Koronapandemien kan ha bidratt til større framgang for diktatorer og autoritære regimer enn på mange år.

Spørsmålet forskere stiller seg, er om demokratiet i verden nå er på vei inn i en tydelig og langvarig motbølge?

Mye mer kunnskap

Forskning på demokrati og diktatur er et felt der forskningen har gått kraftig framover de siste årene. Forskerne har nå mye bedre muligheter for å gi oss relativt sikre svar, enn de hadde for bare ti år siden.

– At demokrati og diktatur er noe som går i bølger har vi nå mye belegg for å kunne slå fast, sier Carl Henrik Knutsen, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Demokratinivået globalt har i perioder vokst mye – spesielt fra midten av 1970-tallet til midten av 1990-tallet.

Et foreløpig toppunkt for demokrati i verden ble trolig nådd i året 2012.

– Så har vi hatt perioder med stagnasjon og noen ganger tilbakegang, fortsetter Knutsen.

– Dataene våre kan tyde på at det er en slik periode vi er inne i nå.

Spørsmålet statsvitere stiller er om dette blir «Den tredje motbølgen» som demokratiet møter på 200 år.

Kriser er farlige for diktatorer

Knutsen henter mye av det han nå vet fra det store internasjonale prosjektet Varieties of Democracy (V-Dem) som han er med på å lede. I dette prosjektet samarbeider 3000 samfunnsforskere og andre eksperter på verdens land om å kode enorme mengder med opplysninger.

Disse er knyttet opp mot flere enn 450 indikatorer som måler demokrati. Dataene strekker seg fra den franske revolusjonen i 1789 og fram til i dag. V-

– Vi har nå veldig mye mer presis informasjon om demokratiets tilstand, langs ulike dimensjoner, enn vi hadde for noen år siden, sier Knutsen.

Det var forskere ved V-Dem-instituttet i Gøteborg som i sin årsrapport i fjor kunne konkluderte med at over halvparten av alle verdens land nå har et autokratisk styresett – for første gang siden 2001. Konklusjonen er basert på ett demokratimål laget fra V-Dem dataene.

Disse autokratisk styrte landene er sammen hjem for 54 prosent av jordas befolkning.

All den nye informasjonen kan forskerne også bruke til å studere hvordan det blir demokrati og hva ulike styresett kan gi folk.

Ett klart funn er at økonomiske kriser er farlig for alle slags regimer, men ikke minst for diktaturer. Kriser bidro sannsynligvis til å velte både det franske diktaturet før revolusjonen i 1789 og det tyske demokratiet da Hitler tilranet seg makten.

Det samme har skjedd i mange andre land.

Demokrati går i bølger

I en rekke land som Kina, Filippinene og India har sittende ledere og regjerende partier brukt koronaviruset og pandemien til å stramme grepet om makten.

Myanmar har nettopp hatt militærkupp.

I USA ble president Donald Trump sitt forsøk på selvkupp så vidt stanset, mye takket være Trumps fatalt dårlige håndtering av covid-19.

Demokrati er altså noe Carl Henrik Knutsen og andre demokratiforskere kan slå fast at går i bølger – og motbølger.

Knutsen har nettopp kommet med en ny bok som enkelt og greit heter «Demokrati og diktatur». Der samler han den nyeste kunnskapen om disse demokratibølgene og mye annet innenfor fagfeltet. Deler av dette er hans egen forskning.

Er demokratiet best i små land?

Å måle demokrati i verden kan gjøres på flere måter. Et klart framskritt med det store V-Dem-prosjektet, er at mange forskere her er blitt enige om hva de skal undersøke og legge vekt på.

Forskerne ser at i vår tid, så er det særlig i små land at demokratiet går fremover.

I store land sliter demokratiet klart mer.

Mest framgang for demokratiet har det vært i land som Armenia, Gambia, Tunisia og Sri Lanka.

Latin-Amerika har nå mange demokratier. I Afrika har en rekke land klart å kvitte seg med autoritære ledere.

– Men ifølge flere av V-Dem sine mål har det vært en nedgang i graden av demokrati i store og viktige land som Tyrkia, Russland, Brasil, India og USA.

Nedgangen har vært fra et allerede ganske autoritært utgangspunkt som i Russland. Eller fra et langt mer demokratisk utgangspunkt som i USA.

Autokrater lærer av hverandre

– Det er litt illevarslende at demokratiet går tilbake i store land, mener Knutsen.

Forskerne ser nemlig at både demokrati-tilhengere og ledere i diktaturer kan være gode til å lære opp forbundsfeller i andre land.

– Begge gruppene lærer av det som skjer i andre land. Særlig i naboland.

Store land som Tyrkia og Russland har ofte både insentivene og ressursene til å påvirke nabolandene sine til å gå i mindre demokratisk retning.

Samtidig finnes det motkrefter:

– Man kan si mye om USAs globale påvirkning opp gjennom historien med CIAs støtte til udemokratiske kupp og mye annet. Men fra 1990-tallet, etter Sovjetunionens fall, så har både USA og EU jevnt over utøvet en positiv innflytelse på demokratiet i andre deler av verden.

Status i pandemiåret 2021

Hva er så status for demokrati og diktatur i verden nå i pandemiåret 2021?

I 25 land har diktatorer og autokratiske regimer så omfattende kontroll at forskere tilknyttet V-Dem-prosjektet mener koronapandemien uansett ikke gjør mye fra eller til.

Men i hele 48 andre land ser disse demokratiforskerne en sterk fare for at mer eller mindre autoritære ledere vil bruke covid-19 til varige innskrenkninger i slikt som ytringsfrihet og frie valg.

De tre demokratibølgene

Den kjente amerikanske statsviteren Samuel Huntington var i sin bok «The Third Wave» i 1991, først med å peke på at det har vært tre store demokratibølger de siste 200 årene.

Den første var en lang bølge som varte fra 1820-tallet og helt fram til 1920-tallet, altså i rundt hundre år. Bølgen topper seg rett etter 1. verdenskrig, da mange nye demokratiske stater blir etablert.

Motbølgen kan ha begynt i 1922 da Benito Mussolini klarer å velte den demokratisk valgte regjeringen i Italia. Deretter fester diktaturer grepet i Tyskland i 1933 og etter hvert i en rekke land i Sentral- og Øst-Europa.

Bunnpunktet for demokratiet blir nådd året 1943.

En ny demokratibølge kommer etter 2. verdenskrig i kjølvannet av frigjøring og avkolonisering. Men den blir nokså kortvarig. I mange avkoloniserte land blir frigjøringsheltene til diktatorer med egne partidiktaturer. Andre tidligere kolonier opplever militærkupp.

Den 25. april 1974 kaster militære kuppmakere i Portugal det autoritære regimet i landet. Det kan ha vært startpunktet for den tredje store demokratiseringsbølgen, mener Huntington. Etterpå får vi demokrati i Spania, Hellas og flere latinamerikanske land.

Så følger Sovjetunionens sammenbrudd rundt 1990 og demokratiet kommer til Øst-Europa. Videre utover på 1990-tallet faller et skred av ettpartiregimer og militærregimer i Afrika sør for Sahara. Disse erstattes av mer eller mindre gode demokratier.

Den globale Polyarchy-indeksen passerte i 1998 for første gang 0,50.

Året 2012 var den oppe i 0,54. Et toppunkt for demokratiet i verden så langt, ifølge denne indeksen.

I 2019 hadde dette sunket til 0,52.

Hva den ble for året 2020, regner forskere nå på.

«Den tredje motbølgen»

Det store spørsmålet nå er altså vi om vi kan være på vei inn i en ny – og kanskje langvarig – motbølge for demokratiet i verden.

Er «Den tredje demokratibølgen» som kanskje begynte med revolusjonen i Portugal i 1974, og deretter for alvor fikk fart etter Sovjetunionens sammenbrudd, nå i ferd med å bli erstattet av «Den tredje motbølgen»?

Forskerne i V-Dem-prosjektet har allerede tydelig registrert at pandemiåret 2020 åpnet opp et mulighetsvindu der flere autokratiske regimer så sitt snitt til å stramme grepet.

Dette kommer etter en ganske klar trend de siste ti årene, der både ytringsfriheten, situasjonen for mediene og organisasjonsfriheten er blitt svekket i verden. Også undertrykkelse av opposisjonelle er blitt mer omfattende.

Om valgene som er holdt er blitt mindre frie, er forskerne mer usikre på.

– Mellom forskere er det nå mye debatt om den tilbakegangen for demokratiet som vi ser, virkelig er en klar trend, forteller Knutsen.

– Vi diskuterer om tilbakegangen er sterk nok til å konkludere med at vi er inne i «Den tredje motbølgen» for demokratiet.

Knutsen mener selv at det nå er mer som peker i retning av at dette er riktig, enn det var for noen år siden. Statsvitere som graver i dette, lurer også på når denne motbølgen egentlig startet og hvor kraftig vi kan si at den er.

Er diktaturer mer effektive?

Under koronaen har mange vært opptatt av forskjeller mellom diktaturer og demokratier i håndteringen av krisen.

Flere har hevdet at diktatorer viser seg mer effektive enn demokratier i krisetider, som under en pandemi.

– Den konklusjonen kan være lett å trekke, innrømmer Knutsen.

Spørsmålet er om det virkelig stemmer.

– I autokratier er makten gjerne mer sentralisert enn i demokratier. Det er færre begrensninger på hva lederne i landet kan gjøre. De kan få gjennomført harde tiltak og de kan gjøre det raskt.

– I en krisesituasjon er det helt klart noen ganger en fordel.

– Ledere i regimer uten demokrati kan dure i vei med store prosjekter. De kan greit bygge et enormt sykehus, en gigantisk vanndam eller flytte på to millioner mennesker. De behøver heller ikke være redd for å tape makten ved neste valg om de gjør noe feil.

– Gjør demokratiske ledere det samme, blir de fort arbeidsledige.

Demokrati har flere fordeler

Men også demokratier har noen klare fordeler. Trolig flere enn diktaturer.

– Når lederne i et land står overfor en ny og vanskelig situasjon, er det ofte ikke så enkelt å si med en gang hva som er riktig politikk. Da er det mer fornuftig å gå litt gradvis fram, slik man gjerne må i demokratier, påpeker Knutsen.

Demokratier har også en veldig klar fordel når det kommer til informasjon.

– I diktaturer har nemlig folk en tendens til å fortelle lederne i landet det de tror at lederne vil høre. Da blir det mye vanskeligere å få rettet opp en feil kurs.

– Når diktatorer gjør feil så gjør de dessuten mye større feil enn det demokratiske politikere er i stand til. Kriser de ikke takler, eller kriser de selv skaper, blir ofte mye større enn i demokratiske land.

Mao og «Det store spranget framover»

Partiformann Mao og hans parole om at Kina i årene 1958-61 skulle gjøre «Det store spranget framover» for å bli en økonomisk og militær stormakt, er et klassisk eksempel på en slik katastrofe.

Kritikken Mao fikk etter denne gigantfeilen, møtte Kinas diktator med å sette i gang Kulturrevolusjonen i 1966. Den ble senere av sentralkomiteen i Kommunistpartiet kalt nok en «katastrofe». Igjen ble over 100 millioner mennesker mer eller mindre skadelidende, ifølge partiets egne tall.

– I et demokrati blir alternative og kritiske stemmer hørt, minner Knutsen om. De er gjerne viktige som et korrektiv når man skal utforme politikk.

Diktatorer og autokratiske regimer baserer seg i stedet ofte på rosemalte fremstillinger og noen ganger ren løgn.

Blant annet kan man ofte mistenke at diktaturer lyver i offentlige statistikker.

–Mye handler om å framstille seg selv på en positiv måte. Hemmeligholdet rundt det første koronautbruddet i Wuhan i Kina er et eksempel på dette. I et demokrati hadde alle slike tall for lengst blitt offentliggjort.

Kina og Vietnam blir trukket fram som eksempler på autokratier i Øst-Asia som har lyktes i kampen mot koronaviruset. Men i den samme regionen har også demokratier som Taiwan, Sør-Korea og Japan lyktes godt.

Fører økonomisk utvikling til demokrati?

Mange statsvitere og andre så for en del år siden for seg at bare et land fikk god økonomisk utvikling, så ville den demokratiske utviklingen komme mer eller mindre av seg selv. Men slik er det ikke gått.

– Sammenhengene har vist seg mye mer kompliserte, sier Knutsen.

– Det vi kan se ut fra dataene vi har, er at dersom du først har fått på plass demokrati i et land, så bryter demokratiet mye sjeldnere sammen i rike land enn i fattig land.

– Det er klart større utfordringer knyttet til å få demokratiet til å overleve i fattige land.

– Men selve overgangen til demokrati skjer ikke nødvendigvis av seg selv om et land blir rikere. Flere grundige statistiske studier finner ingen klar, eller bare en svak sammenheng mellom inntektsnivået til et land og sjansene for demokratisering.

En krise er Kinas store trussel

Alle former for regimeendring – enten vi snakker om endringer som går i demokratisk eller autoritær retning – blir mindre sannsynlige om et land får økonomisk utvikling.

– I rike land bryter altså regimer veldig sjelden sammen. Men når de først bryter sammen, enten fordi en leder dør eller fordi det oppstår en eller annen krise, så er det stor sannsynlighet for at et diktatur byttes ut med et demokrati.

– Muligheten for det er mye høyere enn for at et diktatur byttes ut med et annet diktatur.

– Hadde jeg vært leder for det kinesiske kommunistpartiet i dag, så ville jeg derfor vært fryktelig redd for alvorlig økonomisk nedgang. Mye av regimets legitimitet henger nemlig på økonomisk utvikling.

Forskerne ser altså at et etter hvert rikt diktatur som Kina er mye mer stabilt enn fattige diktaturer. Men når et rikt diktatur som det kinesiske først bryter sammen, så åpner det seg et mulighetsvindu for å få på plass demokrati.

Demokratier tåler kriser mye bedre

Demokratier er ikke alltid de raskeste til å kaste seg rundt. Men de har gjennom 200 år vist seg mye mer motstandsdyktige i møtet med trusler enn hva diktaturer har gjort.

– Godt etablerte demokratier i rike land har faktisk vist seg nesten ekstremt resistente, sier Knutsen.

– Antakelig har det noe å gjøre med evne til omstilling. Demokrati handler jo mye om at velgerne kan bli kvitt politikere som ikke fungerer. Donald Trump fikk riktig nok mange stemmer ved det siste valget i USA. Likevel ble han kastet.

– Hadde Donald Trump i stedet vært leder i Kina, så ville det naturligvis ha vært mye vanskeligere å bli kvitt ham, selv om et stort flertall av folket hadde ønsket det.

Trusselen mot demokratier kommer innenfra

Den viktigste trusselen mot demokratier i vår tid kommer trolig ikke lenger utenfra, i form av angrep fra andre land.

Den kommer i stedet innenfra.

Men ikke i form av militærkupp, som det ferske kuppet i Myanmar. Militære maktovertagelser i demokratiske land er blitt stadig sjeldnere.

I stedet er land som Ungarn og Tyrkia gode eksempler på hva som nå truer demokratiet. Her har folkevalgte ledere blitt stadig sterkere de siste årene og gradvis brukt makten sin til å bygge ned demokratiet.

Først ble Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia og Victor Urban i Ungarn altså valgt gjennom demokratiske valg. Deretter har de tatt mer og mer kontroll over mediene, forbudt deler av opposisjonen og i Tyrkia har Erdogan kastet kritikere, politiske motstandere, journalister og andre i fengsel.

– Et annet trekk i disse landene er at valgsystemene rigges slik at det blir nesten umulig for de sittende lederne å ikke bli gjenvalgt, sier statsviteren.

Men her kan internasjonale organisasjoner spille en viktig rolle, påpeker forskeren. De setter nemlig søkelys på disse udemokratiske kreftene.

De setter også opp klare normer for hva det ikke er greit å gjøre. Dette siste kan det nemlig være vanskelig å peke på når smarte ledere prøver å undergrave demokratiet på subtile måter.

– Når var det for eksempel at Victor Urban i Ungarn egentlig gikk over streken? spør Knutsen.

– Det er det ikke så lett å si. Men at han har gjort det, er ikke vanskelig å se nå i etterkant.

Er det god økonomisk utvikling i diktaturer?

Økonomisk utvikling i henholdsvis demokratiske og autokratiske land er også et aktuelt spørsmål.

Når forskerne gransker de omfattende dataene de har samlet inn, så finner de en enorm variasjon når det kommer til økonomisk utvikling i diktaturer.

Noen autokratiske regimer opplever rask industrialisering og høy vekst. Det er dette vi har sett de siste tiårene i flere østasiatiske land.

– Men i veldig mange andre diktaturer er det økonomisk stagnasjon, påpeker Knutsen.

Analyser av dataene i V-Dem-prosjektet viser oss at økonomisk tilbakegang i mye større grad rammer autoritære regimer, enn det rammer demokratier.

I Latin-Amerika finnes det for eksempel nå bare tre autokratiske regimer igjen. Venezuela er her et godt eksempel på et tidligere demokratisk og ganske velstående land, som er blitt autoritært og som sliter voldsomt med økonomien.

– Autoritære regimer kan noen ganger være svært effektive. I noen land bruker de den økonomiske utviklingen til å bygge skoler og investere i infrastruktur.

– Men husk at dette bare skjer om det er i ledernes interesse. Effektiviteten i autoritære stater er også blitt brukt til å sette i verk folkemord. Eller penger kan som i flere rike og udemokratiske arabiske oljestater, bli brukt på gigantiske prestisjeprosjekter som ikke nødvendigvis gir landet noen økonomisk gevinst.

Fører lite ulikhet til mer demokrati?

Et argument for demokrati som ofte blir gjentatt, er at demokratier skaper mindre økonomisk ulikhet mellom innbyggerne.

Også dette har det blitt forsket mye på de siste årene.

– Det finnes flere forlokkende og sterke statsvitenskapelige teorier som forteller oss at lav grad av ulikhet er bra for demokratiet. De samme teoriene sier gjerne at demokrati på sin side igjen fører til økt omfordeling og redusert ulikhet.

– Men her er ikke dataene så klare, framholder Knutsen.

– I mange demokratier danner politiske eliter allianser med andre grupper i samfunnet. Legges det mye vekt på elitenes preferanser i den økonomiske politikken, så får vi ikke den omfordelingen av penger og ressurser i demokratier som vi kanskje skulle forvente.

Eliter kan også rigge til institusjonene i demokratier på en måte som sikrer dem stor makt. Dette kan de bruke til å sikre at mye av landets ressurser går til dem selv og at det dermed blir lav grad av omfordeling.

Ikke alle demokratier kan bli som Norge

Carl Henrik Knutsen mener selv at vi noen ganger stiller for store krav til demokratier.

– Vi måler gjerne demokratier opp mot visse idealer og sammenligner dem ofte med disse. Eller vi sammenligner dem med hvordan demokratiet fungerer i et høykvalitetsdemokrati som Norge.

– I stedet bør vi prøve å vurdere demokratiet opp mot hvordan et autoritært styre i det samme landet ville ha fungert, foreslår han.

– Demokrati kan virke veldig rotete.

– Det er også riktig at i mange land så stemmer for eksempel folk ofte på partier ut fra etnisk tilhørighet. Det kan skape utfordringer. Men husk at samtidig danner disse demokratiene et rammeverk for å komme sammen for å løse konflikter på en fredelig måte.

Aller viktigst er det kanskje at demokratier gir folket muligheten til å kaste en regjering ved neste valg.

Carl Henrik Knutsen, som i 2020 fikk Nansenstiftelsen sin pris «Fridtjof Nansens belønning for yngre forskere» for nettopp forskningen sin på demokratier og diktaturer, minner til sist om dette:

– Det kan være vanskelig å få demokratier til å fungere godt. Men alternativet er ofte langt verre.

Referanser:

V-Dem Institute: «Democrazy Report 2020».

Carl Henrik Knutsen m.fl: «Introducing the Historical Varieties of Democracy dataset: Political institutions in the long 19th century», Jorunal of Peace Research, mai 2019.

Sirianne Dahlum, Carl Henrik Knutsen og Tore Wiig: «Who Revolts? Empirically Revisiting the Social Origins of Democracy», The Journal of Politics, januar 2021

Anna Lührmann m.fl: «Regimes of the World (RoW): Opening New Avenues for the Comparative Study of Political Regimes», Politics and Governance, 2018.

Om kulturrevolusjonen i Kina: Store norske leksikon

UiT Norges arktiske universitet

– En verden uten FN ville vært katastrofalt