Du hadde antakeligvis blitt overrasket hvis en ørret dro seg framover og forbi deg når du gikk tur langs elvekanten. Og helt sånn er det ikke heller. For en ørret på land er der i så fall ufrivillig, og det blir mer sprelling enn spasering.

Men noen fisk er tilpasset turer opp på land. Blant annet en blind, bleik og sjenert ferskvannsfisk. Den er undersøkt nærmere av forskere fra USA og Thailand i en studie publisert i tidsskriftet Journal of Morphology, og funnene er omtalt i en pressemelding fra New Jersey Institute of Technology.

Finner til lands og til vanns

Finnene til fisken med det velklingende, latinske navnet Cryptotora thamicola, for eksempel, har dobbel funksjon. Under vann bruker den finnene til å svømme, mens på land er de nyttige verktøy for å kravle seg avgårde.

Cryptotora thamicola er en blind hulefisk som lever i Thailand, og den hører til i familien Balotoridae. Den har rett og slett blitt tatt på fersken i å gå på land, skriver nettstedet Gizmodo. Men forskerne bak studien tror flere fisk i Balitoridae-familien kan gjøre det samme.

Forskerne mener fiskens beinoppbygning vitner om landkrabbe-egenskaper.

Fisk med hofter

– Hos de fleste fisk er det ingen benforbindelse mellom ryggbena og bukfinnene. Disse fiskene er annerledes fordi de har hofter, forklarer en av forskerne bak studien, Brooke Flammang, til Gizmodo.

Det Flammang beskriver er en benforbindelse som gjør at energien fra finnene som presses mot bakken, blir overført til kroppen. Det gjør at for hver gang fisken presser finnene ned, altså tar et skritt, blir kroppen presset opp og frem, forklarer hun.

Egenskapen gjør dessuten at hulefiskens måte å gå på minner om en annen skapning som man kan treffe på både over og under vann; salamanderen. Den kan du lese mer om i dette blogginnlegget hos forskning.no.

11 av 29 arter egnet for landvandring

Forskerne undersøkte ett individ fra 29 forskjellige arter i Balitoridae-familien. 11 av de 29 fiskene de undersøkte, hadde en oppbygning av beinstrukturen som skulle tilsi at de kan vandre på land.

Men blant disse er bare Cryptotora thamicola, den blinde hulefisken, observert i å faktisk gå på land.

Men siden fiskene fra denne familien nesten aldri er observert i å bevege seg opp av vannet: Hvorfor har evolusjonen giddet å utvikle egenskapen hos fiskene?

Jo – fiskene i Balitoridae-familien lever i vann med sterk strøm. Og hvis man ikke vil følge strømmen, er det viktig å ha godt grep. Og det får den med finnene. De fungerer nesten som fjellsko under vann.

På engelsk heter den blinde hulefisken Waterfall climbing cave fish - direkte oversatt foss-klatrende hulefisk. Og det er ikke uten grunn. Den blinde fisken har nemlig ikke bare blitt observert i å gå på flat grunn, men også i å klatre opp fosser. Da blir også alle fire finnene brukt flittig til å klamre seg fast.

Forklaring på hvordan landdyrene oppsto?

De blinde hulefiskene er ikke forfedre til noen dyr som lever på land i dag. Likevel mener forskerne at fiskene er et eksempel på hvordan de første fiskene kravlet seg opp på land, og gjennom evolusjonen utviklet seg til landlevende dyr.

Flammang forklarer det med at man gjennom evolusjonen har sett at ulike arter har utviklet seg til å ligne mer på hverandre, dersom de har hatt lignende utfordringer og kår i naturen.

– Vi kan lære fra måten disse fiskene går på hvordan utdødde, tidlige dyr kan ha beveget seg, forklarer hun.

Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum er ikke ukjent med fisk som trekker opp på land, og som zoolog syns han slike sære egenskaper er skikkelig kult.

– Det er kjempegøy! Det er sånne dyr som det her som gir livet for meg som zoolog mål og mening og krydder i hverdagen.

Han forteller at da de første fiskene begynte å trekke opp på land, var det gode og naturlige grunner til det.

– Den gangen virveldyrene dro seg opp på land i hine håre dager, så verden litt annerledes ut enn i dag. Det var svære områder som ble oversvømt av flo og fjære et par ganger i døgnet. Månen var nærmere jorda, og tidevannskreftene var mye kraftigere enn de er i dag. Man hadde store tidevannssletter, slik man finner i Amazonas.

Bøckman poengterer at normalt vil fisker ha det vanskelig på land, men også vi mennesker vil slite når vi beveger oss i et område som veksler mellom å være land og vann. I slike områder vil en «gående fisk» være den beste løsningen. Evolusjonen har favorisert dyr som har behersket både gåing og svømming.

Et liv i gjørma

– I Amazonas i dag har du for eksempel slamkrypere som driver med den samme trafikken. De drar seg opp på land for å finne mat, men kanskje først og fremst for å skaffe seg territorium og damer. De graver en liten dam å legge egg i, og for å skremme naboen og imponere damene arrangerer slamkryperne en slags gapekonkurranse når de møtes, forteller zoologen.

En helt annen fisk, den forlengst utdødde Tiktaalik, er blant våre tidlige forfedre, og på samme måte som slamkryperen var den opptatt av å imponere damene. Og den hadde en metode som ligner litt på hvordan enkelte menneske-hanner gjør det.

– Muskelfestene viser at det den kunne var å ta pushups, forteller Bøckman.

– Pushups?

– Ja. Og det er ingen tenkelig grunn til at en fisk skal ta pushups. Det er ingen grunn til at noen skal ta pushups, med mindre det er for å imponere damene. Så det er godt mulig at det er den bakenforliggende årsaken til at vi går på land i dag.

Åler seg på land

Vi trenger ikke dra til Thailand eller Amazonas for å finne eksempel på en fisk som forlater vannet når det lønner seg. I vår egen, norske natur har vi nemlig ålen.

– Vår vanlige ål kan rett og slett albue seg opp rundt en foss. Men den gjør det nattestid, så det er ingen som ser den, men vi vet at den gjør det fordi den finnes ovenfor fosser, forteller han.

– Men hva er poenget med å gå på land for en fisk?

– De gjør det for å oppnå ett eller annet. I ålens tilfelle er det for å komme seg opp et sted og legge eggene et sted hvor de er trygge fra andre farlige fisker. Laks, for eksempel. Hvis den klarer å åle seg opp rundt et fossefall, kommer ikke smålaksen og spiser eggene og yngelen. Det er også grunnen til at laksen går opp; det er for å slippe unna alt det andre som er der ute i havet.

Den blinde hulefisken holder på sin side til i et såkalt karstsystem, forteller Bøckman. Det er kalksteinsgrotter med mangfoldige nettverk av huler og fossefall. Og for å ta seg frem fra hule til hule, må den altså klatre. Og den klarer seg fordi forholdene er lagt godt tilrette.

– Fordi den er en hulefisk, bor den nettopp et sted hvor den ikke har noe særlig konkurranse. Fisk er jo nødvendigvis dårlig tilpasset til å klatre - men kan leve ved å klatre rundt på huleveggen. Hvis det hadde bodd en flink klatrer i de samme hulene, en liten ape for eksempel, og det hadde vært lys så apen kunne se, hadde ikke den fisken hatt nubbsjangs, konstanterer Petter Bøckman.

Referanser:

Crawford, Callie H., Randall, Zachary S., Hart, Pamela B., Page, Lawrence M., Chakrabarty, Prosanta., Suvarnaraksha, Apinun., Flammang, Brooke E. (2020). Skeletal and muscular pelvic morphology of hillstream loaches (Cypriniformes: Balitoridae). Journal of Morphology.

Les også

Padde unnslipper rovdyrene ved å etterligne en huggorm