- Det ble et valg for filosofi og evolusjon, imot den vanlige trenden, mot praktisk medisinsk anvendelse, sier genetikeren Svante Pääbo til Nature. Pääbo er verdenskjent for det arbeid han de siste årene har utført på menneskets utvikling, fra sitt tilholdssted ved Max Planck-instituttet i Leipzig.

Men hva kan vi lære av å kartlegge sjimpansenes arvestoff? Det er spørsmålet som stilles i en artikkel i siste utgave av Nature, og svarene er rosenrøde:

Hva er forskjellen mellom mennesker og aper?

Mennesker og sjimpanser har 98,8 prosent av genmaterialet felles. Så hva er det egentlig som skaper den store forskjellen på de to artene?

- Sammenliknende genetikk har fram til nå konsentrert seg om å se på likheter. Vi har lett etter områder på arvestoffet som har forblitt uendret opp gjennom millioner av år, for på den måten å slutte oss fram til nye detaljer om livets historie, forteller Pääbo.

Den nye strategien er å se på ulikhetene - hva som er de virkelige genetiske forskjellene på sjimpanser og mennesker.

Men det finnes en mulighet for at dette ikke vil kunne gi noen klare svar. De genetiske forskjellene er små, og det er derfor mulig at forskjellen på oss og sjimpanser ligger et annet sted - på et annet nivå i det genetiske uttrykket.

Forskjellene kan være et resultat av at vi har ulike måter å uttrykke genene på. Pääbo og hans medarbeidere har allerede kikket på dette, og har foreløpig funnet at forskjellene i systemet for genregulering er større i hjernen enn for eksempel i blodet.

Forskjeller mellom mennesker

En nøyaktig kartlegging av sjimpansens gener vil også kunne gi verdifull kunnskap om alle de små genetiske forskjeller som finnes mennesker imellom. Noen har blå øyne, noen har brune, noen er mørke, andre lyse, noen høye osv. De fleste av disse forskjellene skyldes noe vi kaller single-nucleotide polymorfisme (SNP) - altså forskjeller i ett enkelt basepar, en enkel bokstav i den genetiske koden.

Ved å sammenlikne menneskets og sjimpansens arvestoff vil man kunne se hvilke individforskjeller som er de eldste og mest opprinnelige. Slik kunnskap kan lede til ny viten om det moderne menneskets utvikling, hvordan ulike folkeslag har vandret over kloden osv.

Videre mener Pääbo at denne forskningen kan lære oss mer om språkets opprinnelse. På dette området er det allerede gjort funn: Mutasjoner i et nylig oppfunnet gen som kalles FOXP2 fører til alvorlige tale- og språkproblemer. Pääbo og hans medarbeidere har vist at den menneskelige varianten av dette genet er nesten helt likt sjimpansens variant - men det finnes ørsmå forskjeller.

Kan deler av taleevnens opprinnelse ligge i en mutasjon i et gen?

Less is more

En annen mulighet kartleggingen vil kunne gi, er en test av den såkalte “less is more”-hypotesen, “lite er mer”. Hypotesen hevder at mye av det som skiller aper fra mennesker, og som forklarer vår arts store suksess i så mange ulike klimaer og miljøer over hele kloden (apene har som kjent ikke på langt nær vår vide geografiske og klimatiske utbredelse), skyldes at vi mennesker har mistet gener som tilpasser sjimpansene til sitt miljø. På denne måten er vi blitt mer fleksible.

Det er blitt hevdet at menneskets reduserte muskelstyrke, mindre hårvekst og forlengede ungdomstid er tegn på at vi har mistet gener. Det samme gjelder den antatt mindre genetiske variasjon mellom mennesker, sett i forhold til sjimpanser: Det hevdes å være større genetisk variasjon mellom de relativt få og geografisk lite utbredte sjimpansene, enn det er mellom alle mennesker på hele jorda.

HIV

Menneskenes mulige tap av gener kan også være en mulig forklaring på hvorfor vi er plaget av virus, kreft og nedbrytende nervesykdommer som ikke plager sjimpansene.

Et godt eksempel er HIV og AIDS. Både mennesker og sjimpanser angripes av viruset, men bare menneskene får AIDS (noen få tilfeller finnes dog hos sjimpansene).

En kartlegging av sjimpansens arvestoff vil altså kunne gi ny kunnskap om AIDS. Men motstanderen av denne kartleggingen, som heller synes man burde satse på å kartlegge rhesusapen, mener vi ville lære langt mer av å studere denne arten.

- I tillegg slipper vi de etiske problemene forbundet med medisinske forsøk på menneskeaper, sier en forsker til Nature.