Mer enn halvparten av de publiserte studiene av menneskets mitokondrielle DNA inneholder feil, hevder genetikeren Peter Forster ved universitetet i Cambridge, i siste nummer av Annals of Human Genetics.

Korrekturfeil

De fleste av feilene Forster påpeker skyldes tilsynelatende dårlige rutiner for korrektur:

- Feilene oppstår på veien fra forskeren som leser baserekkefølgen i genene til den ferdige artikkelen kommer på trykk, sier Forster til Nature. - Skylden ligger like mye hos tidsskriftene som hos forskerne.

Ettersom andre forskere til tider henter sine data fra trykte kilder, kan det oppstå feil, som kan akkumuleres gjennom gjentatte feilsiteringer. Hvor alvorlige følger disse kan få, er det opp til forskerne å vurdere.

Mens Forster mener dette er alvorlig, er ikke alle like sjokkerte:

- Feilene vil bare påvirke forskningsresultatene i et fåtall tilfeller, hevder Vincent Macaulay, statistiker ved Oxford.

Eva, Island og mord

Etter at menneskets mitokondrielle DNA (mtDNA) ble sekvensert i 1981, har man brukt denne spesielle typen arvestoff, for eksempel til å stadfeste slektskap mellom mennesker, utvikle slektstrær for menneskeheten og dermed beskrive folkevandringer over kloden. Den såkalte Eva-hypotesen, som har vært foretrukket av forskerne de siste tiårene har vært delvis fundert på disse arbeidene.

I følge denne teorien vandret det moderne mennesket ut av Afrika for cirka 120 000 år siden, og fortrengte alle mennesker, både Homo erectus og ulike former for arkaiske Homo sapiens (ala neandertaleren) som tidligere eksisterte.

Resultater med mtDNA er også brukt for å påvise at enkelte moderne folkegrupper i Europa har mindre variasjon i arvestoffet enn andre, for eksempel islendinger - et poeng islandske deCode har benyttet som forretningsidé.

mtDNA brukes også i kriminaletterforskning. Ettersom cellene inneholder store mengder mitokondrier, bruker man av og til DNA fra disse, dersom man ikke finner DNA fra cellekjernen.

- Mer enn halvparten feil!

- Men det man ikke har tatt høyde for, sier genetikeren Douglas Wallace til Nature, - er at mtDNA varierer mye mer enn man har trodd. Det kan for eksempel være forskjell på mtDNA fra en persons blod og hår - hvilket gjør resultatene fra de såkalte DNA-fingeravtrykkene mindre pålitelige enn man vil ha dem til.

Wallace støtter dermed Forsters påstand om at mer enn halvparten av de publiserte studiene av menneskets mitokondrielle DNA inneholder feil.

Det er ikke første gang Forster roper varsku om kvaliteten på forskning på mitokondrielt DNA, men hvis han har rett, bør forskerne kanskje sjekke resultatene sine en gang til?

Menneskets utvikling

Det er stor enighet blant forskerne om at mennesket oppsto i Afrika (selv om Øst-Afrika, som så langt har vært enerådende som opphavssted det siste året er blitt kraftig utfordret av andre afrikanske regioner, som Tsjad), men det har vært en viss uenighet om når og hvor mange ganger våre forfedre har vandret ut av Afrika og befolket resten av kloden.

Da mitokondrielt DNA ble sekvensert for drøyt 20 år siden, begynte man å bygge opp slektstrær for menneskeheten, fundert på hvor like eller ulike vi var med hensyn til oppbygningen av dette arvestoffet. Folkegrupper med likt mtDNA ble, med rette, ansett for å være i nærere slekt enn folk med veldig ulikt mtDNA.

Dette kunne man gjøre, fordi arvestoffet i mitokondriene (små cellelegemer inne i cellene) ikke deltar i den vanlige stokkingen og omfordelingen av arvestoffet som skjer hver gang kjønnsceller deler seg.

Et samarbeid fra urtiden

Mitokondriene er cellenes energiverk, og er rester etter bakterier som i tidenes morgen levde i symbiose med våre cellers fjerne forfedre. Det er etterkommerne etter disse bakterienes arvestoff som lever videre inne i våre mitokondrier, og for å unngå trøbbel ved forplantningen, har naturen gjort det slik at bare mitokondriene fra det ene kjønnet (hos oss hunnenes) føres videre til neste slektsledd. (Det er derfor en sædcelle bare har én mitokondrie, som sitter i haleroten og etterlates på dørmatta, utenfor eggcellen.)

Siden mitokondriene arvestoff ikke inngår i noen form for kjønnet formering, er det mer stabilt enn annet arvestoff. Forskjeller mellom mtDNA hos ulike folkeslag, skyldes derfor utelukkende mutasjoner, altså spontant oppståtte feil i kopieringen.

Genetisk klokke

Ettersom slike feil oppstår relativt sjelden, kan man, ved å telle antall ulikheter, få et mål på hvor lenge siden det er to mennesker var i slekt.

Slik regnet man seg fram til en “Eva” som var vår alles formor, og som skal ha levd i Øst-Afrika engang for 100 000 til 150 000 år siden. (Eva hadde selvsagt sin Adam, men ettersom mitokondriene kun arves fra mor til barn, har man hele tiden holdt seg til kvinnesiden i denne saken. Først de siste årene har man kunnet gjøre tilsvarende med mannens Y-kromosom.)

Beregningen var imidlertid avhengig av at den genetiske klokken gikk riktig - at mutasjoner oppstår med jevn hastighet, og alltid i samme tempo. En slik beregning er selvsagt følsom overfor eventuelle slurvefeil som kan ha oppstått når noen har lest baserekkefølgene arbeidet er basert på.

Stemmer ikke med fysiske funn

Av og til har det dukke topp uforklarlige funn som ikke så lett har latt seg presse inn i Eva-hypotesen.

På midten av 1990-tallet ble det for eksempel satt søkelys på både anatomiske og genetiske trekk ved folk i Øst-Asia som minnet sterkt om ting man fant i menneskerester fra lenge før Evas tid. Kunne dagens mennesker ha arvestoff fra den tid - eller fantes det andre forklaringer?

Alt dette er fremdeles en åpen diskusjon, selv om tilhengerne av Eva-hypotesen fremdeles synes å ha et kraftig overtak i diskusjonen.

Men hvis Peter Forster har rett, kan ting endre seg.