Hos granmeisa (Poecile montanus) kan hannen bruke mye energi og utsette seg for livsfare for å ta vare på hunnen. Men det er ikke for å være grei. (Foto: Thinkstock)
Denne spalten gir plass til forskere, fagfolk og studenter som med egne ord forteller om sin og andres forskning. Vil du skrive? Ta kontakt på epost@forskning.no
Hos granmeisa kan hannen utsette seg for stor fare for å ta vare på maken.
Parene holder sammen hele livet. Hannen beskytter hunnen overfor andre aggressive og dominerende hanner og varsler straks han oppdager livsfarlige fiender som spurvehauk og små ugler.
Men det er ikke for å være grei.
Det er energetisk kostbart å ofre tid på å holde hunnen i live gjennom vinteren, og hannens stoffskifte er høyt. Så det er ikke en uegennyttig handling. Det er lønnsomt.
Siden vinterdødeligheten er gjennomgående størst hos hunner, kan han som enkefugl få problemer med å finne en ny make raskt nok til hekkingen. Sjansen er også stor for at han selv mister plassen på toppen til et ungt par. Derfor er det så viktig å ta godt vare på den hunnen han er sammen med.
Når vinterflokken er tett samlet, er meisenes plassering i treet langt fra tilfeldig. Det er konkurranse om å lete etter mat øverst i treet. De gamle fuglene leter etter mat i øvre halvdel av trærne og de unge i nedre halvdel, et område av treet hvor risikoen for å bli tatt av en fiende er størst. Øverst holder den gamle hunnen til, godt vernet av maken som tvinger de unge hannene til å holde seg lenger nede. En flygende ugle eller hauk blir oppdaget raskest hvis den flyr høyt. Utbyttet for predatoren er derfor størst når angrepet skjer lavt.
Øverst i treet holder den gamle hunnen til, godt vernet av maken som tvinger de unge hannene til å holde seg lenger nede. En flygende ugle eller hauk blir oppdaget raskest hvis den flyr høyt. Utbyttet for predatoren er derfor størst når angrepet skjer lavt.
Hierarki i vinterflokken
Hannen forsvarer territoriet med litt hjelp av hunnen. Granmeisa er blant de få nordlige spurvefuglene som hevder territorium gjennom hele året. Vinterstid lever paret i flokk med ikke-beslektete ungfugler som har slått seg ned etter en kort streifperiode høsten før.
Innenfor flokken er det et strengt hierarki: Territorie-eieren, det vil si alfahannen, er den ubestridte eneren, deretter kommer de unge hannene som igjen dominerer den gamle hunnen. De unge hunnene står nederst på rangstigen.
I perioder med kaldt vær og stort energibehov holder flokken seg samlet for å redusere faren for å bli tatt av en fiende. Flere par øyne oppdager fienden raskere enn få. Fuglenes plassering i trærne er da ofte et resultat av sosial rang.
Den voksne hannen jager bort unge hanner som er nærgående mot maken.
Gevinsten
Når den gamle hunnen besøker en fôringsplass, er hun hele tida på vakt og sjekker sikkerheten. Hvis alt virker trygt, bruker hun vel 60 prosent av tida til å spise. Hvis maken er nær, er hun mindre på vakt og kan øke spisetida. Straks en ung hann nærmer seg, blir hun mer forsiktig og taper 20 prosent av spisetida sammenlignet med da hun var alene.
Ved å beskytte hunnen gjennom vinteren får hannen en make i god kondisjon før hekkingen. Hun kan bruke mer tid på å spise om vinteren, og kan komme tidlig i gang med egglegging – en betingelse for å få store og robuste unger.
Unger som forlater familieflokken før andres unger, har de største sjansene til å bli eiere av et territorium og føre foreldrenes gener videre.
Unger som forlater familieflokken bare noen dager senere, har oddsene mot seg og ender ofte som streifere som farter omkring med minimale muligheter for å hekke. Det betyr at hannens hjelp til hunnen sin også øker sjansene for å få barnebarn, siden ungene da har størst sjanse for å få sitt eget territorium.
