Svalbard lå på breddegraden til Trøndelag og var varmere og våtere for 123 millioner år siden. Plantespisende ornithopoder lager fotavtrykk i sanden. Fram til nå har forskerne trodd at fotavtrykkene kom fra en rovdinosaur, men de går alltid på to bein. Nå har forskerne funnet avtrykk av framføttene. Det viser at dinosaurene gikk på alle fire. (Illustrasjon: Esther van Hulsen)
Svalbard lå på breddegraden til Trøndelag og var varmere og våtere for 123 millioner år siden. Plantespisende ornithopoder lager fotavtrykk i sanden. Fram til nå har forskerne trodd at fotavtrykkene kom fra en rovdinosaur, men de går alltid på to bein. Nå har forskerne funnet avtrykk av framføttene. Det viser at dinosaurene gikk på alle fire. (Illustrasjon: Esther van Hulsen)

Svalbards eneste rovdinosaur har blitt vegetarianer

Forbeina avslørte den.

Publisert

Forskningsprogrammet LoCrA

LoCrA – Lower Cretaceous basin studies in the Arctic – er et større forskningsprogram som har som mål å øke forståelsen av avsetningsmiljøet og bassengutviklingen fra krittperioden i Arktis.

Dette er et samarbeid som ble startet av Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Universitetet i Stavanger og omfatter nå mange norske og utenlandske universiteter.

(Kilde: Jørn Hurum, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo)

En dinosaur vagger i sjøkanten på en landtunge. Bakbeina setter avtrykk i sanden. 123 millioner år seinere skal landtungen få navnet Boltodden – om lag 100 kilometer sørsørøst for Longyearbyen på Spitsbergen.

Kontinentplatene har dyttet Spitsbergen lenger nord i dag. Da dinosauren stod på stranda, i begynnelsen av krittida, lå Svalbard på trønderske breddegrader, rundt 65 grader nord.

Men klimaet var neppe trøndersk. Skoger av gingko og nåletrær dekket myrlandet bak stranda og åsene mot fjellene. Det var varmere og våtere.

Dinosauren vagget videre. Bølger skyllet inn over stranda med gjørme fra grunna. Gjørma la seg i sporene. Nye lag sand vasket over gjørma. Så gikk det 123 millioner år.

Spor med klør

I 1976 hadde leira for lengst råtnet opp. Likevel – bakbeina til dinosauren stod fortsatt trykt ned i sanden, som nå hadde blitt til sandstein.

Den amerikanske petroleumsgeologen Rosalind Edwards gikk over sandsteinen på Boltodden i 1976. Da fikk hun se avtrykkene.

De talte sitt tydelige språk ­– tretti centimeter lange og med tydelige avtrykk av klør på ett av sporene. Dette måtte være en mellomstor rovdinosaur – den første rovdinosauren som var funnet på Svalbard. Trodde Edwards.

Boltodden ligger på sørøstkysten av Spitsbergen, om lag 100 kilometer sørsørøst for Longyearbyen. Andre steder hvor det er funnet dinosaurspor er merket med TS (tracksites) i kartet til venstre. Festningen rett vest for Longyearbyen var det første stedet hvor dinosaurspor ble funnet, i 1960. Det var en verdenssensasjon. Den gangen kjente ikke forskerne til at kontinentplatene flytter seg over jordskorpen, så det ble tatt som et tegn på at dinosaurer kunne leve i mye kaldere strøk. (Foto: (Figur: Fra studien i tidsskriftet til Geological Society, London, doi:10.1144, Creative Commons-BY 3.0-lisens))
Boltodden ligger på sørøstkysten av Spitsbergen, om lag 100 kilometer sørsørøst for Longyearbyen. Andre steder hvor det er funnet dinosaurspor er merket med TS (tracksites) i kartet til venstre. Festningen rett vest for Longyearbyen var det første stedet hvor dinosaurspor ble funnet, i 1960. Det var en verdenssensasjon. Den gangen kjente ikke forskerne til at kontinentplatene flytter seg over jordskorpen, så det ble tatt som et tegn på at dinosaurer kunne leve i mye kaldere strøk. (Foto: (Figur: Fra studien i tidsskriftet til Geological Society, London, doi:10.1144, Creative Commons-BY 3.0-lisens))

Fra to til fire

38 år seinere – sommeren 2014 – fikk Boltodden nytt besøk av forskere. Den norske paleontologen Jørn Hurum og hans kolleger ville kartlegge avtrykkene i detalj. Og de fant noe som Edwards hadde oversett.

For det første – her var mange flere fotspor. Faktisk var dette den største flaten med dinosaurspor på hele Svalbard.

Og for det andre – sporet talte ikke så tydelig om en rovdinosaur som Edwards hadde trodd i 1976. Faktisk talte ikke sporet om to bein. Det talte fire.

Forskere fra Naturhistorisk museum i Oslo, UNIS på Svalbard og University of Alaska Fairbanks kartlegger fotsporene på Boltodden i 2014. (Foto: Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.)
Forskere fra Naturhistorisk museum i Oslo, UNIS på Svalbard og University of Alaska Fairbanks kartlegger fotsporene på Boltodden i 2014. (Foto: Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.)

Tok livet av rovdinosaur

Patrick Druckenmiller og Jørn Hurum fant små, runde fordypninger som lå litt til siden og foran hvert fotspor.

– Ser du det samme som meg? Spurte Jørn Hurum den gangen under Svalbards kalde sommerhimmel.

– Ja, svarte Patrick. – Jeg har faktisk gått og tenkt på det samme i en halvtime.

– Det var noe dritt å ha tatt livet av den eneste rovdinosauren på Svalbard, sier Jørn Hurum da han gjenforteller episoden til forskning.no. For det var faktisk det de hadde gjort.

Noen av fotsporene på Boltodden, fotografert i 2014. Sporet til venstre for midten ble funnet i 1976. Legg merke til de runde framfotsporene! Tommestokken er en meter lang. (Foto: Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.)
Noen av fotsporene på Boltodden, fotografert i 2014. Sporet til venstre for midten ble funnet i 1976. Legg merke til de runde framfotsporene! Tommestokken er en meter lang. (Foto: Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.)

Fuglefoting

De ekstra fordypningene var nemlig avtrykk av forbeina til dinosauren. Da måtte den være en planteeter.

– Ingen rovdinosaur er noen gang funnet som gikk på fire, unntatt antagelig Spinosaurus, sier Hurum.

Spinosaurus var en kjempe blant kjøtteterne. Vekten kan ha tvunget den ned på alle fire fra tid til annen, tror noen forskere.

Men sporene på Svalbard var for små, og eldre enn Spinosaurus. Den firbeinte gangen ledet Hurum og kollegene hans til en ny konklusjon: Sporene kom fra en fuglefoting ­ – en ornithopode.

Les også: - Et spennende funn

Kortere vei til maten

Ornithopodene hadde tre tær, som fuglene. De var planteetere og gikk opprinnelig på to bein. Men etter hvert som de utviklet seg, gikk de motsatt vei av mennesket – de bøyde seg ned fra tobeint til firebeint gange. Hvorfor?

Av samme grunn som kua ikke går på to. Går du på fire, så er veien til maten kortere når den vokser frodig og grønn på bakken under deg.

Lurt av sanden

Hurum og kollegene hans hadde enda et mysterium de måtte oppklare. Bakføttene til ornithopoden hadde tydelige avtrykk av en klo. Hva skal en planteeter med en klo?

Det var ingen klo. Tærne var runde. Det var sanden som hadde spilt forskerne et puss.

– Tenk deg at du går på en sandstrand. Avtrykkene av tærne dine er runde. Så renner sanda fra sidene inn mot bunnen. Dermed blir avtrykkene spissere. Tærne ser nesten ut som klør, sier Hurum.

Sporene ble fotografert og omformet til tredimensjonale modeller (til høyre). Her er sporet etter en framfot som viste at dette ikke var en rovdinosaur. (Foto: Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.)
Sporene ble fotografert og omformet til tredimensjonale modeller (til høyre). Her er sporet etter en framfot som viste at dette ikke var en rovdinosaur. (Foto: Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.)

Klimamysterium

Så må vi altså tegne bildet av stranda for 123 millioner år siden om igjen. Den tobeinte kjøtteteren med skarpt blikk etter rov har blitt en firbeint fuglefoting som trasket over stranda – eller kanskje det var det et elveleie – mens den nappet i seg frodig grønt. Eller – hvor frodig var det egentlig?

– Klimaet i begynnelsen av krittiden er litt av en gåte, sier Hurum. – Noen plantefossiler og jordlag tyder på et klima som i Sør-Frankrike i dag. Men Svalbard lå på 65 grader nord. Solinnstrålingen var mindre, og årstidene var kraftigere.

Vintrene var kanskje ikke helt trønderske, men likevel – hvordan klarte dinosaurene seg i kulda? 

– De kan ha vært delvis likevarme. Forbrenningen deres kan ha lignet på forbrenningen til våre fugler, sier Hurum.

Usikkert opphav

Men selv om de hadde forbrenning som fugler og føtter som fugler, skilte ornithopodene seg fra fuglene på en viktig måte – de kunne ikke fly.

Hvis de skulle komme seg til Svalbard, måtte de ta beinvegen. Hvor kom de fra?

Kontinentalplatene lager enda en gåte for forskerne. Hvis du spoler baklengs i filmen som viser hvordan platene har drevet over jordskorpa, ser du at Svalbard kan ha hengt sammen med Grønland og Nord-Amerika, men ikke med Europa.

Likevel – slike firbente fuglefotinger var typiske for Europa den gangen. Hva er forklaringen?

Mistet og fått

– En mulighet er at firbente ornithopoder var mer utbredt over Grønland og Nord-Amerika på denne tida enn antatt, skriver forskerne i studien i tidsskriftet til Geological Society i London.

– Alternativt kan spredning mellom Europa og Svalbard ha vært mulig med en landforbindelse som ikke kan sees på (…) rekonstruksjoner, fortsetter studien.

Forskerne har med andre ord mistet en rovdinosaur, men fått nye mysterier å finne ut av i fossilskatten på Svalbard.

Referanse:

Hurum, Jørn H., Druckenmiller, Patrick S., Hammer, Øyvind, Nakrem, Hans A., and Olaussen, Snorre 2016: The theropod that wasn’t: an ornithopod tracksite from the Helvetiafjellet Formation (Lower Cretaceous) of Boltodden, Svalbard. Geological Society, London, Special Publications 434, doi:10.1144/SP434.10.