Det er verken mus eller kaniner som er det mest brukte forsøksdyret her til lands. Statistikk fra Mattilsynet viser at den posisjonen er det laksen som har, med klar margin. Laks utgjør 75 prosent av alle forsøksdyr i Norge. Tallene er høye også i Europa-sammenheng. Ingen andre land i EU eller EØS rapporterer inn så mye bruk av fisk i forskning som Norge.

– Det er spesielt for Norge at vi har en så omfattende bruk av fisk som forsøksdyr, sier Tore Kristiansen, forskningssjef ved Havforskningsinstituttet (HI). Han leder også Forsøksdyrkomiteen, en uavhengig komite som ble opprettet i 2019. Den gir råd til myndighetene og forsk­ningsmiljøene som utfører dyreforsøk.

• Les også i Magasinet Forskningsetikk: Forskaren som ville klone seg sjølv

Kristiansen har lang erfaring med forskning på feltet og leder HIs gruppe innen dyrevelferd. Han har selv utført forskning på fisk i en årrekke. Basert på egne erfaringer mener Kristiansen at tallet på laks og andre fisk som brukes til forskning, kunne vært lavere.

– Det er sannsynlig at vi med en kritisk gjennomgang kunne ha redusert antallet, sier han.

HI-forskeren mener likevel at utviklingen har endret seg i positiv retning når det gjelder synet på fisk som forsøksdyr. Dette er en del av større trend i samfunnet.

– I vår kultur har vi brydd oss lite om fiskens lidelser og behandlet fisk som om de var grønnsaker, men her har det vært en betydelig endring de siste tiårene, sier han.

Oppdrett driver forskning

De høye tallene kan ikke sees uavhengig av norsk oppdrettsnærings sterke vekst og store behov for utvikling på en rekke områder, fra nye vaksiner mot sykdom til utprøving av fôr og bekjempelse av lakselus.

Den store dødeligheten i norsk oppdrett er også en del av bakteppet. Til enhver tid står om lag 400 millioner laks i oppdrettsmerdene langs kysten. I fjor ble det rapportert inn at 52 millioner laks døde i merdene, ifølge tall fra Veterinærinstituttet. Sykdom og påkjenning fra harde tiltak mot lakselus er noen av årsakene.

Håpet er at forskning på fiskehelse skal gi bedre fiskevelferd og lavere tapstall, og dermed gagne et stort antall fisk. Samtidig utgjør den ustrakte bruken av fisk som forsøksdyr en etisk utfordring.

Forskning peker i retning av at fisk både føler smerte og reagerer på stress og uønsket påvirkning i miljøet. I lovverket som regulerer dyreforsøk, sidestilles fisk med andre dyr. Det sier at ingen dyr skal utsettes for unødig belastning.

De nye forsøkskaninene

Laks er den største arten blant forsøksdyra, men det utføres også forskning på en rekke andre fiskearter. I 2020 ble det totalt brukt 2,2 millioner fisk i dyreforsøk i Norge, mot 56.000 mus og andre pattedyr, 12.000 fugler og et mindre antall frosk og reptiler.

Innsatsen for å redusere bruken av laks og annen fisk i forskning bør trappes opp, mener Ingunn Sommerset, fagansvarlig for fiskehelse ved Veterinærinstituttet. Hun har tidligere arbeidet i privat sektor med forskning og har selv brukt forsøksdyr.

• Les også i Magasinet Forskningsetikk: Fikk ikke vite at de hadde syfilis

– Fisken er litt sleip og glatt og totalt uttrykksløs. Jeg tror det preger oss alle at vi ofte ikke tenker på fisk som dyr som kan føle smerte og frykt, sier hun.

Tidligere i år tok hun opp utfordringer knyttet til dyreforsøk med fisk på et seminar i regi av Rådet for dyreetikk og Norecopa, en organisasjon som arbeider for økt kunnskap om alternativer til dyreforsøk.

Sommerset peker særlig på testing av allerede godkjente vaksiner som et vanskelig område. Kvalitetsgodkjenning av slike vaksiner skjer ofte gjennom bruk av belastende smitteforsøk, når hvert enkelt produksjonsparti skal godkjennes.

Kommer artsfrender til gode

En avvikling av dyreforsøk er ikke et realistisk mål, ifølge Sommerset. Hun mener det heller ikke nødvendigvis gir forbedret dyrevelferd totalt sett. For laksens del er det slik at de kontrollerte forsøkene som gjennomføres, skal komme deres egne artsfrender til gode, i form av økt fiskevelferd i oppdrettsanleggene.

– Vi trenger å gjøre forsøk på et begrenset antall fisk for å få nødvendig kunnskap som leder til forbedret velferd for et langt større antall fisk. Her jobber vi jo ikke med laksen som en modellart for noe annet, påpeker Sommerset.

Hun mener det er et problem at mange dyreforsøk aldri ender opp i publiserte artikler. Da er det vanskelig for både forsk­ere og myndighetene å vurdere om det enkelte forsøk er nødvendig. Det blir heller ikke mulig for andre å bruke resultatene.

– Det burde være en forpliktelse å publisere alle resultater, både positive og negative, når man utfører forskning som omfatter dyreforsøk, sier Sommerset.

– Får vondt når jeg avliver fisk

Flere forskningsinstitutter prøver å utvikle alternative metoder til å bruke levende fisk i forskning. En av dem som er engasjert i arbeidet, er Nofima-forsker Elisabeth Ytteborg.

Nofima er et norsk forskningsinstitutt med omfattende forskning innen fiskehelse og avdelinger flere steder i landet. Ytteborg arbeider ved avdelingen på Ås. Hun har i sin forskerkarriere alltid vært bevisst på at dyreforsøk bør begrenses.

– Jeg har jobbet med fisk siden 2006 og avlivet mange. Likevel får jeg vondt når jeg gjør det. Man skulle tro at man vennet seg til det, men jeg gjør ikke det, sier Ytteborg.

• Les også i Magasinet Forskningsetikk: – Mangler viktig katastrofekunnskap

Hun mener det er stor mangel på alternative modeller til å bruke levende fisk for å studere fiskehelse. Modellene må utvikles fra grunnen av, basert på inngående kjennskap til fysiologien til den enkelte art.

Alternative modeller er mye mer utviklet for arter som mus eller sebrafisk, og forskerne kan ofte velge og vrake. Dette mangler i stor grad for laks. Situasjonen er enda verre for andre arter, som torsk og rognkjeks, som også er viktige for norsk oppdrett.

Utvikler alternativer

Ytteborg og hennes kollegaer har med hell prøvd ut nye metoder basert på å bruke celleprøver fra skinn og gjeller på laks til å undersøke skadevirkningene av hydrogenperoksid. Dette stoffet brukes blant annet mot lakselus. Resultatene viser ifølge Nofima-forskeren at det er mulig å gjennomføre deler av undersøkelsene på cellenivå. Dermed begrenses antall fisk som utsettes for belastning.

– Mange nye produkter og metoder som kommer på markedet, og som potensielt kan påvirke fiskens helse, bør og kan prøves ut i modeller som cellekulturer først, sier Ytteborg.

Sammen med Carlo C. Lazado, også han ved Nofima, fikk hun tidligere i år en pris for sin forskning på feltet. Bak prisen sto Norecopa, organisasjonen som arbeider for alternative metoder for dyreforsøk.

Ytteborg og hennes kollegaer arbeider nå med å utvikle nye cellemodeller for rognkjeks, en såkalt rensefisk som har som oppgave å spise lakselus som setter seg på oppdrettsfisken. I 2020 ble det brukt 161.000 rognkjeks i forsøk.

– Vi kan ikke stoppe dyreforsøk helt, men vi kan redusere antall fisk som brukes, sier Ytteborg.

Hun mener utviklingen går i riktig retning. I tillegg til å redusere påkjenning og lidelse kan alternative metoder ofte også spare tid og ressurser.

Store merder gir store forsøk

Det er Mattilsynet som har ansvar for å godkjenne søknader om dyreforsøk. Mattilsynet plasserer slike forsøk i ulike kategorier etter graden av belastning på forsøksdyra. De viktigste kategoriene er mild, moderat og betydelig belastning.

Seniorrådgiver Gunvor Kristin Knudsen i Mattilsynet peker på at norsk regelverk sier at nye metoder og utstyr til behandling av dyr må være utprøvd og vurdert som egnet ut fra hensynet til dyrevelferd.

– Dette gjelder også for fisk, og krever ofte dyreforsøk. Siden norsk oppdrettsnæring er stor og innovativ, medfører dette mange forsøk på fisk, sier Knudsen.

Noen forsøk gjøres i kommersielle anlegg, der én oppdrettsmerd kan romme inntil 200.000 fisk.

Knudsen sier at det fra flere hold har vært pekt på at Norge kunne trengt flere testanlegg for å prøve ut nye metoder for oppdrettsnæringa i mindre skala. Økt bruk av anlegg i mindre kan bidra til å redusere antall forsøksdyr per forsøk.

360.000 laks i ett forsøk

Oversikten fra fjoråret viser at noen forsøk med laks omfatter svært mange individer. Det største av dem omfattet hele 36. 000 laks. De fem største enkeltforsøkene brukte alle mer enn 100.000 laks. Alle disse var i kategorien mild belastning, som for eksempel kan innebære at fisken tas ut av vannet, bedøves, merkes og settes tilbake igjen uten ytterligere ubehag.

Samtidig ble det også brukt mer enn 60.000 laks og andre fisk (sebrafisk ikke inkludert) i andre typer forsøk, der belastningen på fisken kategoriseres som betydelig. Hver for seg er disse forsøkene mindre omfattende i antall fisk. Det største av enkeltforsøkene i kategorien betydelig belastning omfattet i fjor 7.800 fisk.

Tore Kristiansen i Forsøksdyrkomiteen mener at det er omfanget av disse forsøkene, med stor grad av belastning, det er mest maktpåliggende å redusere.

– Hva er din oppfordring til forskerne?

– Først og fremst at de er kritiske til hva de utsetter fisken for, og at de vurderer nøye om undersøkelsene er godt nok designet, og om de er nødvendige å gjennomføre. De bør være mer kvalitetsbevisste og tenke på at det er dyr de holder på med. Det er levende individer, sier han.

Denne saken ble først publisert i Magasinet Forskningsetikk. Les originalen her.