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Robotene er på vei inn i vår verden – om enn ikke som menneskelige kopier det er umulig å skille fra oss vanlige mennesker. Blant annet innen helsesektoren vil robotene kunne være en god hjelp, for eksempel til mer mekaniske oppgaver som å vaske og skifte på sår.
Men hvordan takler vi å overføre områder som tidligere var mellommenneskelige til teknologiens verden? Liker vi egentlig at roboter tar på oss?
Ja, viser ny forskning fra Georgia Institute of Technology (GT) – men bare hvis oppgaven er mekanisk og upersonlig. Om roboten skal trøste oss, blir ting straks verre.
Forsøkspersonene i denne studien syntes nemlig det var ubehagelig med akkurat den samme typen berøring, dersom robotens hensikt var å trøste ham eller henne.
Sykepleierroboten Cody, som tar på forsøkspersoner (Foto: Georgia Tech)
Må teste intensjon
Forskningen ble presentert på The Human-Robot Interaction Conference i Lausanne i Sveits tidligere denne måneden. De 56 forsøkspersonene ble berørt av sykepleierroboten Cody flere ganger på akkurat samme måte.
Det eneste som forandret seg var at forsøkspersonene fikk forskjellige beskjeder om hva robotens oppgave var.
Denne situasjonsbestemte variasjonen må inn i studiene når vi skal vurdere hvor hensiktsmessig det er å bruke roboter, mener forskerne:
– Om roboter skal fungere i helsesystemet, er vi nødt til å tenke på hvordan vi får dem til å kommunisere intensjoner, sier Charles Kemp, forsker ved GT og en av forfatterne bak studien, i en pressemelding.
– Jeg tror ikke vi har fokusert nok på akkurat det hittil – stort sett har folk sett på hvordan vi kan gjøre robotene trygge og effektive. Men det kommer ikke til å være nok dersom vi vil ha disse robotene arbeidende ute i den virkelige verden.
Det ukjente kan ha påvirket
Sykepleierroboten Cody (Foto: Rob Felt/Georgia Tech)
Det at vi ikke liker forsøk på trøst, trenger imidlertid ikke bare skyldes robotenes manglende kjøtt og blod. Studier med ekte sykepleiere indikerer nemlig de samme resultatene – vi synes det er bedre om de tar på oss som en del av stellet, enn om de forsøker å være sjelesørger.
Annica Kristoffersson, doktorand ved Örebro Universitet, arbeider selv med hvordan mennesker og teknologi samhandler med hverandre, og var tilstede på konferansen i Lausanne.
Hun tror ikke denne studien kan brukes som noe endelig bevis for vår aksept – eller avvisning – av robotisert hjelp:
– Jeg synes det er vanskelig å se behovet for akkurat denne roboten, som jeg personlig synes var litt skummel, sier hun til forskning.no.
– Jeg tror dessuten det at testene med Cody ble utført i et laboratorium, og også det at forsøkspersonene traff roboten for første gang rett før de skulle testes, påvirket resultatene. Det at roboten og situasjonen var ukjent og uvant, kan godt ha ført til større motforestillinger enn roboten i seg selv.
Annonse
Må forbedre metodene
Kristoffersson forteller også om en annen studie som viste et mer positivt samspill mellom oss og robotene:
– En japansk studie som ble presentert på konferansen brukte en søt robot, Robovie-MR2, som motivator. Der fikk de personene til gjøre flere kjedelige oppgaver, og også gjøre dem lengre, når roboten tok på dem. Den økte altså motivasjonen.
Hun mener man må endre metodene dersom vi faktisk skal få svar på spørsmålene rundt menneskers og roboters interaksjon:
– Så langt har storparten av studiene blitt gjort over kort tid, ofte i laboratoriet og kanskje også uten å involvere de som skal bli brukerne av den tjenesten roboten tilbyr. Jeg tror et slikt produkt må evalueres av brukeren, og i miljøet der tjenesten skal brukes, for at man skal kunne si noe om menneskelig aksept for roboter, avslutter hun.
