Likestilt ute – underordnet hjemme

En kvinne kan godt bli president i Sudan. Hvis hun får lov av mannen sin, da.

Publisert
Sudanesiske kvinner i niqab. (Foto: Liv Tønnessen)
Sudanesiske kvinner i niqab. (Foto: Liv Tønnessen)

Kvinner i Sudan har etter loven tilgang til samme roller som menn utenfor hjemmets fire vegger.

Men i familien er de underlagt en mannlig formynder: først sin far, eventuelt bror eller onkel, og deretter ektemannen. Formynderen kan nekte kvinnen å ta lønnsarbeid eller drive politikk.

– Familielov er derfor en kamparena for kvinneaktivister, sier Liv Tønnessen. Hun disputerte nylig med en doktoravhandling om kvinneaktivisme i Nord-Sudan.

Rettferdighet, ikke likestilling

Tønnessen har i tidsrommet 2006-2011 intervjuet over 100 representanter fra tre grupperinger som er sentrale i diskusjonen om kvinners rolle i Sudan: Islamistene som sitter ved makten, islamske feminister og salafistene.

Alle disse er enige i at løsningen finnes i islam, men de er ikke nødvendigvis enige i tolkningen av Koranen og læresetninger.

Islamistene har sittet med makten i Sudan siden 1989. De ønsker ikke likestilling mellom kvinner og menn, men det de kaller kjønnsrettferdighet. I praktisk politikk betyr det at kvinner og menn skal ha like rettigheter i det offentlige.

Den eneste betingelsen er at kvinner kler seg anstendig, det vil si i hijab gjerne kombinert med det sudanesiske klesplagget toob.

I hjemmet er altså situasjonen en helt annen, og i tråd med slik sharia tradisjonelt har blitt tolket. Den mannlige formynderen har forsørgerplikt, mens kvinnens plikt er å være ham lydig. Mannen har langt lettere tilgang til skilsmisse enn kvinnen, og døtre arver bare halvparten så mye som sine brødre.

Overklassens perspektiv

Kvinnelige islamister krever lik lønn for likt arbeid samtidig som de mener at deres ektemann skal forsørge dem. Deres lønnsinntekt kan brukes på shopping. Forskeren påpeker at dette gjenspeiler klassebakgrunnen til islamistene.

– Det reflekterer ikke situasjonen til flertallet av folket – og kanskje ikke engang dem selv. Jeg tror at de fleste kvinner med lønnsinntekt bidrar til å forsørge familien.

Kravet om forsørgelse marginaliserer dessuten fattige menn, mener Tønnessen.

– Det er en stor byrde på deres skuldre, og familieretten behandler hyppig kvinners klager på ektemannens manglende forsørgelse. Statens oppfatning er at disse mennene er dårlige muslimer, og ser dermed bort fra at fattigdomsproblemet er noe staten bør ta ansvar for å løse.

Krever likestilling også i hjemmet

Sudanesisk kvinne i den tradisjonelle drakten toob. (Foto: Liv Tønnessen)
Sudanesisk kvinne i den tradisjonelle drakten toob. (Foto: Liv Tønnessen)

Islamske feminister er ikke fornøyde med islamistenes prinsipp om kjønnsrettferdighet.

– Mye av deres kamp rettes mot familielovgivningen, da de ønsker likestilling både i det offentlige og det private. De mener at det er fullt mulig å tolke islam på en måte som anerkjenner likestilling mellom kvinner og menn.

Et eksempel på dette er FNs kvinnekonvensjon (CEDAW). Sudan er et av de få land i verden som ikke har ratifisert denne, med begrunnelsen at man ønsker islamske løsninger på kvinners situasjon.

Islamske feminister påpeker at siden likestilling er fullt mulig under islam, er det ingen grunn til ikke å ratifisere.

Et annet eksempel på en feministisk tolkning er koranverset om at en mann kan ha fire koner – men bare hvis han behandler dem alle likt. De islamske feministene mener at det er umulig å behandle fire koner likt, og dermed kan ikke menn ha mer enn én kone.

De understreker at likestilling ikke nødvendigvis er noe vestlig, og mange av dem er helt klare på at de ønsker lokale, islamske løsninger på kvinnespørsmålet både på kort og lang sikt, ifølge Tønnesen.

Men noen, spesielt feminister med bakgrunn i kommunistbevegelsen, argumenterer for islamske løsninger av mer pragmatiske grunner.

I det nåværende politiske klimaet er det ikke mulig å argumentere utenfor religionens rammer, men dersom det kommer et maktskifte, vil denne marginale gruppen trolig argumentere for sivil familielov, tror Tønnesen.

Sudan

Sudans århundrer med tilknytning til Egypt ble formelt avsluttet i 1956, da et felles britisk-egyptisk kolonistyre ble avsluttet. Både militære og parlamentariske regimer siden 1956 har vært dominert av muslimske og arabiske eliter i Khartoum.

Islam og arabisk har vært viktig identitetsmarkører i landets av-kolonialisering. Dette til tross for at landet er multireligiøst og multietnisk. Uavhengigheten ble derfor raskt overskygget av konflikt. Med unntak av perioden 1972-82, har landet vært herjet av borgerkrig mellom nord og sør. I 2005 ble imidlertid en fredsavtale undertegnet som sørget for en høy grad av selvstendighet for sør, og en mulighet for løsrivelse. Sør-Sudan erklærte seg selvstendig i juli 2011 etter en folkeavstemning.

Det er fremdeles konflikt i grenseområdene. Det har også vært konflikter i øst, i Nuba og i Darfur.

Landets president Omar al-Bashir kom til makten med et islamistisk militærkupp i 1989. Han står nå ovenfor internasjonale arrestordre – utstedt av den internasjonale straffedomstolen i Haag – tiltalt for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Darfur.

I april 2010 vant han Sudans første flerpartivalg på 24 år. Mange av opposisjonspartiene boikottet imidlertid valget. Internasjonale observatører kritiserte styresmaktene for valgfusk.

Støtter patriarkatet

Tønnessen har også forsket på er salafistene. Hun har gjort feltarbeid i en salafistisk bevegelse kalt Ansar al-Sunna, som kan oversettes med følgere av Sunna. Sunna er profeten Muhammads gjerninger og handlinger.

Salafismen er en misjoneringsbevegelse som siden 2000 har fått et par ministere og medlemmer i parlamentet. Bevegelsen er likevel kritisk til det regjerende partiet og den islamistiske ideologi.

– De ønsker et sterkere patriarkat, og at mannlig formynderrett skal gjelde også i det offentlige. De mener at kvinner og menn skal segregeres for eksempel i skole og høyere utdanning, og de vil at kvinners rett til skilsmisse skal fjernes. Hvis noe er galt i ekteskapet, mener de at man skal forsøke å reparere det, forteller Tønnessen.

Salafistene er ikke enige med islamistene som mener at kvinner kan delta på alle samfunnsområder.

– Det er noe diskusjon innenfor bevegelsen, men i all hovedsak mener de at kvinner ikke skal drive med politikk. Ved forrige valg kom det imidlertid en salafistkvinne inn i parlamentet. Hun ble avvist av gruppa si i etterkant, men hun møter altså der, i niqab, forteller Tønnesen.

Niqab et personlig valg

Det heldekkende hodeplagget niqab har tradisjonelt ikke vært brukt i Sudan med unntak av en gruppe i øst. Salafistene argumenterer sterkt for at kvinner bør ikle seg plagget.

– De mener imidlertid ikke at dette skal være regulert av staten, slik det er i Saudi-Arabia. Å bruke niqab skal være et valg kvinnen selv tar, basert på hennes religiøse overbevisning om at dette er riktig. Noen av dem ikler seg niqab mot sine foreldres ønske, sier Tønnessen.

Spørsmålet om bruk av niqab har etter hvert blitt særdeles omdiskutert og politisert. For eksempel er islamisten Hasan al-Turabi sterkt uenig i bruk av niqab, og uttaler:

«It is like the Ku Klux Klan. They also cover their faces, because they are committing a crime. It is because they [Salafists] do not read the Islamic texts intelligently. Niqab is a misrepresentation of Islam. It is something negative, a crime, in fact.»

Viser handlekraft

– Jeg opplever ikke disse kvinnene som passive ofre for patriarkatet. Kvinnene jeg snakket med der er aktive i diskusjonen om kvinnens og mannens stilling i samfunnet, selv om de altså støtter en ideologi som vestlige feminister definerer som kvinneundertrykkende, sier Tønnessen.

Forskeren forklarer at vektleggingen av adskillelse mellom kjønnene også gir kvinner muligheter.

– En salafistkvinne har som oppgave å omvende andre, og for å kunne gjøre det må hun lære om religionen. Når kvinner og menn skal undervises separat, må det også finnes kvinnelige lærere. Kvinnene i bevegelsen får dermed mye trening i religiøst og politisk lederskap.

– Gjennom dette blir kvinnene med på å definere utviklingen av gruppa, og jeg ser ikke på den salafistiske ideologien som statisk. Grensene kan flyttes, slik den pågående diskusjonen om kvinners deltakelse i politikk er et eksempel på, sier hun.

Motstand mot staten

Liv Tønnessen. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)
Liv Tønnessen. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Den sudanske staten er autoritær, uten tilgang på mange aksjonsmåter man har i demokratiske stater. Dermed finner motstandere alternative måter å vise sin misnøye på.

– Når klesplagg gjøres til et politisk spørsmål gjennom statlige forordninger, blir det også en aksjonsmåte, sier Tønnesen.

Kvinner som bryter loven om anstendig påkleding risikerer straff på mellom ti og 40 piskeslag.

– Slik straff idømmes relativt ofte. Hva som regnes som uanstendig påkledning er ikke definert, og det blir dermed opp til den enkelte politibetjent å vurdere hva som fortjener straff. Kvinner kjøres til nærmeste politistasjon og piskes, oftest uten dom i noen rettssal.

Dette rammer oftest unge kvinner og jenter som kler seg «vestlig» med og uten hijab. På folkemunne kalles en slik klesstil «ønske om skille mellom religion og politikk». Kvinnelige studenter får eksempelvis ikke lov til å ikle seg bukse på landets universiteter.

– Men den mest interessante klesaksjonen er kanskje det at stadig flere kvinner ikler seg niqab. Det kan ha mange grunner, politiske, religiøse eller et ønske om å unngå trakassering, men det kan også være en kritikk av staten.

Forskeren

Liv Tønnessen er statsviter, og disputerte nylig med avhandlingen The many faces of political Islam in Sudan: Muslim women’s activism for and against the state ved Universitetet i Bergen. Hun jobber ved Chr. Michelsens Institutt (CMI).

Kontaktinformasjon

– Ved å bære niqab, bidrar disse kvinnene til mer kjønnssegregasjon i tråd med deres syn på islam. Dette gjøres for å unngå fitna, det vil si seksuelt kaos, som man mener oppstår når kvinner og menn omgås.

– Den økte bruken av niqab kan dermed sees på som en kritikk mot statens kjønnspolitikk om at kvinner og menn kan omgås hverandre i arbeidslivet, på skoler og på universiteter, forteller Tønnessen.

Vil de lykkes?

– Tror du strategien med å forbedre kvinners situasjon innenfor islam vil lykkes?

– Nå har jeg ingen spåkule, men jeg mener at det er mulig. Kvinners rettigheter i Sudan har bedret seg gjennom de 22 årene islamistene har sittet med makten, spesielt med den nye grunnloven i 2005. Det har aldri vært så mange kvinner i politi og politikk som nå, og man har innført kvinnekvote på 25 prosent i parlamentet.

– Men opposisjonen demoniserer staten og dens kjønnspolitikk. Islamistene gjør det samme med opposisjonen. De fremstiller salafister som bakstreverske muslimer som har misforstått islam, og likestiller feminisme med ateisme, promiskuitet og fri abort.

– Men både islamske feminister og islamister har satt i gang reforminitiativ. Selv om kvinnelige islamister i staten ikke ønsker radikale lovendringer, så er det eksempelvis en intern diskusjon om barneekteskap, forteller Tønnessen.

Store deler av opposisjonen boikottet imidlertid forrige valg i 2010, og parlamentet har derfor en konservativ overvekt. Mobilisering fra salafistene gjorde at et forsøk på å kriminalisere omskjæring nylig ble forkastet.