Ikke neandertalere likevel?

Britiske forskere er ikke så sikker på at våre forfedre sto i med neandertalerne likevel.

Publisert
Ferrassie-skallen - fra en neandertaler. Den befinner seg i Musée de l'Homme i Paris og ble oppdaget i 1909 i La Ferrassie i Frankrike. (Foto: Wikimedia Commons)
Ferrassie-skallen - fra en neandertaler. Den befinner seg i Musée de l'Homme i Paris og ble oppdaget i 1909 i La Ferrassie i Frankrike. (Foto: Wikimedia Commons)

Dette er diskusjonen uten ende: Skjedde det seksuelle møter mellom neandertaler og våre forfedre, med hybridbarn som følge? Eller ikke?

I løpet av åra har det kommet forskning som peker i begge retninger. Et av de siste og mest betydningsfulle bidragene var rapporten til Richard Green og kollegaer, som hadde sammenlignet gammelt neandertal-DNA med arvestoffet til moderne mennesker.

Artikkelen konkluderte med at ja – forfedrene til europeere og asiater har stått i med neandertalerne. Derfor har folk i Europa og Asia fortsatt 1-4 prosent av genomet felles med våre forhistoriske fettere.

Nå mener imidlertid et forskerteam fra University of Cambridge at tolkningen er feil.

Joda, vi bærer på det felles DNAet, men dette arvematerialet stammer ikke fra blandingsvarianter mellom de to artene.

Likheten kan helt fint forklares ut ifra artenes felles opphav, argumenterer forskerne.

To bølger

Langt tilbake stammer både våre forfedre og neandertalerne antagelig fra samme art – en type fortidsmenneske som levde i Afrika.

For 350 000 til 300 000 år siden vandret en gjeng av disse tidlige menneskene inn i Europa. Der ble de isolert fra resten og utviklet seg etter hvert til en ny art – neandertalerne.

Menneskene som var igjen i Afrika ble med tida til moderne mennesker – altså våre forfedre. Så, for rundt 80 000 år siden, vandret en ny bølge nordover fra Afrika. Dette var menneskene som ble til dagens europeere og asiater. 

Geografiske variasjoner

I 2010 oppdaget Green og co at mennesker i Europa og Asia har felles DNA med neandertalerne, mens folk sør for Sahara ikke har det. Dette tolket de som et klart tegn på at noen av de moderne menneskene som vandret opp fra Afrika må ha paret seg med neandertalere de møtte.

Problemet med denne konklusjonen er imidlertid at den ikke tar høyde for variasjonene innen en art over store geografiske avstander, mener Andrea Manica fra University og Cambridge og kollegaene hans.

Det var ikke slik at populasjonene på det afrikanske kontinentet blandet seg fritt, argumenterer forskerne.

Det finnes både arkeologiske og genetiske spor som tyder på at det var lite utveksling av folk mellom populasjoner i ulike deler av Afrika. 

Dermed var DNAet til de moderne menneskene som levde i Nord-Afrika etter all sannsynlighet mer likt DNAet til de som hadde utvandret derfra for over 300 000 år siden og ble til neandertalerne.

Bedre forklart av felles opphav

Da er det altså ikke usannsynlig at den nye bølgen med moderne mennesker som skyllet nordover for rundt 80 000 år siden, allerede var litt likere neandertalerne enn folkene som levde sør i Afrika var.

Men kan dette fullt ut forklare likheten som Green og gjengen fant mellom DNAet til neandertalerne og moderne europeere og asiater?

Etter å ha gjort grundige simuleringer av utviklinga til mange populasjoner over en halv million år, mener forskerne at saken er ganske klar:

De genetiske likhetene mellom neandertalere og europeere og asiater kan faktisk bedre forklares av et felles nordafrikansk opphav, enn av paringer mellom neandertalere og moderne mennesker.

- Selv om vi ikke påstår at anatomisk moderne mennesker aldri blandet seg med andre hominider, antyder våre resultater at eksisterende beviser for slike blandingshendelser i beste fall er ufullstendige, skriver forskerne i siste utgave av PNAS. 

Om siste ord i denne diskusjonen dermed er sagt, er imidlertid heller tvilsomt.

Referanse:

A. Eriksson & A. Manica, Effect of ancient population structure on the degree of polymorphism shared between modern human populations and ancient hominins, Proceedings of the National Academy of Sciences, Early edition, 13. august 2012, doi/10.1073/pnas.1200567109