Ålens liv har vært et mysterium.

Europas åler fødes i Sargassohavet, utenfor det sørlige USA. Herfra flyter de som yngel med strømmen til Europa, en reise som kan ta to-tre år.

Når de blir mellom 12 og 20 år gamle svømmer ålene den lange veien tilbake til Sargassohavet. Her formerer de seg – og dør.

Hva som skjer på veien fram og tilbake de 6000 kilometerne over Atlanterhavet, har vi nesten ikke visst noe om.

Hvordan ålene klarer å finne tilbake til Sargassohavet har også vært et mysterium.

• Les mer: Det ål-timate navigasjonssystemet

Men her har forskere ved Havforskningsinstituttet i Norge fått fram nye kunnskap, som peker i retning av at ålen bruker magnetisme for å orientere seg.

95 prosent reduksjon

Reduksjonen i antall ål siden 1970-tallet anslås til mer enn 95 prosent.

Tall fra Sverige kan tyde på en reduksjon på 99 prosent. Nå står den europeiske ålen Anguilla anguilla på rødlisten til International Union for Conservation of Nature (IUCN).

En mulig løsning er å hjelpe ålene gjennom å sette ut yngel, for eksempel gjennom å hente yngel fra England og Frankrike og sette den ut i Sverige.

Men flere har fryktet at disse ålene ikke ville finne fram på den lange veien til Sargassohavet øst for Florida.

Nå vet vi at de merkelige dyrene finner fram, selv om vi flytter dem over lange avstander.

Det forskere fra Sverige, Danmark og Storbritannia sammen har greid å konstatere gjennom merking av ål, er at også dyr som hentes som yngel langt unna og settes ut i Sverige, finner veien de 6000 kilometerne over Atlanterhavet.

Stadig mer ålyngel blir nå hentet til Sverige fra sørligere deler av Europa, for å forsøke å berge bestanden.

Frykten for at denne ålyngelen skulle ha fått preget inn reiseruten på turen hit, og ikke ville greie å finne tilbake til yngleplassen utenfor Florida, viser seg altså å være ubegrunnet.

Langs kysten av Norge

– Ingenting tyder på at ålene er avhengige av å ha fått preget inn vandringsveien som barn, sier forskningsleder Håkan Westerberg ved Sveriges landbruksuniversitet.

Forskerne satte ut oppdrettsåler i havet utenfor Gøteborg. Ålene ble merket med sendere, slik at de kunne følges via satellitt.

Alle åler forskerne var i stand til å følge, fulgte en reiserute nordover Bohuslän-kysten til Norge. Her fortsatte de langs norskekysten, før de satte kursen mot Shetland og videre ut over Atlanterhavet.

De utsatte ålene oppførte seg akkurat som de naturlig innvandrede ålene.

Sårbart seksualliv

Ålen er et ekstremdyr når det kommer til formering.

Den må vandre enormt langt før den har kjønnslig omgang. Dette gjør dyret sårbart for påvirkning.

Fiske etter ål har en lang tradisjon i flere europeiske land. Så sent som på 1990-tallet var 25 000 mennesker i EU-land helt eller delvis økonomisk avhengige av ålefiske. I dag er fisket helt eller delvis forbudt, i et forsøk på å berge dyret.

I stedet drives det flere steder oppdrett av ål, men dette krever naturfanget ålyngel.

Åler kan bli svært gamle. Det finnes flere historier om ål fanget i brønner som kan ha blitt opp mot 100 år.

Hva som er årsaken til den dramatiske nedgangen i ålbestanden, vet vi ikke sikkert.

I jakten på en forklaring deler ål-forskerne seg i to leirer: Den ene leiren peker på store endringer i havstrømmene i Nord-Atlanteren som hovedforklaring.

Den andre leiren peker på menneskeskapte årsaker som overfiske og fysiske hindringer som stanser ålens vandring på land. Miljøgifter, sykdommer og parasitter kan også ha gjort livet vanskeligere for ålen.

Når ålbestanden er så dramatisk redusert, kan det bli vanskelig å bygge opp arten igjen.

Men kunnskapen om at også flyttet ål finner veien hjem til Sargassohavet, kan kanskje sette oss i stand til å hjelpe dyret.

Referanser: 

Håkan Westerberg mfl: Behaviour of stocked and naturally recruited European eels during migration, Marine Ecology Progress Series. Sammendrag

Her finner du mer om ål hos Havforskningsinstituttet