Menneskene har i store deler av verden økt sin levealder betraktelig de siste århundrene.

Kanskje kan vi kan skvise ut enda flere år av skrottene våre med bedre kreftbehandling, genterapi og ny transplantasjonsteknikker i framtiden.

Men enn så lenge blir vi slått av en del hvaler, skilpadder, og en og annen papegøye. Hvorfor har noen dyr lange liv, mens andre bare er her i et blaff?

Vi spør zoolog Petter Bøckman på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

- Spørsmålet er egentlig galt stilt, og burde være: hvorfor lever pattedyr så kort? sier han.

Ikke bare størrelsen som teller

- Med enkelte unntak blir store dyr eldre enn små dyr. Blant pattedyr blir spissmusa et drøyt år, ei mus blir to-tre, en katt blir gjerne en ti-tolv, hesten rundt 30 og en elefant kan bli 70, sier Bøckman.

- Men dersom bare størrelsen hadde bestemt levetiden vår, skulle vi mennesker ikke blitt stort eldre enn omtrent 30 år, som sjimpansene, resonnerer han.

Ifølge ham har levetiden vår også med livs-intensiteten å gjøre, men heller ikke det kan fortelle hele sannheten om antall dager et menneskeliv teller.

I forhold til størrelsen lever krypdyr og amfibier lenger enn pattedyrene, og selv fugler med svært høy forbrenning kan leve ganske lenge selv om de er små.

- Det er med andre ord noe helt annet og grunnleggende med pattedyr, noe som ikke har med metabolismen å gjøre, som gjør at de lever kort, sier Bøckman.

Kan skylde på hersende dino

For å komme nærmere en forklaring må vi dra omtrent 200 millioner år tilbake i tid, til dinosaurverdenens mørke bregnekratt.

Mye tyder på pattedyras forløpere i denne perioden ble så hardt presset i økosystemet at de utviklet raske liv med tidlig modning for å rekke å få avkom før de døde, ifølge Bøckman.

- Kort fortalt stammer pattedyr fra en gruppe små, nattaktive insektetere som levde i nattens mulm og mørke i sen trias eller tidlig juratid.

Disse dyrene var pattedyrliknende krypdyr, og hadde en fortid som vekselvarme dyr med typiske krypdyrtenner som de byttet ofte.

Da dinosaurene ble de dominerende landdyrene i slutten av Trias, ble de pattedyrliknende dyrene skviset ut i marginale nisjer, for eksempel nattaktive insektetere.

- Slike smådyr som spurter rundt i undervegetasjonen og spiser insekter finnes i dag også - spissmus og pungmus er gode eksempler, sier Bøckman.

Presset til å speede opp livet

Slike dyr kjennetegnes med å ha høy forbrenning, høyt tempo, kort barndom og korte liv. Grunnen er helt enkelt at en insekteter må være aktiv mer eller mindre hele tiden, og har liten mulighet til å gjemme seg bort, ifølge ham.

Slik var også smådyrhverdagen i juraskogen for 200 millioner år siden.

- Sjansen for at de små insekteterne ble tatt av rovdyr var stor, og målet var derfor å bli voksen fort, og få en drøss med unger  før de selv ble glefset ned av små rovdinosaurer som Troodon eller Compsognathus.

Resultatet var et sterkt evolusjonært press for å vokse raskt og få store ungekull tidlig, på bekostning av livslengde.

- Det gir ingen evolusjonær mening å spare kreftene til å få mange ungekull over et langt liv når du har mer enn nok med å leve lenge nok til første kull, forklarer Bøckman

Snekkemotoren og racerbilmotoren

Den høye metabolismen som vi har arvet av våre små, stressede og tidlig kjønnsmodne forløpere, kan sammenliknes med turtallet i en motor, forklarer han.

Dyr med høy stoffskifte er avhengige av å fornye kroppsvevet oftere enn dyr med lav stoffskifte.

- En snekkemotor som tusler og går på lavt turtall kan holde på i årtier, en racerbilmotor som kjører maksimalt turtall må skifte tennplugger etter hvert løp, og er utslitt etter én sesong, sier Bøckman.

For hver gang en celle deler seg, er det en viss sjanse for at det oppstår en eller annen form for mutasjon som skader genene. Etter hvert begynner det å hope seg opp feil i genene.

- Når vi blir gamle og dør, skylles det i alle fall delvis at kroppens immunforsvar ikke lenger er i stand til å holde tritt med slike mutasjoner, og derved begynner deler av kroppens celler å dø, eller enda verre - danne kreft. Dette vil skje, før eller siden, sier Bøckman.

Varmt blod og høyt tempo

Fordi amfibiene ikke slekter på juratidens små insektetere, har de en mer langsomtputrende forbrenning, og med det også et mer varig urverk, ifølge zoologen.

- En frosk eller firfisle kan fort bli ti år, og rekord for salamander i fangenskap er 20. Ei padde kan bli 50, og at en middelsstor skilpadde kan bli 70-80 år burde ikke forundre noen, sier han.

I motsetning til pattedyrene, er amfibiene dessuten kaldblodige.

Å holde en konstant kroppstemperatur på omkring 37 grader krever at cellene holder et høyt tempo, ifølge Bøckman.

- Vi kan se det på matforbruket. I en dyrepark der en løve og en krokodille har lik kroppsvekt, spiser løven minst sju ganger så mye som krokodillen, og da lever løven et slapt liv, der den slipper å løpe etter maten.

Brenner sitt spissmuslys i begge ender

Spissmusa mister tennene og pelsen, og krøller seg sammen under en mosedott for å dø etter ett år på denne jord.

Frosken som klekket samtidig er enda ikke blitt voksen når hun legger inn årene. Da er det forskjeller i metabolismen vi ser, ifølge Bøckman.

- Spissmusa lever et liv på høygir, den unner seg en halvtimes søvn nå og da, og våkner skrubbsulten.

- Frosken bruker mye av sommeren og hele vinteren på å bevege seg minst mulig. På et poetisk norsk kan vi si at spissmusa brenner sitt lys i begge ender, sier han.

Høyt på himmelen med høy alder

Men det finnes en gruppe dyr her i verden som både har høy stoffskifte og i tillegg kan oppnå en anstendig alder: fuglene.

I likhet med amfibiene slekter nemlig heller ikke disse på de pilende smådyra som utviklet et hektisk liv i underskogen for 200 millioner år siden. Dermed kan de ta sikte på en lang alderdom, ifølge den norske zoologen.

- Selv småfugl kan bli ti år gamle hvis ikke katt eller hønsehauk tar dem først. Maskineriet holder til tross for at de ikke ligger på latsiden.

- En liten tass som fuglekongen må spise omtrent sin egen kroppsvekt hver dag for å holde varmen. I vintermånedene er livet et konstant jag etter neste måltid, ikke ulikt livet til spissmusa.

- Ei spissmus og en fuglekonge veier like mye, likevel blir fuglekongen ærverdige sju år, mens spissmusa er heldig om den runder ett, sier Bøckman.

Tannfelling siste skanse

Vi mennesker klarer stadig å presse holdbarhetsdatoen på våre pattedyrkropper oppover.

Enn så lenge klarer de seigeste av oss å bikke 100. Men allerede lenge før vi dør, inntreffer en slitasje som minner oss på vår innebygde tidsbegrensning som pattedyr, mener Bøckman.

Pattedyr er tilpasset å skifte tennene sine én enkelt gang, men kanskje burde vi i 2010 hatt to skifter? Det var det ikke behov for i juratidens virak.

- Tannskifte nummer to og tre ville vært bortkastet, sannsynligheten for å leve så lenge for en liten insekteter er minimal.

- I mer enn to tredeler av sin historie har pattedyr stammet fra slike små, raske insektetere. Resultatet er at hele vårt genom er innstilt på et raskt liv, sier Bøckman.

Parkerer tenner og tøfler

Når tennene er utslitte, parkerer de fleste pattedyr tøflene, ifølge Bøckman. De pattedyra som lever lengst må på en eller annen måte alle løse tannproblemet.

- Elefantene løser det ved å få en og en tann, hesten med å ha åpne røtter slik at jekslene vokser hele tiden og de store bardehvalene ved ikke å ha tenner i det hele tatt.

Selv sitter mannen vi har spurt om alderens mysterier med et par fyllinger og ei krone i perleraden.

- Jeg er et par og førti, og hadde jeg brukt tennene som en steinaldermann hele livet ville det vært på tampen nå. Vi er ikke bygget for å vare, sier Bøckman til forskning.no.