Kamp om øglenes alder

Iguanenes utseende forteller forskerne én evolusjonshistorie, men genene deres sier noe helt annet.

Er denne iguanen del av en ny dyreslekt, eller av en veldig, veldig gammel? Forskerne blir ikke enige. (Foto: Orchi/Wikimedia Creative Commons)
Er denne iguanen del av en ny dyreslekt, eller av en veldig, veldig gammel? Forskerne blir ikke enige. (Foto: Orchi/Wikimedia Creative Commons)

I dag finnes det rundt 9000 øgle- og slangearter i verden. De varierer fra centimeterlange slanger til de enorme komodovaranene.

På et eller annet punkt for millioner av år siden hadde alle sammen én felles forfar.

Men siden den gangen har evolusjonen gjort så mange krumspring at forskerne nå klør seg i hodet.

En ny studie peker nemlig på det problemet at to forskjellige analyseteknikker forteller to vidt forskjellige historier om reptilgruppas utvikling.

Noen må ta feil. Men hvem?

Fysiologisk sett gammel iguan…

Morfologi handler om å etablere slektskap og gruppetilhørighet basert på fysiske trekk. Det kan være så enkelt som å se forskjell på hover og poter, eller så vanskelig som å finne ørsmå variasjoner i kjever eller hoftebein.

Et alternativ til morfologi er genanalyser. Man ser etter likheter i arvematerialet, som man kan bruke til å bestemme hvem som er nære og fjerne slektninger på artstreet.

Forskerne har vurdert utseende mye lengre enn de har sett på gener, og morfologien har fortalt en ganske enkel historie om øglene:

På et punkt i forhistorien ble gruppen Iguania, som inneholder iguanene og kameleonene, splittet fra resten av skjellkrypdyrene. Gruppen med alle de andre øglene fikk navnet Scleroglossa, og inkluderer gekkoer, slanger, skinker og varaner.

Øglene i Iguania-slekten har nemlig en haug av urtrekk, som for eksempel utstrakt bruk av synssansen og en klistretunge til å fange mat med. Det er egenskaper vi har funnet hos veldig gamle reptilfossiler, og som forskerne dermed regner med at indikerer en lang slektslinje.

Kameleonens klistrete tunge er et eksempel på noe morfologene mener er et gammelt trekk. (Foto: Istockphoto)
Kameleonens klistrete tunge er et eksempel på noe morfologene mener er et gammelt trekk. (Foto: Istockphoto)

Scleroglossa-øglene har nyere trekk forskerne mener er en videreutvikling av Iguania-trekkene. Det er for eksempel slangenes delte tunge, og det å bruke kjeven, heller enn tunga, til å fange mat.

Dermed antar de at slangene og varanene har oppstått senere enn iguanene og kameleonene.

… men ung i genetikkens øyne

Problemet er bare at de senere årenes genanalyser forteller en helt annen historie:

Ifølge genetikerne er iguanene mye yngre enn som så – både de og slangene oppstod som grupper lenge etter at gekkoene og skinkene ble skilt ut som greiner på livstreet.

Det som har vært sett på som urgamle kjennetegn ved iguanene og kameleonene er heller egenskaper som først oppstod blant urøglene. Så forsvant de gjennom årenes løp, før de ble utviklet på nytt i Iguania-gruppen.

Dermed ser de ut som at de har masse til felles med eldgamle øgler – men det er bare utenpå…

At en egenskap oppstår to ganger hos to arter som er langt fra hverandre, både i slektskap og i tid, er ikke noe nytt. Men det er vanskelig å plukke opp uten genanalyser.

Ett gen, en egenskap. Den tanken er i ferd med å bli helt utdatert, etter hvert som vi ser hvordan arvematerialet vårt påvirker seg selv på utallige forskjellige måter. (Foto: (Bilde: Istockphoto))
Ett gen, en egenskap. Den tanken er i ferd med å bli helt utdatert, etter hvert som vi ser hvordan arvematerialet vårt påvirker seg selv på utallige forskjellige måter. (Foto: (Bilde: Istockphoto))

Dobbeltevolusjon eller baklengsevolusjon?

Den nye studien i tidsskriftet Science oppsummerer øglekontroversen, og foreslår et par hypoteser for hvorfor den ene eller den andre teorien er den riktige.

For eksempel kan det hende at det å utvikle det samme trekk to ganger er mye vanligere i noen dyrefamilier enn forskerne har trodd. I så fall er genstudiene riktige.

På den andre siden:

Om genetikerne har rett, må det ha skjedd enormt mye ”baklengs-evolusjon” – et trekk har oppstått, for så å forsvinne igjen og bli erstattet av en mer primitiv form for tilpasning.

Forskerne som ser på kroppstrekk mener det er veldig usannsynlig at slik evolusjon har skjedd igjen og igjen.

De mener heller det er genetikerne som ikke har forstått at også genene er utsatt for naturlig evolusjon, og kan ha blitt påvirket til å se nye ut når de egentlig er gamle.

En vedvarende gåte

Dette er punktet der forskning.no som regel forsøker å ordne opp i det faglige rotet, og fortelle hvordan ting egentlig henger sammen.

Men verken vi eller forskerne kan gjøre det denne gangen:

–Det vi står igjen med, er en gåte, skriver hovedforfatter Jonathan Losos og kollegene hans i artikkelen.

De setter sin lit til at fremtidige studier vil avsløre hvor gammel iguanslekten egentlig er, og dermed om det er genene eller fysiologien som lyver.

En klippegrevling døser i sola (Foto: University of Leicester)
En klippegrevling døser i sola (Foto: University of Leicester)

Losos og kollegene trøster seg med at det ikke er noen grunn til å tro at øglene er den eneste dyregruppa med dette problemet.

Det er ikke slik at øgleforskerne har hatt dårlige verktøy hittil, men nye teknikker har dessverre en tendens til å gjøre ting mer komplisert, heller enn enklere.

Bare spør de som fant ut at klippegrevlingen egentlig er i slekt med elefantene.

Fremtidens teknologier lover avsløringer vi aldri har sett for oss, skriver forskerne.

Og hvem vet, kanskje viser det seg at dinosaurene egentlig var en type kameleon?

Kilde:

J.B. Losos, D.M. Hillis og H.W. Greene (2012) Who Speaks with a Forked Tongue? Science Perspectives, publisert på nett 14. desember 2012

Powered by Labrador CMS