Sauteur d’Alfort-kaninene går på frambeina når de skynder seg eller skal gå langt, i stedet for å hoppe som andre kaniner.
Sauteur d’Alfort-kaninene går på frambeina når de skynder seg eller skal gå langt, i stedet for å hoppe som andre kaniner.

Hvorfor går denne kaninen på forlabbene?

Da forskere paret en slik kanin med en vanlig kanin, fant de svar i genene. Og svaret kan kanskje gjøre at forskere skjønner mer av menneskers bevegelser også.

Tamrasen sateur d'Alfort er noe så sjelden som en kanin som kan gå på bare forlabbene.

Den hopper altså ikke, men løper framover på frambeina.

Men hvorfor gjør den det? To forskere ville finne ut hvorfor.

Forskerne Miguel Carneiro ved University of Porto i Portugal og Leif Andersson ved Uppsala universitet gjorde et eksperiment.

De paret en håndgående kanin med en vanlig hoppende kanin. De fikk unger og mange barnebarn. Og forskerne analyserte genene til de 52 barnebarna, ifølge en nyhetsartikkel fra Nature.

Her kan du se hvordan sauteur d'Alfort-kaninen går:

Kaninunger uten sprett

Noen av kaninungene hadde arvet evnen til å hoppe. Andre klarte ikke det, men gikk på forlabbene.

Men de som ikke kunne hoppe, hadde én mutasjon – altså en forandring – i begge kopier av et gen som heter RORB.

Og det så ut til at mutasjonen lagde kluss i protein-produksjonen til en type nerveceller i ryggmargen som kalles internevroner. Internevronene gir informasjon fra resten av kroppen til bevegelses-nervecellene som styrer muskler.

Og disse internevronene kan vanligvis bremse nervecellers signaler.

Men når mutasjonen i RORB-genet forhindrer dette, strekker kaninen musklene sine for mye, og et hopp ender med at bakbeina skyter høyt opp i lufta, ifølge Sciencemag.

Kan lære noe om mennesker også

Nå har altså forskerne pekt ut en genetisk mutasjon som mest sannsynlig er årsaken til at sateur d'Alfort-kaninen beveger seg så uvanlig til kanin å være.

Studien er publisert i tidsskriftet PLOS Genetics.

– Hvis man hadde introdusert den samme mutasjonen i mennesker, ville man ikke ha fjernet hopping, men man ville forandret bevegelsene våre på en annen måte, sier Leif Andersson til avisa The Guardian.

Genet gir hint om hvordan ryggmargen gjør gange, hopping og til og med håndgange, mulig - og funnet kan ses sammen med andre studier fra de siste tiårene, på mus og hester, ifølge artikkelen i Sciencemag.

Sammen begynner studiene å tegne et bilde som kanskje kan forklare hvordan alle virveldyr, inkludert mennesker, kan bevege oss.

Komplisert ganglag-genetikk

Men RORB-genet er ikke det eneste genet som påvirker hvordan vi går, understreker Leif Andersson til The Guardian.

Det sier også Arne Ludwig til den britiske avisa. Han er blant annet professor i dyregenetikk ved Humboldt-universitetet i Tyskland. Ludwig er ikke involvert i Carneiro og Anderssons kaninstudie. Gange er komplisert, sier han.

– Flere gener er involvert, og denne studien viser at RORB er ett av dem, sier Ludwig.

Han syns avl på sauteur d'Alfort-kaniner er bekymringsfullt, fordi de i tillegg har dårlig helse.

Sannsynligvis ville de ikke hatt noen sjanse til å overleve ute i naturen, sier han.

Referanse:

M. Carneiro mfl: A loss-of-function mutation in RORB disrupts saltatorial locomotion in rabbits. PLOS Genetics, 25. mars 2021.

Powered by Labrador CMS