Alle de ledige i studien hadde angst eller depresjon. Dessuten var alle motiverte for å begynne å søke arbeid.  (Foto: luxorphoto / Shutterstock / NTB scanpix)
Alle de ledige i studien hadde angst eller depresjon. Dessuten var alle motiverte for å begynne å søke arbeid. (Foto: luxorphoto / Shutterstock / NTB scanpix)

Dansk program for arbeidsledige med angst og depresjon har ingen effekt

– Da vi kom frem til resultatet, tenkte vi: «Å nei», sier forsker.

Publisert

Historien kort

  • Ut fra solid internasjonal evidens har danske forskere utviklet og testet en spesiell arbeidsinnsats til ledige med angst eller depresjon.
  • Programmet virker ikke bedre enn jobbsenterets tiltak med praksis, lønnstilskuddsjobb og jobbsøkingskurs.
  • Etter to år var 44 prosent av de som deltok i arbeid eller utdanning. I kontrollgruppen var det 38 prosent. Den forskjellen var ikke statistisk signifikant. 75 prosent ble vurdert til å være arbeidsdyktige.

Annen aktør for psykisk syke

Den private bedriften Sherpa har stått for å teste innsatsen.

Sherpa er spesialisert i å hjelpe ledige med psykisk sykdom tilbake i arbeid eller utdannelse. Kommuner henviser ledige til Sherpa, som oftest etter de har vært gjennom flere aktiverings- og jobbtreningsforløp uten å oppnå det forventede utbytte.

De ledige har ofte sosiale problemer og en uavklart økonomi.

Sherpa arbeider mange av de samme elementene som i programmet, og bedriften har vært med på å utvikle programmet på bakgrunn av sine erfaringer.

Virker for alvorlige tilfeller

Det danske programmet er utviklet på bakgrunn av internasjonal forskning i arbeidsinnsatsen IPS (Individual Placement and Support), som er utviklet til pasienter med vanskelig psykisk sykdom – for eksempel schizofreni eller bipolar lidelse.

Det er solid internasjonal vitenskapelig evidens for at IPS virker for ledige som er veldig langt fra arbeidsmarkedet, og som er alvorlig psykisk syke. Mer enn halvparten kommer i arbeid på ordinære vilkår.

Forskere fra Region Hovedstadens Psykiatri har sammen med Arbejdsmarkedsstyrelsen og den private bedriften Sherpa utviklet den egne versjonen av IPS, som er målrettet til ledige med angst og depresjon.

Et dansk program der ledige som er rammet av angst eller depresjon, følges tett av både mentor og karriererådgiver, virker ikke bedre enn standardtilbudet.

Det viser en ny studie, der danske forskere har utviklet og testet programmet på i alt 326 personer. Hypotesen var at innsatsen ville få dobbelt så mange i arbeid. Det viste seg ikke å være tilfellet.

– Vi trodde virkelig det ville fungere. At en mentor og en skreddersydd innsats ville forbedre situasjonen for denne gruppen. Det er overraskende at det ikke hadde noen effekt. Da vi kom frem til resultatet, tenkte vi «å nei», sier forsker Lone Hellström fra Københavns Universitet.

Hun er førsteforfatter på en artikkel om resultatene, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Occupational and Environmental Medicine.

Velutdannede langt fra arbeidsmarkedet

Alle de 326 ledige i studien var enten i matchgruppe 2 eller matchgruppe 3 og hadde diagnosen angst eller depresjon. Alle hadde vært innlagt på en psykiatrisk avdeling på grunn av sykdommen.

Matchgruppe 2 vurderes av myndighetene til å være minst tre måneder fra å kunne ivareta et arbeid, mens matchgruppe 3 er enda lenger unna.

Dessuten var det et krav at de skulle ha vært i jobb eller utdannelse innen de siste tre årene, og at de selv var motivert for å finne en ny jobb.

– Det fleste hadde ganske god utdanning, de hadde vært i jobb før, og de hadde ikke noen lang sykdomshistorie, sier Hellström.

Halvparten deltok i forskernes program. Det var den private aktøren Sherpa som sto for det praktiske arbeidet.

Samtidig skulle de arbeidsledige gå på møter og delta i aktivering via jobbsenteret.

Den andre halvparten gikk bare hos jobbsenteret.

I intervensjonen fikk de tilknyttet både en mentor og en karriererådgiver. Mentorens fokus var å hjelpe med de helsemessige og sosiale utfordringene som sto i veien for at den ledige kunne være i utdannelse eller jobb.

I jobbsenteret er det fokus på å få de ledige ut i bedriftspraksis eller lønnstilskuddsjobb. Hos bedriften Sherpa, som har stått for å teste innsatsen, har man fokus på at folk skal ha vanlige jobber. (Foto: ricochet64 / Shutterstock / NTB scanpix)
I jobbsenteret er det fokus på å få de ledige ut i bedriftspraksis eller lønnstilskuddsjobb. Hos bedriften Sherpa, som har stått for å teste innsatsen, har man fokus på at folk skal ha vanlige jobber. (Foto: ricochet64 / Shutterstock / NTB scanpix)

Det vil si praktiske oppgaver som å bli med til legen, åpne posten, søke boligsikring, bistå med å betale regninger og handle.

Karriererådgiveren og pasienten samarbeidet om å finne frem til hvilken type jobb eller utdannelse de ønsket seg, og hva som var realistisk. Målet var jobb eller utdannelse på ordinære vilkår.

Karriererådgiveren hjalp for eksempel med å finne ledige jobber, skrive søknader og CV, øve på intervjuer og sende inn søknader.

Under halvparten fikk jobb

Forskerne fulgte de ledige i to år. Etter to år ble 75 prosent vurdert som arbeidsdyktige. Likevel var bare om lag 40 prosent i jobb eller utdannelse. Det gjaldt begge gruppene.

Økonomiprofessor Michael Rosholm fra Aarhus Universitet også overrasket over den manglende effekten. Han forsker på sysselsettingsinnsats for utsatte grupper.

– Vi vet at et lignende opplegg fungerer for de med alvorlige psykiatriske lidelser. Forskning viser at sykemeldte med stress kan hjelpes tilbake i arbeid med slike intervensjoner. Det er nærliggende å tenke at denne typen innsats har effekt. Så jeg er også litt overrasket, sier han.

Hvorfor virket det ikke?

Forskerne har flere teorier på hvorfor innsatsen tilsynelatende var uten effekt:

  1. Manglende samarbeid mellom behandling og jobbsenter. De som deltok i forskernes program, gikk også på jobbsenteret og hadde plikt til å delta i den aktiveringen som jobbsenteret satte i gang. Hvis jobbsenteret stilte krav om en bestemt aktivitet, kom det i tillegg til forskernes program. Det kan ha blitt for mye. Ifølge Lone Hellström er dette sannsynligvis den viktigste forklaringen.
  2. Manglende åpenhet om psykisk sykdom. De som deltok i intervensjonen ønsket ikke å være åpne overfor potensielle arbeidsgivere om at de hadde angst eller depresjon. I det opprinnelige programmet, som var rettet mot personer med schizofreni, var en drøfting av dette et viktig punkt. Åpenhet gir muligheter for at arbeidsgiveren kan ta litt ekstra hensyn.
  3. Folk var for syke. Forskerne var faktisk overrasket over hvor dårlige deltakerne i forskningsprosjektet var. Kanskje ble innsatsen gitt på et tidspunkt der de fortsatt var for syke til å få noe ut av programmet. To år senere var det fortsatt omkring 20 prosent som hadde depresjon eller angst.

– Det er snakk om en relativt belastet målgruppe, og vi vet at det er vanskelig å få denne gruppen tilbake i arbeid. Kanskje har de vært litt for optimistiske. Men det opprinnelige programmet fungerte for pasienter med alvorlige psykiatriske lidelser, sier professor Michael Rosholm.

En del av de ledige var fortsatt så syke at de fikk ECT (elektrosjokk). Den behandlingen kan blant annet gi kortere eller langvarige hukommelsestap. (Foto: Pavel L Photo and Video / Shutterstock / NTB scanpix)
En del av de ledige var fortsatt så syke at de fikk ECT (elektrosjokk). Den behandlingen kan blant annet gi kortere eller langvarige hukommelsestap. (Foto: Pavel L Photo and Video / Shutterstock / NTB scanpix)

Man trenger altså ikke alltid å være frisk for å begynne å jobbe. Det er også erfaringene hos Sherpa, som har stått for innsatsen. Men likevel:

– Denne gruppen besto av folk som hadde det ille. Timing bør kanskje være annerledes. Det var brukere som nettopp hadde fått en diagnose og for eksempel var i gang med ECT (elektrosjokk). Hvis du ikke får sove, har problemer med hukommelsen og ikke engang klare å dusje, er det ikke gitt at du er klar til å delta i et slikt program, sier Trine Lindahl, som er direktør i Sherpa.

Takk for jobben – jeg er deprimert

I programmet var det en løpende diskusjon om deltakerne skulle fortelle en mulig arbeidsgiver om diagnosen.

En fordel kunne være hjelp til å få ene-kontor eller færre timer hvis man trengte det. En ulempe kunne være at man kanskje ikke ville få jobben.

–  Siden deltakerne ikke ville være åpne, kan det ha blitt vanskelig å støtte dem godt nok, sier Lone Hellström.

Trine Lindahl fra Sherpa forstår ikke argumentet med den manglende åpenheten om sykdommen. Hun understreker at alle de som var gjennom intervensjonen, vurderte dette.

– Vi diskuterte alltid fordeler og ulemper sammen med brukerne, sier hun.

De færreste valgte å være åpne.

– Et arbeidsmarked vil alltid være slik at man velger den som er mest kompetent. Målgruppen vår var folk som har vært i arbeid før. Vi hadde svært få som selv opplevde at trengte støtte for å klare en vanlig jobb. Går du til en jobbsamtale og sier «Hei, jeg er veldig glad for å komme til intervju, for jeg har akkurat vært gjennom en tung periode og tar fortsatt medisiner og må ha fri hver torsdag for å gå til poliklinisk behandling», så får du ikke jobben, sier hun.

Lone Hellström forstår det synspunktet, men mener likevel at en diskusjon om åpenhet med karriererådgiveren kunne hatt effekt.

– Mange skifter mening om åpenhet hvis de har problemer med å få eller holde på en jobb. De finner ut at den støtten de kan få, er bedre hvis de kan være i dialog med arbeidsgiver, sier hun.

Michael Rosholm er enig i at det kan være viktig å være åpen om situasjonen. Likevel:

– Problemet er at de ikke har en jobb å vende tilbake til. Hvis du har vært sykmeldt og kjenner arbeidsgiveren, er det enklere å snakke om sykdommen med en ny mulig arbeidsgiver, sier han.

Kanskje jobbsenteret gjør en god jobb

En mulig fjerde forklaring kan være at den innsatsen jobbsenteret har, faktisk er bra nok.

– Det er noe av det vi har snakket om i forskergruppen. Kanskje tilbudet er godt nok. Likevel ser vi at 75 prosent var arbeidsdyktige, men bare 40 prosent kom i arbeid. Det virker lite, sier Lone Hellström.

Forskerne arbeider nå videre med å teste en modell med samarbeid mellom jobbsenter og psykiatrien.

Referanse:

L. Hellström mfl: «Effect on return to work or education of Individual Placement and Support modified for people with mood and anxiety disorders: results of a randomised clinical trial», Occupational and Environmental Medicine (2017), doi: 10.1136/oemed- 2016–104248

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.