Dette er en fortelling om tre fiaskoer. Men fiaskoene er forskjellige.

De grupperer seg to og en. To hemmelige og ett åpent forsknings- og teknologiprosjekt. Åpenheten er en viktig forskjell i mine øyne, selv om det triste sluttresultatet kan være felles.

Jeg skal forklare hvorfor jeg mener forskjellen er viktig, men først vil jeg spole tilbake til et underlig møte der jeg deltok for en god del år siden.

Filmhistorien i en dråpe

Av hensyn til de som deltok, vil jeg ikke si mer om hvem som var med og hvor det skjedde.

En ung forsker var i ferd med å utvikle en teknologi som kunne revolusjonere datalagring. Ved å bruke arvestoffet DNA som lagringsmedium, skulle hele verdens filmhistorie kunne skvulpe nederst i et lite reagensrør.

Jeg fikk oppdraget med å forberede saken der nyheten skulle slippes. Det måtte skje i største hemmelighet.

Kryptert fiasko

All kommunikasjon mellom meg og forskeren gikk kryptert. Jeg begynte entusiastisk å skrive manus. 

Etter hvert begynte jeg å ane uråd. Den unge forskeren virket underlig flakkende da jeg intervjuet ham. Hele opplegget ble et godt lærestykke i manipulering.

Det viste seg nemlig at forskeren hadde en svært ærgjerrig far, som også var advokat. Han hadde arrangert den spesielle eksklusive avtalen og promoterte ellers sin sønn som best han kunne.

Det tok ikke mange måneder før drømmen om datadråpen i reagensrøret tørket stillferdig ut. Jeg rev i stykker avtalen, slettet de krypterte filene og fant meg andre spennende prosjekter og arbeidssteder.

Dotcom-tsunamien

For eksempel drømmene til en oppfinner fra Fredrikstad, Hans Gude Gudesen.

For oss som har levd noen år, skinner ennå firmanavnet Opticom med mystikkens perlemorsglans. Også denne perlen var lukket inne bak et tykt skall av hemmelighold.

Kanskje nettopp derfor danset aksjene i Opticom muntert på dotcom-tsunamien som skyllet over børsene på 1990-tallet.

Ekslusiv omvisning

Jeg ble nysgjerrig. Hva slags teknologi var det egentlig Gudesen hadde utviklet? Noen gamle utdaterte patenter satte meg på sporet. Også her gjaldt det datalagring, men nå på billig plastfilm istedenfor kostbare silisiumbrikker, som i vanlige pinneminner.

Etter mye trygling i telefonen fant jeg endelig meg selv sittende bak rattet på vei til Linköping. Jeg skulle få eksklusiv audiens i firmaet Thin Film Electronics. De hadde overtatt drømmene til Gudesen og Opticom, og skulle utvikle dem videre.

To unge svenske forskere viste meg rundt, kjølig avmålte. Inne i laboratoriene var det mye jeg fikk se, men enda mer jeg ikke fikk se - og vite. 

Sparebluss

Dette var hete saker, forstod jeg. Mikroprosessorgiganten Intel var inne med penger, så vidt jeg husker. Gudesen var også innom rett som det var, fikk jeg vite.

Reportasjen min må ha vært bra, for Gudesen skrev og ville bli portrettintervjuet av meg etterpå. Han var ellers utilgjengelig for media. Den eposten rotet jeg bort. 

I dag er Opticom historie. Thin Film Electronics har overlevd på sparebluss. Drømmene om enorm lagringskapasitet på plastfilm er nedskalert til elektroniske etiketter på forbruksvarer.

Selskapet går med underskudd, men er en potensiell pengemaskin, skrev Aftenposten 5. mai i år. Den gamle Opticom-drømmeperlen lyser fortsatt under skallet på havets finansielle bunn.

Torde ikke si noe

Hvorfor brast drømmene om massivt dataminne på plast og i DNA? Jeg tror hemmeligholdet har noe av skylden.

Under arbeidet med plastminnet prøvde jeg også å få norske akademikere i tale. En professor ved et stort norsk universitet visste en god del om teknologien til Opticom og Thin Film, men torde ikke å kommentere.

Hvorfor ikke? Han hadde kolleger som satset på Opticom. Han var redd for å ruinere dem.

Mistet sin glans

Dette er så kontraproduktivt i forhold til hvordan forskningen skal arbeide, at selv den naive, yngre utgaven av meg selv den gangen ble opprørt.

Hvordan kan idéer puste fritt i innestengt luft? Hvordan kan de brynes mot sunn skepsis og utvikles hvis de låses inne og ties i hjel?

Andre forskningsmiljøer har overtatt utviklingen av dataminne i DNA. Det ledende er European Bioinformatics Institute ved Cambridge i Storbritannia.

Vanlige minnebrikker er også blitt så billige at data på plastfilm ikke lenger er like forlokkende som i drømmene til Hans Gude Gudesen på 1980-tallet.

Med andre ord: Årene gikk, og perlen mistet sin glans, nede i dynnet av dulgsmål. Men ennå er det kanskje ikke for sent å hente den opp i lyset.

Vannkraft fra elver

På den andre siden: Åpenhet er ingen garanti for suksess. Men du verden så mye mer inspirerende det er å se folk som våger alt for en idé de tror på – med kameratuten tittende over skulderen.

Slik som de to gründerne Finn Kaare og Even Evensen. Jeg møtte dem første gang i optimistisk forsommersol på Golten mekaniske verksted ute på Sjursøya ved Oslo havn.

I røde kjeledresser balte de med metallplater og fagverk i den store hallen. Disse to entusiastene hadde satset hus og hjem og trygge jobber på å realisere drømmen om en ny teknologi.

De ville lage vridbare skovler som kunne hente vannkraft ut av rolig flytende elver, havstrømmer og tidevannsstrømmer uten demninger eller andre naturinngrep.

Triumfer og nederlag

I et par år fulgte jeg Finn og Even gjennom triumfer og nederlag. Jeg var der da den første prototypen av kraftverket ble heist ut i strømmen nedenfor Skollenborg kraftverk i Numedalslågen, fem kilometer sør for Kongsberg.

Jeg stakk også kameratuten og flomlyset opp i det våte, dødsslitne fjeset til Even en regntung, mørk høstkveld, timer etter at kraftverket hadde slitt seg i en uventet flom.

Jeg fikk følge nye forsøk noen kilometer lengre oppstrøms, ved Pikerfoss. Her klarte de to entusiastene endelig å få skovlene til å dreie i strømmen og hente ut energi, slik de håpet.

Nå, over ti år seinere, ser jeg at nettsidene til Water Power Industries ligger døde og forlatte. Søk på nettet gir ingen flere treff.

Sommerfugleffekten

Så hva er forskjellen fra datalagringsfloppene? Kanskje denne: Der de eksklusive svenske forskerne bak Thin Film ga meg en fattigslig, forvirret følelse av å være dum og bli lurt, har de to romslige gründerne bak vannkraftverket faktisk gitt meg mer enn de aner.

Kanskje er det ikke bare jeg som er blitt inspirert av entusiasmen deres, av vågemotet, av åpenheten. De er en av grunnene til at jeg har fortsatt i mange år som forskningsjournalist.

Hvordan har de inspirert andre? Det får jeg aldri vite. Kanskje vil andre utvikle denne teknologien videre, eller få idéer til andre og like dristige prosjekter.

Sommerfugleffekten kan få deres friske pust til å bli en storm, et annet sted til en annen tid. Men sommerfugleffekten dør i innestengt luft.

Det er gjort mindre endringer i artikkelen 18.5.2014

Lenker:

De lever i fremtiden, artikkel i Aftenposten 5. mai 2014 der Thin Film Electronics er nevnt

Thin Film Electronics, firmaets nettsider

Opticom fra innsiden, om reportasjen fra Thin Film Electronics, fra NRKs arkiv

Digital files stored and retrieved using DNA memory, artikkel i physicsworld.com

Vannkraft uten fosser og demninger, om reportasjen i Verdt å vite, fra NRKs arkiv

Water Power Industries, firmaet til Even Evensen og Finn Kaare