Macrons seier var en solid prestasjon etter fem år ved makten og tre alvorlige kriser.
Macrons seier var en solid prestasjon etter fem år ved makten og tre alvorlige kriser.

Skyggen av 2002 preger Macron 2

PODCAST: Presidentvalget i 2022 har forbindelseslinjer til 2002 og bærer med seg kunnskap som den gjenvalgte presidenten bør ta hensyn til.

21 april 2002 gikk Jean-Marie Le Pen, leder for Nasjonal Front og far til Marine, videre til andre omgang av det franske presidentvalget.

Det var et politisk jordskjelv. 5. mai samme år tapte han mot den sittende presidenten Jacques Chirac med den største marginen som noensinne var registrert i andre omgang under den femte republikk.

10. april 2022 kvalifiserte datteren Marine seg til andre omgang av samme valg. Det var andre gang på rad for henne mot Emmanuel Macron. Hun tapte returoppgjøret, men var 9 prosent fra en mulig seier.

Forsiden til dagsavisen Libération 22. april 2002 er for mange franskmenn et uforglemmelig minne. Full side. Svart bakgrunn. Jean-Marie Le Pens hode i nedre halvdel av siden. Over ham, tre store blokkbokstaver skrevet i hvitt: NON.

Nasjonale og internasjonale medier brukte uttrykkene «sjokk» og «jordskjelv» for å gjengi en uvirkelig virkelighet. For første gang siden den femte republikks tilblivelse i 1958 kom det ytre høyre til andre omgang av presidentvalget. For første gang siden Vichy-regimet under andre verdenskrig kunne det ta makten tilbake.

Upopulær president og fragmentert venstreside

Flere faktorer var medvirkende til det sjokkerende resultatet. Jacques Chirac var svært upopulær som president. Venstresiden var fragmentert: Hele åtte kandidater stilte opp i stedet for å enes om én felles. Det svekket Chiracs argeste utfordrer, sosialisten og landets sittende statsminister Lionel Jospin.

Venstresidens solospill skyldtes ikke minst troen på at Jospin uansett ville knuse Chirac ved andre omgang. Som en følge av dette uteble mobiliseringen fra velgerne.

Man hoppet over første omgang av valget i påvente av å kaste Chirac ut av Elysée-palasset ved andre. Det skjedde ikke. Chirac kom på førsteplass med den laveste oppslutningen siden 1965 for en sittende president (19,88 prosent). Le Pen tok andre plass med 16,86prosent. Jospin kom på tredjeplass med 16,18 prosent. Han trakk seg umiddelbart fra fransk politikk.

2022 ligner

2022 har mange fellestrekk med 2002. Macron var langt mer populær enn det Chirac var i 2002, men hadde mange velgere mot seg og ble fremstilt som elitens representant mot folket.

Ytre høyre tapte tydelig i andre valgomgang. Venstresidens situasjon minnet om det den var i 2002: en varslet katastrofe. Ideologiske kløfter og sterke egoer sørget for at seks kandidater stilte opp. Velgerne prøvde å tvinge gjennom et nominasjonsvalg på venstresiden uten partienes samtykke.

Da det mislyktes, stemte de taktisk på den kandidaten som hadde best mulighet til å kunne gå videre til andre omgang, Jean-Luc Mélenchon. Det gikk nesten. Han manglet 500.000 stemmer for å slå Marine Le Pen og ta andreplassen. I likhet med 2002, men også med 2017, handlet resten av valgdebatten mellom de to omgangene om å slå det ytre høyre.

Men selv om Le Pen-klanen har tapt i andre omgang hver gang, er det en tydelig utvikling. I 2002 fikk Chirac 82,21 prosent mot Jean-Marie Le Pen (17,79prosent).

Femten år senere, i 2017, fikk Macron 66,10 prosent mot Marine Le Pen (33,90 prosent). Hun doblet allerede da Nasjonal Fronts oppslutning i forhold til 2002. 24. april i år vant Macron 2 med 58,54 prosent mot 41,46 prosent til Marine Le Pen. Valg etter valg svekkes altså den «republikanske fronten». Det ytre høyre nærmer seg makten.

Et delt Frankrike

Macrons seier var en solid prestasjon etter fem år ved makten og tre alvorlige kriser. En sosial krise med de gule vestene, en pandemi med covid-19 og en angrepskrig i Europa med invasjonen av Ukraina.

Det er også første gang at en sittende president gjenvelges utenom en periode med tvunget samboerskap med opposisjonen (Mitterrand i 1986-88 og i 1993-95; Chirac i 1997-2002).

Et tap til ble det for Marine Le Pen. Men hun økte sin oppslutning med 7,5 prosent i forhold til 2017 og 23 prosentpoeng i forhold til 2002. 13 millioner velgere stemte på henne denne gangen. Valgkartet vitner om et Frankrike som er delt i to geografisk mellom macronisme og lepénisme.

I 2002 gikk det ytre høyre videre til andre omgang av presidentvalget ved en ren tilfeldighet. Man kunne likevel se at velgerne ikke lenger kjente seg igjen i tradisjonelle regjeringspartier på venstre- og høyresiden.

Det endelige bruddet kom i to etapper. Sosialistpartiet ble knust i 2017 (6,4 prosent) og i 2022 (1,8 prosent). Høyresiden og Republikanerne i år (4,8 prosent).

Til sammen fikk de i 2022 6,5% av stemmene ved første omgang av presidentvalget. De er nærmest utslettet nasjonalt, men overlever riktignok lokalt.

Velgerne fordeles nå i tre blokker av tilnærmet lik størrelse: en radikal venstre blokk med Mélenchon, en radikal høyre blokk med Le Pen og en liberal blokk med Macron. En fjerde og siste blokk samler hjemmesitterne. Landet er fragmentert. Hvordan møter man en slik utfordring som gjenvalgt president?

«Det sosiale bruddet»

Ekstraordinære forhold i 2002 krevde tiltak utenom det vanlige. Et meningsfylt valg for Chirac hadde vært å gi velgerne som sikret ham valgseieren mer synlighet og politiske konsesjoner. Det handlet blant annet om mer fokus på sosial utjevning.

Chirac ble tross alt valgt som president i 1995 på løfter om å redusere det «sosiale bruddet» i Frankrike - og på reformer som kunne styrke velgernes medbestemmelse i det politiske systemet (økt bruk av folkeavstemninger), samt partienes representasjon i landets kamre (økt grad av forholdstallsvalg).

Men Chirac feilvurderte utfordringen Nasjonal Front utgjorde for demokratiet i Frankrike. Utnevnelsen av sentrum-høyre-politikeren Jean-Pierre Raffarin til statsminister og en ny høyre-regjering som ikke skilte seg noe særlig fra den forrige, gjorde velgerne rasende.

Tre år senere stemte de mot Chiracs prosjekt om en grunnlovstraktat for EU. Hans popularitet nådde et bunnivå da han gikk av i 2007.

Macron står nå foran den samme korsveien som Chirac i 2002 som gjenvalgt president. Han kan velge å tenke at de 58,54 prosent han fikk mot Le Pen skyldtes støtte til eget program.

Han kan overse velgerne fra venstre og styre Frankrike på samme måte som før valget. Det blir i så fall fem lange og tøffe år preget av konstant sosial konflikt. Men han kan uansett ikke gjenvelges i 2027, for den franske grunnloven åpner ikke for at man stiller til gjenvalg to ganger på rad.

Macron kan også tenke over sitt eget valgløfte i 2017 - om ikke å gi franskmenn noen grunn til å stemme på Nasjonal Samling ved neste valg - og sammenligne det med Le Pens oppslutning i år. Og på bakgrunn av dette kan han heller velge å ta innover seg omfanget av tillitskrisen som valgutfallet avdekket, og prioritere en konsensusbasert politikk.

I seierstalen 24. april kom han med følgende utsagn, gjengitt i avisa The Guardian:

«Vi må finne et svar på sinnet og uenighetene som førte til at mange av våre landsmenn stemte på det ytre høyre. Det vil være mitt ansvar og ansvaret til de rundt meg. »

Han lovet et fornyet Frankrike og at neste presidentperiode ikke vil være en fortsettelse av den forrige. Tenker han på lærdommen fra 2002? Det må i så fall munne ut i mer enn løfter.

Tidligere statsminister Raffarin kom med et nyttig råd i ukeavisen L’Express 24. april: Den gjenvalgte presidentens viktigste oppgave de neste fem årene er å sørge for at Frankrike ikke bryter med sin egen historie og synker ned i mer hat.

Hør siste episode i podcasten Frankrike forklart her.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Om podcasten

I podkasten Frankrike Forklart møter du førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap Kjerstin Aukrust ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn Franck Orban ved Høgskolen i Østfold. De inviterer kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur. Du finner også podcasten på Itunes og Spotify, samt på Facebook, der alle referanser som gis i episodene blir lagt ut.

(Foto toppbildet: Tom Egil Jensen, Institutt for journalistikk)

Powered by Labrador CMS