Hva gjør fuglene for å beskytte seg mot kulda? Og hvor kaldt må det bli før det blir farlig kaldt?

Vi har spurt ornitolog Frode Falkenberg og zoolog Petter Bøckman om hvor hardt det egentlig er å være liten fugl når gradestokken viser blått med god margin.

– Det er veldig avhengig av hvilken art man snakker om, sier Frode Falkenberg, som jobber som rådgiver i Norsk Ornitologisk Forening.

– Ulike fugler har forskjellige strategier for å håndtere kulde. De fuglene som er vant til å leve i et hardt miljø, la oss si rypa, har adferd og metoder for å løse problematikken selv om det er 50 minusgrader. En rugde, for eksempel, ville ikke hatt nubbsjans til å håndtere det.

Kulda ikke det største problemet

– For fuglenes del er det egentlig ikke vinterkulda som er det verste, men matmangelen, sier Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum.

– Fuglene er jo kledd i en dunjakke!

De fleste klarer seg greit om vinteren så sant de finner nok mat, sier han. Men det er en stor nok utfordring i seg selv, spesielt hvis maten ligger utilgjengelig under snø og is.

– Når det er vinter er jo alt vannet snø og is, og følgelig er det ikke noe vann til plantene. Så sett fra en plantes synsvinkel er vinteren en slags ørken. En alt for kald og alt for mørk ørken, sier Bøckman.

Lite mat til planter betyr lite mat til planteetere – som igjen fører til at de som spiser planteeterne får et problem.

På Vestlandet fikk man i år se et dramatisk eksempel på følgene av kalde temperaturer og vanskelig tilgang på mat, forteller Falkenberg.

Kulde kan bety lite mat

– Her på Vestlandet har vi hatt en kuldeperiode helt utenom det vanlige, med temperaturer ned mot ti minus ved kysten. Vi har opplevd det samme som i 2010; hundrevis av rugder, en skogslevende vadefugl, har blitt funnet døde av avmagring.

Det er mangel på mat som er det mest fatale for en fugl i vinterland, ifølge Falkenberg og Bøckman. Det er livsviktig å fylle energibehovet gjennom dagen. Det er slik de overlever den lange, kalde vinternatta.

– Men for en rugde forsvinner næringsgrunnlaget når det fryser til, fordi den må stikke nebbet i jorda for å finne slikt som meitemark og planterester, fortsetter Falkenberg.

Akkurat som med oss mennesker begynner kroppen å forbrenne overskuddsfett når kaloriregnskapet går i minus. Mer alvorlig er neste steg; når fettet er brukt opp, forbrennes musklene som et siste nødskrik.

– Til slutt klarer de ikke å fly engang. Så hvis det kommer en katt eller ei kråke, har de ingen mulighet til å stikke av. De bruker alle ressursene sine, og dør når det kommer til et visst punkt.

Søker ly

Når kulda er som verst, har mange fugler sine metoder for å gjøre vinternettene litt mer levelige, forteller Falkenberg.

– Meisene oppsøker gjerne hulrom for å overnatte, som i lyktestolper eller en plass de kan få en temperatur som er litt varmere enn omgivelsene ellers. Det kan redde dem. Du kan se dem gå inn i fuglekasser og overnatte der, og det kan være flere individer sammen i fuglekassa, og de sparer litt på det.

– I takskjegget hjemme går det inn meiser om natta og overnatter. Så det er både en trygghet og veldig viktig med tanke på å redusere varmetapet.

Finkefuglene har også en tendens til å gjemme seg, ifølge Falkenberg. Det å finne et godt gjemmested kan ha dobbel nytte.

– Det er også litt rovdyrvern å gjemme seg. De kan overnatte i store flokker sammen.

For de fleste fugler er snøen en ekstra utfordring med tanke på å finne mat om vinteren. Men det finnes også fugler som drar nytte av snøen som isolasjon, forteller Bøckman.

Det kommer spesielt godt med om man ikke har forutsetningene for å fly til varmere strøk.

– Hønsefugl som rype og orrfugl er ikke så gode flyvere. De blir her om vinteren, og de kan bygge seg et såkalt rypedokk. Hvis det er 30 minus på fjellet har rypa gjerne sparket seg ut en liten hule, og der er det kanskje fem minusgrader, som er en helt grei temperatur. Så da kan de ligge der om natta når det er kaldt, og så er de ute og flyr om dagen. En helt utmerket isolator!

Fugler på norgesferie

Mange fugler drar som kjent sydover når kulda setter inn om høsten. Hva den spiser avgjør om fuglen blir igjen i kulda, eller drar.

De som har det tøffest når vinteren kommer er de som spiser insekter og andre småkryp som har gått i vinterdvale og de som ikke får tak i maten under snø og is, sier Bøckman.

Den første gruppa omfatter insekteterne. Disse fuglene må rømme landet når vinteren kommer.

– Om vinteren er ikke insektene ute og flyr, da funker det ikke å leve av fluer. Alt som finnes av fluesnappere, svaler og sånt letter på vingene og flyr sydover.

Og strengt talt er ikke de varmere strøkene trekkfuglenes feriested. Feriestedet er Norge. Så kan man jo lure på hvorfor insekteterne ikke holder seg i Spania året rundt, og slipper unna flyturen nordover.

– Grunnen til at svaler og fluesnappere kommer er at når det først er sommer i Norge, er det en vanvittig overflod av insekter. Enhver som har prøvd å sitte i en litt viltvoksende hage eller i skogkanten en sommerkveld for å ta seg en hyggelig kaffe, vet jo hvordan det er med mygg i Norge.

Norge har en fuktig sommer sammenlignet med for eksempel Spania. Det fører til en eksplosjon av insekter når varmen først kommer. Og mye næringsrik kost setter fart på formeringen hos fuglene.

– Her kan de få opp et ekstra kull med unger. Egentlig bor de jo i Spania, der de i alle fall finner litt mat året rundt.

Vanskelig å grave i frossen gjørme

Fuglene som må grave fram maten sin sliter også om vinteren, når jord og gjørme fryser. De må med andre ord fly til et sted uten frost i jord og på vann. Ofte er Danmark langt nok, forteller zoologen.

Bøckman har en enkel huskeregel som kan hjelpe deg med å se hvilke fugler som drar sydover, og hvilke som blir:

– Du kan se på nebbet til en fugl og gjøre en relativt kvalifisert gjetning over hvorvidt den blir eller drar. De som har et lite, tynt nebb som en pinsett, typisk linerler og sangere, de drar. De er insektetere. De lever av å bruke nebbet sitt som pinsett og å plukke opp smådyr.

– Men de som har et kort, kraftig nebb, for eksempel dompap, er frøspisere. De bruker nebbet sitt som nøtteknekker.

Sånn sett er det logisk at de aller fleste fuglene du får besøk av på fuglebrettet, har nettopp korte, kraftige nebb.

– De fuglene som finner veien til fuglebrettet er jo nødvendigvis fugl som i utgangspunktet finner mat om vinteren.

Robuste finkefugler

Men når de ikke har et fuglebrett å gå til, hva spiser de da?

– Finkefuglene har en mer stabil næringskilde om vinteren selv om det blir litt snø og is. Så de har ikke så store utfordringer som en del andre fugler, forteller Falkenberg.

Blant finkefuglene finner vi en av de aller mest kjærkomne gjestene på fuglebrettet; dompapen.

Finkefuglenes næringskilde er forskjellige frø – og for dompapen er kirsebærknopper en delikatesse.

– For de robuste artene betyr det ikke så mye om det er iskaldt eller varmt, så lenge de har nok mat, konstaterer ornitologen.

Mange mennesker er flinke til å hjelpe fuglene med matforsyninger om vinteren. Da blir det også flere fugler, sier Bøckman.

– Det som er viktig hvis du først skal mate fugl, er at du gjør det året rundt og ikke bare til jul. Det kan du selvfølgelig gjøre – da hjelper du dem over en viss kneik der det er som aller mørkest. Men det spiller ingen voldsom rolle til og fra. At vi bygger ned utmark og har masse katter spiller en mye større rolle enn akkurat det med fôringa.

Konkurranse i matfatet

Lite mat på deling kan fort bety konkurranse. Noen har kanskje observert litt småkjekling om de fineste frøene på fuglebrettet. Kan det oppstå slåssing og vold?

– Det skjer – du har en del arter som er næringsterritorielle om vinteren. Troster liker ikke at andre troster er i nærheten hvis de har funnet et eple – da vil de ha det for seg selv, og de blir veldig aggressive, sier Falkenberg.

Likevel skjer det noe når det blir virkelig kaldt, fortsetter han.

– Svarttrosten senker forsvaret noe voldsomt når det blir skikkelig kaldt. Da kan det gå en flokk på 20 svarttrost i samme hagen og samme matfatet uten noe som helst aggresjon. Jeg tror aggresjonsnivået går ned hos de fleste artene når det er veldig kaldt. Da gidder de ikke å bruke energi på å være aggressive!

Naturens brutaliteter

Det kan høres forferdelig brutalt ut for oss mennesker. Men brutalitet er hverdagslig i dyrenes verden.

– La oss si at en voksen kjøttmeis får 30 unger i løpet av et helt liv i gjennomsnitt. Av dem er det i gjennomsnitt bare to stykker som overlever til neste generasjon, èn som erstatter mor og èn som erstatter far, sier Bøckman.

Det er ikke det at alle fryser i hjel om vinteren. Dyrenes verden er rett og slett brutal og nådeløs året rundt.

– Høy dødelighet er realiteten for de fleste dyr. Jeg var ute med familien en gang for å mate ender, og så ei andemor trippa av gårde med 10 små andunger på slep, og den siste var typisk den svakeste; klarte ikke helt å følge med de andre, og hang litt etter. Ungene begynte å snakke om å hjelpe stakkaren.

– Men, den kalde realiteten er at ei and kan leve i 30 år, og hvis hun legger 10 egg hver sesong har hun lagt 300 egg i løpet av livet sitt. Av dem er det i gjennomsnitt to som overlever.

– Grunnen til at vi reagerer så voldsomt på dette er at vi som art er vant til å få unger som vi følger nøye opp. Det er ikke sånn i resten av dyreriket, konstaterer Petter Bøckman.

Holder seg der hvor maten er

Men hva driver fuglene egentlig med om vinteren? Er de mer passive - og handler alt om å finne nok mat og å overleve?

– For de fleste artene er vintermigrasjon ganske lite utbredt, i hvert fall under litt strenge forhold. Har de et område de får tak i mat, holder de seg der. Så har du finkefuglene som spiser tomt et område for bjørkefrø, og da må de bevege seg, selv om det er midt på vinteren, sier Falkenberg.

– Det er korte døgn og lang natt. De aller fleste fugler leter ikke etter mat når det er mørkt. Det er veldig få arter som er aktive om natta i næringssøk. Alt dreier seg egentlig om å overleve natta – og for å overleve natta må de bygge nok reserver i løpet av dagen før.

Først når det blir mer lys og mildere i været begynner fuglene å kvitre og forberede hekkesesongen. Det går mot siste del av februar, og det kan høres ut som at tiden er inne for noen.

– Meiser begynner å synge allerede nå som det blir litt mildvær; så det er en forberedelse på det som kommer, avslutter Frode Falkenberg.