Ved første omgang av presidentvalget i Frankrike 10. april, fortsatte franske velgere der de slapp ved forrige presidentvalg i 2017.
De tok et skritt videre i prosessen med å vrake det som var igjen av partisystemet som har styrt landet i over seksti år. En ny partipolitisk deling trer fram.
Den vil trolig dominere når andre valgomgang 24. april og parlamentsvalget i juni er tilbakelagt.
Ved forrige presidentvalg i 2017 skrev jeg om hvordan ble uttrykk som «sjokkvalg» og «politisk jordskjelv» brukt for å beskrive sluttresultatet.
Sinte velgere vraker Sosialistpartiet
Illsinte velgere snudde ryggen til den tradisjonelle blokkdelingen med venstre- og høyresiden, som de hadde levd med siden den femte republikk ble etablert i 1958. Et slikt oppgjør rammet i første omgang sosialistpartiet.
For tredje gang i sin historie klarte verken partiet eller venstresiden å kvalifisere seg til andre valgomgang (1969, 2002, 2017). Skuffede venstrevelgere så på runde to mellom Le Pen og Macron fra sofakroken. Sosialistpartiet fikk sitt nest verste resultat noensinne (6,4 prosent i 2017 mot 8,6 prosent i 1969). Allerede da hevdet man at partiet var truet av utslettelse.
I år knuste velgerne det lille som var igjen av partiet som har gitt landet to presidenter . Kandidaten for sosialistpartiet Anne Hidalgo fikk 1,75% av stemmene, det vil si en tredjedel av det partiet fikk i 2017, ifølge avisen Le Monde.
For fjerde gang vrakes sosialistene fra andre valgomgang. I tillegg havner de i økonomisk uføre fordi de fikk under 5 prosent av stemmene og ikke får dekket av den franske staten kostnadene knyttet til valgkampen - utover 800.000 euro. Spørsmålet om partiets relevans er på dagsorden.
Stemmer ikke på de konservative heller
Velgerne stoppet ikke der. 2017 var et presidentvalg som høyresiden skulle ha vunnet med François Fillon, men tapte på grunn av skandaler rundt ham og kona.
For første gang siden 1958 ble de konservative borte fra andre omgang av et presidentvalg som i sin tid ble et produkt av selveste grunnlegger av gaullistpartiet, Charles de Gaulle.
De konservative havnet likevel i på tredjeplass i 2017 med 20 prosent av stemmene.
Ingenting av dette i år. Deres kandidat Valérie Pécresse havnet på femteplass med 4,8 prosent av stemmene, det vil si en fjerdedel av 2017-resultatet, ifølge nettstedet Paudal. I tillegg ble hun forbigått av essayisten fra det ytre høyre, Eric Zemmour, som vil være en bindestrek mellom høyresiden og det ytre høyre.
For andre gang på rad blir høyresiden vraket av andre omgang av presidentvalget.
Det største sjokket i år
Partiet Republikanerne havner også i økonomiske vansker på grunn av for lav oppslutning og et underskudd på 7 millioner euro.
Partiet risikerer frykter splittelse før parlamentsvalget i juni mellom de som vil følge Macron, andre som vil til Le Pen og en tredje gruppe som vil slutte seg til Zemmour, skrev Kjerstin Aukrust i en kronikk i Morgenbladet.
Sosialistpartiet og Republikanerne, som var hjørnesteinen i fransk politikk i to generasjoner og pleide å bytte makt seg imellom, har nå til sammen kun 6,5 prosent av stemmene. Det er uten tvil det største sjokket ved årets presidentvalg.
Tre kandidater får nesten alt
Politikk hater vakuum. Ser man bort fra ni kandidater som til sammen fikk 27 prosent av stemmene, støvsuger tre kandidater 73 prosent av stemmene.
Marine Le Pen, Emmanuel Macron og Jean-Luc Mélenchon fikk økt oppslutning i forhold til 2017.
Le Pen fikk 23,15 prosent av stemmene (+1,8 prosent). Macron fikk 27,85 prosent av stemmene (+3,8 prosent). Mélenchon fikk 21,95 prosent av stemmene (+2,3 prosent).
De representerer tre blokker av samme størrelse. Den fjerde er sofasitterne med 26,3 prosent.
Den ene er venstre-venstreradikal og ledes av Mélenchon. Den andre er høyre-høyreradikal og ledes av Le Pen. Den siste er sentrum-liberal og ledes av Macron.
Radikal mot liberal
Slår vi de to første sammen fordi de uttrykker en eller annen form for protest mot den sittende regjeringens liberalistiske kurs, står vi igjen med en radikal blokk som trekker til seg lavtlønnede og sosialt sårbare og en liberal blokk med høylønnede og sosialt vellykkede.
Styrkeforholdet mellom de to blokkene er dynamisk. Mindretallet - den liberale blokken - styrer landet politisk.
Tar man samtlige protestkandidater ved årets presidentvalg, utgjør de over halvparten av stemmene.
Det er et heterogent flertall med enighet på enkelte punkter, som kjøpekraft, sosialpolitikk, EU og utenrikspolitikk. Men de er uenige på andre områder, som innvandring, asyl, kriminalitet og islam.
Tre partier med noen støttespillere
Det finnes likhetstrekk mellom situasjonen i dag og venstresidens vei til makten på 1970-tallet fram til presidentvalget i 1981, hvor det sosiologiske flertallet ble et politisk flertall under ledelsen av sosialisten François Mitterrand, viser en studie fra 2007.
Hvordan vil det franske politiske system se ut fremover? Trolig vil de tre blokkene ha hvert sitt lederparti (Nasjonal Samling, Republikken Fremmad! og Det ukuelige Frankrike.)
Partiene som er igjen, kan i beste fall overleve som støttespillere for dem. Frem til 24. april kan man enn så lenge vente seg en konfrontasjon mellom en radikal blokk, kalt av motstanderen «populistisk » og en liberal blokk, kalt av motstanderen «elitisk», skriver Vibeke Knoop Rachline i Nettavisen.
Folk mot elite. Som en vond påminnelse av presidentvalget i USA i 2016 og Brexit-debatten.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
