De ligner fantasifoster fra en sci-fi- historie. Men det er ingen tvil om at de finnes på ordentlig.
Hesteskokrabber – eller dolkhaler – dupper rundt i langs kystene i Asia og på østsida av Nord-Amerika. Og det har de gjort lenge. De første hesteskokrabbene dukket opp for rundt 450 millioner år siden, og dyra har siden eksistert i nærmest uforandret form, helt til i dag.
Det lyseblå blodet har vist seg å være nyttig for legemiddelindustrien, og dyra har to sett med ulike typer øyne.
Det forskerne har vært mindre enige om, er akkurat hva de er.
Hvor i livets tre de hører disse underlige fortidsdyra hjemme?
Var edderkoppenes søster
Det harde skallet og de ti beina skulle kanskje tilsi at den er mest i slekt med krabber og andre krepsdyr. Men navnet til tross, passer den ikke inn i denne gruppa.
Dolkhalene har ikke forandret seg nevneverdig på flere hundre millioner år. De aller største eksemplarene som er funnet, har målt nærmere 80 centimeter fra front til haletipp. (Foto: SandraG / Shutterstock / NTB scanpix)
Tidligere har forskerne landet på at dolkhalene er klosaksdyr, og ligger som en søstergruppe til edderkoppdyrene.
Men nå har biologene Jesús Ballesteros og Prashant Sharma gjort tidenes grundigste genanalyse av hesteskokrabber og en rekke andre dyr, for å finne ut om dette virkelig stemmer.
Hesteskokrabbene er faktisk et edderkoppdyr, konkluderer forskerne.
Den passer klart inn blant edderkopper, skorpioner, midd og vevkjerringer, argumenterer de i en artikkel som nylig ble publisert i Systematic Biology.
Det er imidlertid fortsatt mange spørsmål som mangler svar. For eksempel: Hvorfor lever dolkhalene i havet, mens alle de andre edderkoppdyra bor på land? Ble de igjen i havet? Eller kom de uti igjen etter noen millioner år på land?
Man kan så klart også lure på om havedderkoppene får bli i denne gruppa.
Rosa Fernández, som studerer edderkoppdyr ved Center for Genomic Regulation in Barcelona, peker på at saken ikke nødvendigvis er krystallklar. En tredel av dolkhalenes gener passer nemlig bedre utenfor edderkoppdyra, sier hun ifølge National Geographic.
– Forfatterne har gjort en strålende jobb, men jeg ville ikke blitt overrasket om andre metoder gir et annet resultat i framtida, sier hun til magasinet.
