Astyanax mexicanus lever i huler i Mexico. Etter tusener av år i mørket har fiskene mistet fargen og øynene sine. Til gjengjeld er de mestere i overspising. Bildet er tatt ved Staatliches Museum für Naturkunde Karlsruhe, Germany. (Foto: H. Zell, via Wikimedia Commons)
Astyanax mexicanus lever i huler i Mexico. Etter tusener av år i mørket har fiskene mistet fargen og øynene sine. Til gjengjeld er de mestere i overspising. Bildet er tatt ved Staatliches Museum für Naturkunde Karlsruhe, Germany. (Foto: H. Zell, via Wikimedia Commons)

Hulefisk blir ekstremt feite

De blinde fiskene har en mutasjon som gjør at de blir svært overvektige. Akkurat denne mutasjonen har også noen mennesker med arvelig fedme.

Det er kanskje ikke så rart at hulelevende Astyanax mexicanus har blitt litt uvanlig. De har tross alt levd isolert i stummende mørke i hundretusenvis av år. I løpet av den tida har de mistet både fargen og øynene.

Og det er ikke bare lyset som mangler i grottesystemene der denne typen A. mexicanus bor. Vannet byr også på lite mat. Det kan gå månedsvis mellom hver gang fisken får noe å bite i.

Derfor har dyra utviklet egenskaper som gjør dem spesielt tilpasset det ugjestmilde miljøet. De forbrenner for eksempel kroppsfett uvanlig sakte.

Ustoppelig appetitt

Sammenlignet med lignende fisk på overflata, bruker hulefiskene mye mindre energi, også når de er i bevegelse. Forsøk har vist at de er i fin form, selv etter måneder uten mat.

Men noen av fiskene har også et ekstra triks på lager.

De blir forskrekkelig feite.

Når maten endelig er servert, for eksempel feid inn av en årlig flom i elvesystemet, er nemlig denne typen A. mexicanus umettelig. Den spiser ustanselig, og blir ufattelig tykk. Mye feitere enn fisker som lever på overflata.

Nå har et team av forskere undersøkt hva som ligger bak disse huleboernes voldsomme appetitt.

Mutasjoner som mennesker

Det viste seg at de overspisende fiskene hadde mutasjoner – altså forandringer i DNAet – i det såkalte MC4R-genet, en gammel kjenning i appetittforskningen. Genet spiller en viktig rolle for reguleringa av matinntaket.

Tidligere forskning har vist at mus som ikke har dette genet er sultne hele tida og blir svært overvektige. Og hos mennesker er det vist at mutasjoner i MC4R-genet er koblet til arvelig fedme.

Det viste seg faktisk at noen av hulefiskene hadde nøyaktig den samme mutasjonen i MC4R-genet som overvektige mennesker kan ha.

Mutasjonen så ut til å redusere genets aktivitet i dyra, og dermed også den dempende effekten det har på matlysten.

Bedre tilpasset

For mennesker – som lever i miljøer med overflod av mat – kan en slik endring i genene føre til store helseproblemer.

Men for fiskene i de meksikanske hulesystemene er den genial. Evnen til å overspise når maten er tilgjengelig og til å holde godt på fettet etterpå, har gjort disse dyra bedre egnet til livet i de ødslige grottene.

Alt tyder også på at de overvektige fiskene er friske og lever lange liv til tross for fedmen.

Forskerne mener også det må være andre mutasjoner med i spillet. De vil fortsette å lete etter andre endringer i genene som kan forklare hvorfor fisken fungerer som den gjør.

For til syvende og sist kan ny kunnskap om hulelevende A. mexicanus gi oss nyttig kunnskap om oss selv, og hvordan vi kan hamle opp med våre egne mutasjoner i gener som regulerer energiomsetningen i kroppen.

Referanse:

A. C. Aspiras, N. Rohner, B. Martineau, R. L. Borowsky & C. J. Tabin, Melanocortin 4 receptor mutations contribute to the adaptation of cavefish to nutrient-poor conditions, PNAS, juli 2015, doi: 10.1073/pnas.1510802112. Sammendrag.

Powered by Labrador CMS