Apene skulle i utgangspunktet brukes til å identifisere og diagnostisere poliomyelittviruset, og til å teste poliovaksine.

– Importen av aper med ukjent genetisk opphav var på mange måter et overraskende trekk fra det norske forskersamfunnet. Det hadde verken ferdighetene eller infrastrukturen til å huse slike dyr, eller en tradisjon for forskning på virus, sier Tone Druglitrø.

Hun er førsteamanuensis ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo og ekspert på bruk av dyr i forskning. I forbindelse med doktoravhandlingen sin ble hun fenget av arkivmaterialet om den norske apeforskningen.

• Les også i Forskningsetikk: Tester medisiner basert på dårlige dyrestudier

– Mitt utgangspunkt var det store arbeidet med å standardisere hele forsøksdyrvirksomheten på 1950- og 60-tallet. I den sammenhengen er det veldig interessant at Norge startet med import av ville aper, påpeker hun.

Bruk av dyr i forskning ble stadig mer utbredt fra rundt 1950-årene. Aper var ettertraktet på grunn av sin likhet med mennesker. I begynnelsen brukte forskerne aper som var fanget i jungelen. De som endte opp i Norge, var hovedsakelig små macaque-aper fra India som var sendt via en dyreforhandler i København.

Polio og tannhelse

Poliomyelitt kunne medføre lammelser, og sykdommen var en periode en av de mest fryktede i Norge inntil poliovaksinen for første gang ble tatt i bruk i 1956. I 1959 ankommer de første apene Norge.

Det nasjonale poliovaksinasjonsprogrammet ble koordinert av Statens institutt for folkehelse, SIFF (det nåværende Folkehelseinstituttet). I 1960 etablerte instituttet et eget viruslaboratorium, og det var her apene endte sin lange ferd.

• Les også i Forskningsetikk: – Granskingsutvalget burde tatt flere saker

Noen av dem ble også lånt ut til Odontologisk fakultet ved Universitetet i Oslo der de ble brukt i testing av nytt utstyr og teknikker innen tannhygiene.

At apene ikke var avlet fram for bruk i forskning, men tvert imot fanget i jungelen, innebar store utfordringer.

– Den første jobben til staben var å sørge for at så mange aper som mulig overlevde sin nye tilværelse, forteller Druglitrø.

Vanskelig med ville aper

Importen av aper skjer samtidig med at det blir en økende bevissthet rundt dyrs rettigheter, både blant dyrevernere og i forskningsmiljøene selv, ifølge Druglitrø.

I forskningsmiljøene rettes oppmerksomheten mot at god dyrevelferd er viktig for god forskning.

Men ikke alt går etter planen med apene som kommer til Oslo. Stian Erichsen var bestyrer for Dyreavdelingen ved SIFF.

I internbladet Stallnytt forteller han om tap av 13 av totalt 43 dyr fra fire forsendelser i 1964, de fleste av dem i løpet av de første ukene etter mottak:

«Det er åpenbart en vanskelig tid for dem med en brå overgang fra et liv i frihet til fangenskap under forhold der miljø, foring og klima er radikalt forandret. Man har inntrykk av at brorparten av tapene skyldes mistilpasning, idet obduksjon ikke viser annet bilde enn en ekstrem avmagring uten organendringer.»

I Dyreavdelingen ble apene plassert enkeltvis i små stålbur. Det var utviklet et stengt hygieneregime for å forhindre spredning av virus og bakterier, og for å ta vare på apene. Men kanskje var disse tiltakene tvert imot med på å framprovosere sykdom og død, spekulerte Erichsen.

«Dør i sjokk»

Etter hvert opplevde Erichsen og kollegene derimot at det var umulig å vedlikeholde et akseptabelt hygienenivå i aperommene. Arbeidet ble beskrevet som hardt og risikabelt, og de ansatte måtte beskytte seg både mot smitte og skader.

Utfordringene fortsetter, og i en artikkel i VG fra 1975 heter det at «Forsøksaper dør i sjokk over fangenskap». Avisa rapporterer at rundt 145 av de 700 apene som er kjøpt inn til SIFF i Oslo de siste ti årene, altså en av fem, har dødd på grunn av vantrivsel og sykdom.

• Les også i Forskningsetikk: Etikk blir viktigare for tilgang til pengesekken

Apene som overlevde miljøforandringene og kom seg gjennom karanteneperioden, fikk som regel heller ikke noe langt liv på laboratoriet: De fleste ble avlivet etter at nyrene deres var operert ut. Forskerne trengte nemlig ikke levende aper, kun apenyreceller som de kunne dyrke polioviruset i. Sikkerhetstestingen av vaksinene kunne på sin side gjøres på mindre dyr, som mus og rotter.

Et mindretall av apene ble holdt i live og brukt hovedsakelig i tannhelseforskning, mens noen ble solgt videre til andre laboratorier.

Bekymret for utrydning

Bruken av aper i forsøk minsker gradvis i løpet av 1970-tallet, ifølge Druglitrø. I 1975 i bladet Forskningsnytt påpeker Erichsen, som også var generalsekretær i International Council for Laboratory Animals, utfordringene med apeimporten:

«Apebestandene er mange steder nå så desimerte at innfangingstrafikken ikke kan fortsette uhemmet som hittil. Det betyr at man bør være ytterst tilbakeholdne med enhver form for utnyttelse av aper, og forsøk bør bare settes i gang når de problemer som skal løses, har så høy prioritet at ytterligere belastninger på en truet ressurs kan fortsette».

Mediene rettet også oppmerksomheten mot de grusomme forholdene apene opplevde på vei fra jungelen til forskningen. «Aper biter av seg fingrene i redsel: Forsøksdyr dør under transport», heter det i en VG-artikkel fra 1976.

Et forsøk på å henge med

Fra midten av 1970-tallet ble rundt 15 aper importert årlig til Norge, helt til den siste rapporterte importen i 1978.

Den særegne apeforskningen i Norge foregikk i nesten 20 år, men overraskende lite er dokumentert av den, og det er mange ubesvarte spørsmål, forteller Druglitrø.

– Til å være forskning på så store dyr, er det påfallende lite arkivmateriale å finne, fastslår hun.

Druglitrø tror et viktig bakteppe var at forskere og policymakers verden rundt hadde framstilt polioepidemien som en ekstraordinær situasjon som krevde ekstraordinære tiltak.

– Apeforsøkene framstår på mange måter som et forsøk på å følge denne utviklingen innenfor virusforskningen som var blitt uløselig avhengig av forsøksdyr, sier hun.

– Men Norge hadde ikke kapasitet til å drive med aper – og verken forskerne eller dyrepasserne hadde tilstrekkelig kompetanse til å ta hånd om disse dyreartene.

Kilder:

Bokkapittelet Care and Tinkering in the Animal House. Conditioning Monkeys for Norwegian Poliomyelitis Research skrevet av Tone Druglitrø (fra boka Animal Housing and Human-Animal Relations. Politics, Practices and Infrastructures). Forskningsnytt fra Norges almennvitenskapelige forskningsråd, nr. 2 – 1975.Artikler fra VG i perioden 1975-1978.

Denne saken ble først publisert i fagbladet Forskningsetikk.