Y markerer stedet

En ny metode for å analysere Y-kromosomer i folkegrupper har avslørt fønikernes genetiske spor rundt Middelhavet. Også vikingenes erobringer kan bli gentestet.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Bilde fra Wikimedia Commons.

Fønikerne

Ordet skriver seg fra det greske foinos, som betyr rød.

Fønikerne var et semittisk folk. De slo seg ned langs kysten i den østlige del av Middelhavet i det nåværende Syria og Libanon, rundt 3000 f.Kr.

Handel og sjøfart var viktigste næringer.

Fønikerne kontrollerte handelen i Middelhavet fra 1100 til 400 f.Kr. og anla handelskolonier på Middelhavsøyene, i Spania, Frankrike og Nord-Afrika.

De seilte i Rødehavet og Atlanterhavet og kom helt til Storbritannia. Fønikerne skapte et lydskriftsystem, som gjennom gresk ble utgangspunkt for de fleste alfabetiske skriftsystemer.

Fønikia ble innlemmet i Romerriket 64 f.Kr.

Kilde: Caplex.no

Vi vet ganske mye om fønikernes opprinnelse og utbredelse fra skriftlige kilder og arkeologiske utgravninger – men hvilke etterkommere og genetiske spor de etterlot seg har vært ukjent.

- Fønikerne dominerte handelen i Middelhavet for 2000-3000 år siden, og ekspanderte fra hjemtraktene rundt Libanon til å etablere kolonier og handelsposter i hele middelavsområdet – men forsvant deretter fra historien.

- Vi ville identifisere de mannlige genetiske sporene i dagens folkegrupper, sier forsker Chris Tyler-Smith ved Wellcome Trust Sanger Institute.

Y-kromosom fra 1330 menn

Utfordringen forskerne sto overfor var å finne et genetisk mønster som var direkte knyttet til fønikernes utbredelse, og atskilt fra neolittisk, gresk og jødisk ekspansjon.

Forskerne brukte historiske kilder til å plukke ut en rekke fønikiske nedslagsområder og handelskolonier langs Middelhavet.

Det var nok å ta av: Områdene inkluderte hjemlandstraktene Libanon, Syria og Tyrkia, Tunis (med kolonier som Karthago, Utica, Hadrumetum), Hellas og Kypros, Malta, Sicilia (Motya), Sardinia (Nora, Sulcis, Tharros, Olbia), baser på Mallorca, Minorca, og Ibiza, og i fastlands-Spania (med steder som Gadir/Cadiz, Barcino/Barcelona, Malaca/Malaga).

Deretter samlet de inn genprøver med Y-kromosomer fra 1330 menn i Libanon, Syria, Palestina, Tunis, Marokko, Kypros og Malta, sammen med DNA-materiale fra minst tre generasjoner av innfødt ”historisk fastboende” i de aktuelle områdene.

Planen var å identifisere svake, men systematiske genetiske signaturer i fønikiske områder som ikke kunne skyldes tilfeldigheter eller andre folkeutbredelser.

Fant fønikisk signatur

- Vi valgte Y-kromosomet siden det er mannsspesifikt, og ville ha blitt spredd av fønikiske handelsmenn. Den store geografiske genetiske variasjonen gir en god mulighet for å identifisere kolonisering, sier Tyler-Smith.

Forskerne avdekket en ’fønikisk signatur’ i Y-kromosomet, med haplogruppe J2 og seks Y-STR happlotyper.

En sammenligning av alt DNA-materialet tyder på at fønikerne bidro med minst seks prosent til arveanleggene i dagens befolkning – så en skolegutt i hver klasse fra Kypros til Tunis kan nedstamme direkte fra fønikiske handelsmenn.

Signaturen dukket opp flere steder som alle hadde vært fønikiske kolonier.

- Resultatene understreker hvor effektivt det er å undersøke variasjoner i Y-kromosomet kombinert med dataanalyser av migrasjonsmønstre, mener Tyler-Smith.

Vikingenes genetiske spor

Den samme genetiske analysen vil også kunne brukes på andre historisk dokumenterte folkeutbredelser – inkludert vikingetoktene, ifølge professor Mark Jobling ved University of Leicester, som deltok i prosjektet.

- Metoden kan potensielt avdekke spor etter folkeforflytninger også på de britiske øyene, og vi er interessert i å bruke den på migrasjonene i vikingtiden, sier han.

Leter opp vikingsteder

Forskerne samarbeider for øyeblikket med navneeksperter for å identifisere områder med norsk og dansk viking-innflytelse.

Ekspertene undersøker navn på landeveier, skoger og jorder, heller enn stedsnavn, for å finne opprinnelige vikingnavn.

Omhyggelig valg av steder er avgjørende, understreker Jobling. Knepet er å finne naboområder der ett sted har blitt utsatt for vikinger og det andre er uberørt, for å kunne identifisere en sannsynlig viking-signatur i Y-kromosomet.

- Fordelen med metoden er man kan objektivt kan teste for en systematisk markør av viking-innflytelse - atskilt fra effekten av andre migrasjoner som også spredde genetiske markører, sier Mark Jobling.

Referanse:

Zalloua, Platt, Tyler-Smith et.al.: Identifying Genetic Traces of Historical Expansions: Phoenician Footprints in the Mediterranean (American Journal of Human Genetics Vol. 83 Issue 5)

Lenke:

The Genographic Project

Powered by Labrador CMS